Pausanias (geograf)

Pausanias var mest sannsynlig innfødt fra Lydia; han var bestemt svært godt kjent med vestkysten av Anatolia, men hans reiser strakte seg langt hinsides Jonia. Før han besøkte det greske fastlandet, hadde han vært i Antiokia, Jaffa og Jerusalem, og ved breddene av elven Jordan. I Egypt hadde han sett pyramidene og mens han var ved tempelet til Amon, ble han vist hymnen som i sin tid var blitt sendt til helligdommen av Pindaros. I Makedonia synes det som om han hadde sett den påståtte graven til Orfeus i Libethra i nærheten av fjellet Olympos.^[4] Da han krysset over til Italia hadde han sett en del av byene i Campania og sett underverkene i Roma. Han var en av de første som skrev om ruinene av Troja, Alexandria Troas, og Mykene.

Som greker som skrev under Romerrikets overherredømme, befant han seg i et besværlig kulturelt rom, han sto midt mellom den ærerike greske fortiden han var så ivrig etter å beskrive, og virkeligheten til det Hellas som var underlagt Roma som en dominerende keiserlig makt. Hans verk bærer spor av hans forsøk på å navigere i dette rommet og etablere en identitet for en greker innenfor Romerriket.

Pausanias' bok, Beskrivelse av Hellas, er i ti bøker (bokruller), hver av dem dedikert en særskilt del av Hellas. Han begynte sin reise i Attika hvor byen Athen og dens omgivelser dominerer omtalen. De påfølgende bøkene beskriver Korint (bok 2), Lakonia (bok 3), Messenia (bok 4), Elis (bok 5 og 6), Akhaia (bok 7), Arkadia (bok 8), Boiotia (bok 9), Fokis og osoliske (vestlige) Lokis (bok 10). Han utelot betydelige deler av Hellas (eller den gresktalende verden) som eksempelvis Kreta. Hans prosjekt er mer enn en topografisk beskrivelse, det er en kulturell geografi. Pausanias har interessante digresjoner som beskrivelser av arkitektoniske og kunstneriske objekter for å omtale de mytologiske og historiske rammeverkene i det samfunnet som frambrakte dem.

Han er på ingen måte en naturalist, skjønt fra tid til annen kommenterer han det greske landskapet. Han merker seg furutrærne langs den sandfylte strendene av Elis, dåhjort og villsvin i eikeskongene i Felloe, og kråkene midt blant de store eiketrærne i Alalkomenai. Det er hovedsakelig den siste seksjonen som Pausanias nevner den greske naturen, som villjordbær langs Helikonfjellet, daddelpalmene i Aulis, og olivenolje som ble produsert i Tithorea i Fthiotis, foruten også skilpaddene i Arkadia, og de hvite «svarttrostene» i Kyllinifjellet.

Pausanias er mest hjemmevant i beskrivelsen av religiøs kunst og arkitektur i Olympia og i Delfi. Dog selv i mest avsidesliggende regionene av det greske fastlandet er han fascinert av alle former for beskrivelser av guder, hellige relikvier, og mange andre hellige og mystiske objekter. Ved Theben beskuer han skjoldene til de som døde i slaget ved Leuktra, ruinene av huset til Pindaros, og statuene av dikterne Hesiod, Arion og Orfeus i lundene til musene på Helikonfjellet, foruten også portrettene av Korinna ved Tanagra og av historikeren Polybios i byene i Arkadia.

Pausanias har instinktene til en oldtidsforsker. Som hans redaktør Christian Habicht har sagt:

«Generelt foretrekker han det gamle for det nye, det hellige for det profane; det er langt mer om den klassiske enn om den samtidige greske kunsten, mer om templer, altre, og billedframstillinger av gudene, enn om offentlige bygninger og statuer om politikere. En del framstående og dominerende strukturer, slik som stoa til Attalos i athenske agora (ombygget av Homer Thompson) eller exedra til Herodes Atticus ved Olympia er ikke en gang nevnt.»^[5]

Pausanias' Beskrivelse av Hellas, i motsetningen til en moderne greske reisehåndbok, stopper for en kortfattet digresjon om et punkt i et gammel ritual eller for å fortelle om en myte i forbifarten som er knyttet til et særskilt sted. Han skrev i en sjangre som ikke ble populær igjen før tidlig på 1800-tallet. I den topografiske delen av hans verk, er Pausanias også begeistret over digresjoner om naturens underverker, tegn som viser ankomsten av et jordskjelv, fenomenet med tidevannet, de isbelagte innsjøene i nord, og solen midt på dagen ved solverv som ikke kaster skygger ved Syene (Aswan) i Egypt. Samtidig som han aldri tviler på eksistensen av de greske gudene og heroene, kritiserer han samtidig mytene og legendene som er knyttet til dem. Hans beskrivelser av betydningen av kunst er likefram og ikke utsmykket. De bærer inntrykket av virkelighet og deres nøyaktighet er bekreftet av bevarte levninger. Han er helt direkte og likefram når han innrømmer det han ikke vet, og når han siterer en bok via en annen gjør han oppmerksom på det.

I motsetning til betydningen av hans verk i ettertiden, etterlot det få og svake spor i den samtidige og umiddelbare greske litteraturen. Det ble ikke lest, «det er ikke nevnt som forfatter, ikke et eneste sitat, ikke et ymt før Stefan fra Bysants på 500-tallet, og kun to eller tre referanser til det gjennom hele middelalderen.»^[5] Ettertiden kom svært nær å tape hele teksten, faktisk er de eneste manuskriptene med Pausanias' tekst bevart i tre kopier fra 1400-tallet, alle preget av feil og lacunæ (hull i teksten). Alle disse tre er avskrifter fra et enkeltstående manuskript som varte lenge nok til at det ble kopiert. Den italienske renessansehumanisten Niccolò Niccoli hadde denne arketypen i Firenze i 1418 og ved hans død i 1437 ble det gitt til San Marco-biblioteket i Firenze. Derfra forsvant det en gang etter 1500.^[6]

Fram til 1900-tallet har arkeologer kunne slå fast at Pausanias var en pålitelig veileder til de steder som de utgravde.^[7] Derimot var Pausanias i stor grad oppgitt og avvist av klassisister på 1800- og tidlig på 1900-tallet av rent litterære årsaker og som fulgte den autoritære Ulrich von Wilamowitz-Moellendorff i å diskreditere ham som en simpel leverandør av annenhånds sitatlitteratur, og, mente Wilamowitz, heller aldri hadde faktisk besøkt de fleste av de stedene som han beskrev. Christian Habicht^[5] tilskrev Pausanias' dårlige omdømme på 1800-tallet til Wilamowitz' livslange antipati og mistillit. Habicht har beskrevet en episode hvor Wilamowitz i 1873 ledet en gruppe reisende på villspor etter at han ble forledet ved en feillesning av Pausanias. Arkeologer i det påfølgende århundre har siden helt og holdent gitt Pausanias oppreisning.

• Ἑλλάδος περιήγησις, Hellados Periegesis på gresk og i engelsk oversettelse hos Perseus Project
• Description of Greece, oversatt til engelsk av W.H.S. Jones og H.A. Ormerod (1918)
• Description of Greece, Jones' oversettelse ved Theoi Project
• Description of Greece, oversettelse med kommentarer av J.G. Frazer (1898), bind 1
• Bibliografi hos Bibliothèque des Sciences de l'Antiquité, Université Lille 3

• Akujärvi, Johanna (2005): Researcher, Traveller, Narrator: Studies in Pausanias' Periegesis, Stockholm. ISBN 91-22-02134-5.
• Alcock, S.E., J.F. Cherry, & J. Elsner (2001): Pausanias: Travel and Memory in Roman Greece, Oxford. ISBN 0-19-517132-2.
• Arafat, Karim W. (1996): Pausanias' Greece: Ancient Artists and Roman Rulers, Cambridge. ISBN 0-521-60418-4.
• Frateantonio, Christa (2007): Religion und Städtekonkurrenz: zum politischen und kulturellen Kontext von Pausanias' Periegese, Berlin; New York: Walter de Gruyter, Millennium-Studien, 23.
• Habicht, Christian (1985): Pausanias' Guide to Ancient Greece, Berkeley. ISBN 0-520-06170-5.
• Hutton, William (2005): Describing Greece: Landscape and Literature in the Periegesis of Pausanias, Cambridge. ISBN 0-521-84720-6.
• Levi, Peter, overs. (1984a, 1984b): Pausanias: Guide to Greece, 2 bind. Penguin. Bind 1: Central Greece ISBN 0-14-044225-1; bind 2: Southern Greece, ISBN 0-14-044226-X.
• Pirenne-Delforge, Vincia (2008): Retour à la source. Pausanias et la religion grecque, Liège: Centre international d’Étude de la religion Grecque Ancienne, Kernos Suppléments, 20.
• Pretzler, Maria (2004): «Turning Travel into Text: Pausanias at work» i: Greece & Rome, Vol. 51, Issue 2, s. 199–216.
• Pretzler, Maria (2007): Pausanias. Travel Writing in Ancient Greece, London. ISBN 978-0-7156-3496-7.

• Sitater knyttet til Pausanias hos Wikiquote
• Hutton, William: «Pausanias» hos Oxford Bibliographies
• Stewart, Andrew: One Hundred Greek Sculptors, Their Careers and Extant Works, Perseus Project