Ottavio De Liva (født 10. juni 1911 i Sevegliano i Bagnaria Arsa i provinsen Udine i Italia, død 23. august 1965 i Udine) var en italiensk prelat og katolsk titularerkebiskop som virket i Den hellige stols diplomatiske tjeneste. Tidlig i karrieren, i 1950, ble han utvist fra Tsjekkoslovakia som en del av den kommunistiske regjeringens kampanje for å utøve kontroll over kirken.

Ottavio De Liva
Født10. juni 1911Rediger på Wikidata
Udine
Død23. aug. 1965Rediger på Wikidata (54 år)
Jakarta
BeskjeftigelseKatolsk prest (1934–) Rediger på Wikidata
Embete
  • Titulær erkebiskop (1962–)
  • katolsk erkebiskop (1962–) Rediger på Wikidata
NasjonalitetItalia (19461965)
Kongedømmet Italia (19111946)

Liv og virke

rediger

De Liva var det sjette av syv barn.[1] Han ble etter de filosofiske og teologiske studier ordinert til prest for bispedømmet Udine den 8. juli 1934[2] av erkebiskop Giuseppe Nogara av Udine.

Pavelig diplomat

rediger

Som forberedelse til diplomatisk karriere gikk han inn på Det pavelige diplomatakademi i 1939.[3]

Utvisning fra Tsjekkoslovakia

rediger

I 1950, i en periode med intens konflikt mellom den katolske kirken og den kommunistiske regjering i Tsjekkoslovakia, var De Liva, som da bare hadde sekretærs rang, den siste vatikandiplomaten som var igjen i nuntiaturet. Han fungerte da som chargé d'affaires, men den tsjekkoslovakiske regjering var allerede fast bestemt på å avslutte diplomatiske forbindelser, og anerkjente ikke hans status.[trenger referanse]

Han handlet på vegne av Pavestolen der i åtte måneder da regjeringen forsinket å gi visum for å la den nyutnevnte chargé d'affaires slippe inn i landet. Regjeringen startet en pressekampanje med beskyldninger mot ham i slutten av februar. Den 16. mars beordret regjeringen ham til å forlate landet innen tre dager; den anklaget ham for «subversiv, anti-statlig aktivitet», iscenesettelse av falske mirakler, blande seg inn i interne anliggender og «misbruk av sitt offisielle verv».[trenger referanse] Han hadde besøkt Prahas erkebiskop Josef Beran som satt i husarrest gjentatte ganger gjennom flere måneder, og avlag et nytt besøk umiddelbart etter å ha mottatt ordren om å forlate landet. New York Times beskrev De Liva som «en 39 år gammel rund, mild italiener fra Udine». I en støttedemonstrasjon var mye av det diplomatiske korps i Praha tilstede og hilste ham farvel på flyplassen.[4][5][6]

Bonn i Vest-Tyskland, IAEA i Wien

rediger

Fra 1950 til 1954 arbeidet han under den amerikanske nuntius erkebiskop Aloisius Muench ved det apostoliske nuntiatur til (Vest-)Tyskland,[7] i Kronberg og så Bad Godesberg der nuntiaturet fikk et mer varig tilhold. Blant de kolleger han overlappet med var Opilio Rossi (1948–1952 i Tyskland).

Han var Den hellige stols faste delegat til International Atomic Energy Agency i Wien fra 1960 til 1962.[2]

Nuntius til Indonesia, titularerkebiskop

rediger

Den 18. april 1962 utnevnte pave Johannes XXIII ham til internuntius til Indonesia og titularerkebiskop i Heliopolis i Phoenicia.[8] Han ble bispeviet av kardinal Franz König den 27. mai 1962. Medkonsekrerende biskoper var Udines erkebiskop Giuseppe Zaffonato og kurieerkebiskopen Lino Zanini.

I Indonesia, der det oppstod situasjoner der lokale myndigheter ville stanse den katolske kirkes arbeide, forhandlet han til tider direkte med president Sukarno.[9]

De Liva deltok på den andre og den tredje sesjon av Andre vatikankonsil.

De Liva døde i sitt hjemland på et sykehus i Udine 23. august 1965 i en alder av 54 år.[1][10]

Episkopalgenealogi

rediger

Hans episkopalgenealogi er:

Referanser

rediger
  1. ^ a b «Mostra fotografica in ricordo di monsignor De Liva». Messaggero Veneto. 27. juli 2011. 
  2. ^ a b «The Papal Representatives in Indonesia». Apostolic Nunciature Indonesia. Besøkt 11. juni 2020. 
  3. ^ «Pontificia Accademia Ecclesiastica, Ex-alunni 1900 – 1949» (på italiensk). Pontifical Ecclesiastical Academy. 
  4. ^ Schmidt, Dana Adams (17. mars 1950). «Lone Vatican Aide Ousted by Prague». New York Times. 
  5. ^ Schmidt, Dana Adams (19. mars 1950). «Prague Departure Cuts Vatican Link». New York Times. 
  6. ^ De Marchi, Giuseppe (1957). Le nunziature apostoliche dal 1800 al 1956 (på italiensk). Ed. di Storia e Letteratura. s. 84. 
  7. ^ Barry, Coleman Janes (1969). American Nuncio: Cardinal Aloisius Muench. Saint John's University Press. s. 90. Besøkt 11. juni 2020. 
  8. ^ Acta Apostolicae Sedis (PDF). LIV. 1962. s. 412. Besøkt 10. juni 2020. 
  9. ^ Steenbrink, Karel (2015). Catholics in Independent Indonesia: 1945-2010. Brill. s. 417–8. ISBN 9789004285422. Besøkt 12. juni 2020. 
  10. ^ Acta Apostolicae Sedis (PDF). LVII. 1965. s. 752. Besøkt 10. juni 2020. 
  11. ^ www.catholic-hierarchy.org deliva.html, lest 26. oktober 2021

Litteratur

rediger