Distriktshøgskole

Distriktshøgskole (DH) var desentraliserte utdanningsinstitusjoner som tilbød ulike typer utdanning på høgskole- og universitetsnivå, ofte i kombinasjon med andre studier. Studiene varte som oftest i to eller tre år. Skolene ble opprettet etter forslag fra Ottosenkomiteen. Stortinget vedtok prøvedrift tre steder fra 1969, i Rogaland (Stavanger), Møre og Romsdal (Molde og Volda) og Agder (Kristiansand). I 1970 kom det 3 nye: Telemark (Bø), Lillehammer (Hedmark/Oppland) og Nordland (Bodø).^[1] Skoleslaget gikk over til permanent drift i 1975. I 1979-1980 var det 5500 studenter ved distriktshøgskolene.^[1] I 1994 ble distrikshøgskolene slått sammen med andre statlige høgskoler til 26 statlige høgskoler.

Distriktshøgskolene kom i tillegg til blant annet eksisterende ingeniørutdanninger ved tekniske skoler.^[2] I Agder ble distriktshøgskolen knyttet sammen med ingeniørutdanning under navnet Agder ingeniør- og distriktshøgskole. I Finnmark og i Sogn og Fjordane ble distriktshøgskolen knyttet til eksisterende lærerskoler. Distriktshøgskolene skulle både gi yrkesrettet utdanning og grunnleggende universitetsutdanning der den siste kunne inngå som del av lengre utdanning ved universitetene. Distriktshøgskolene skulle tilby kurs og valgfag som studentene kunne sette sammen nokså fritt.^[1] I 1986 utvidet distriktshøgskolen i Stavanger tilbudet med påbygning til sivilingeniør og Bodø med siviløkonom.^[3]

«Ottosenkomiteen» eller videreutdanningskomiteen (egentlig Komiteen til å utrede spørsmål om videreutdanning for artianere og andre med tilsvarende grunnutdanning)^[4] (St.prp. nr. 136 1968-69) var en utredning på slutten av 1960-tallet som la grunnlaget for et moderne masseutdanningssystem og opprettelsen av distriktshøgskolene. Leder for utredningen var Kristian Ottosen.^[5][6][7] Komiteen hadde 13 medlemmer og hadde som mandat å utrede bedre utnytting av studietiden, utrede ordninger for å avlaste universitetene for grunnleggende undervisning, utrede alternativer til de langvarige studiene, og komme med forslag til nye institusjoner. Bakgrunnen var blant annet vekst i antallet artianere på 1960-tallet. Ottosenkomiteen avga fem relativt korte rapporter på fem år.^[4]