Plyndringen av Roma 1527

Plyndringen av Roma (italiensk sacco di Roma), den gang en del av Kirkestaten med paven som hersker, fulgte erobringen av Roma den 6. mai 1527 av de opprørske troppene til Karl V av Det tysk-romerske rike under hans krig med ligaen av Cognac. Ligaen, Karls motstandere, besto av en sammenslutning av kongeriket Frankrike, pave Klemens VII, republikken Venezia, kongeriket England, hertugdømmet Milano, og republikken Firenze.^[1][2] Til tross for at Karl V ble beordret til ikke å storme byen, hadde han til hensikt å kun bruke trusselen om militær aksjon for å få pave Klement VII til å underkaste seg hans betingelser, en stort sett ubetalt keiserlig hær dannet av 14 000 tyskere, mange av dem lutheranere, 6000 spanjoler og noen italienske bidrag okkuperte Roma som i liten grad ble forsvart. De begynte deretter å plyndre, drepe og holde borgere for løsepenger uten noen form for tilbakeholdenhet eller begrensninger.^[3] Pave Klement VII søkte tilflukt i festningen Castel Sant’Angelo etter at sveitsergarden ble utslettet i et bakholdsangrep. Paven ble værende der til det ble betalt løsepenger til plyndrerne.

Den italienske gullsmeden og skribenten Benvenuto Cellini var øyenvitne til hendelsene, og beskrev plyndringen i sine verker. Den religiøse volden til de tyske landsknektene ble framhevet spesielt. I over ti år forut hadde Luther og hans disipler fordømt paven som Antikrist og Roma som «det nye Babylon». De fordømte på det sterkeste tilbedelse av helgener og relikvier, og den omfattende luksusen i de katolske kirkebyggene.^[4] De tyske troppenes utargerende herjinger kan betraktes som en forlengelse avdenne forkynnelsen. I kirker vanhelliget eller ødela de relikvier, rev ned religiøse bilder og stjal og demonterte liturgiske ornamenter. Okkupantene etablerte en økonomi basert på utpressing og løsepenger, der man måtte betale for å redde liv og eiendom.^[4] I flere dager ble derfor både offentlige bygninger, kirker og private hjem tømt for verdisaker, og mange bygninger ble sterkt skadet eller helt ødelagt.

Det var først i februar 1528 at da et pestutbrudd spredte seg og at stryker tilhørende ligaen under ledelse av den franske kommandanten Odet av Foix tvang plydningshæren til å trekke seg tilbake mot Napoli. Hensikten var å redde paven, men han hadde allerede inngått avtale med Karl V. Etter at paven overga seg, tilbrakte han de neste seks månedene som keiserens fange.^[5] Romas befolkning hadde blitt redusert fra rundt 55 000 til kanskje 10 000 på grunn av grusomhetene, hungersnøden, et utbrudd av pest og av de som flyktet fra byen. Det påfølgende tapet til ligaens hær under beleiringen av Napoli i 1528 sikret en seier i Cognac-krigen for Karl V. Odet av Foix selv døde av pesten samme år.^[6]

Keiseren nektet ansvaret for plyndringen og kom på ny til enighet med Klemens VII. På den annen side forverret plyndringen av Roma til ytterligere religiøst hat og motsetning mellom katolikker og lutheranere. Plyndringen var en ekstrem voldelig hendelse som gjorde dype inntrykk i resten av Europa. En ulykke med en krig mot en betydelig del av europeiske fyrster, fungerte delvis som et utløp for religiøse spenninger som hadde vokst siden senmiddelalderen. Protestantiske, men også katolske soldater forente seg i en hellig rus som ble et varsku for kommende religiøse konflikter som kom til slite Europa fra hverandre,^[4] ikke minst tredveårskrigen.^[7]