Osvald-gruppen

I Norge var Osvald-gruppen en direkte videreføring av det norske avsnittet av den kommunistiske Wollweber-organisasjonen, ledet av sjømannen Martin Rasmussen Hjelmen. Han ble allerede i 1940 arrestert i Sverige, utlevert og henrettet i Tyskland i 1944.

I Oslo overtok Asbjørn Sunde i 1940 en intakt organisasjon, men uten sentrale personer i ledelsen og uten kontakt med Moskva eller økonomiske midler.

Like etter Tysklands angrep på Sovjet 22. juni 1941 dro kurerer fra den sovjetiske legasjonen i Stockholm til Oslo med ordre om å starte motstandskampen. Her traff de representanter for kommunistpartiet som mente at tiden ikke var inne for motstand. Kurerene dro tilbake med uforrettet sak. Sunde hadde siden 1940 holdt organisasjonen ved like og gjort klar lagre med sprengstoff rundt om i landet.

Vinteren 1942 startet NKP oppbygging av militære grupper, den såkalte «Nasjonalgarden». Samtidig hadde Sunde møter med kommunistpartiets leder, Peder Furubotn. Arbeidet med Nasjonalgarden mislykkes, og den ble innlemmet i Milorg-systemet. Kontakten mellom Furubotn og Sunde fortsatte imidlertid.

I slutten av oktober 1942 angrep Gestapo NKP-forlegningen i Hemsedal. Sunde hadde fått varsel fra Politigruppen og partiledelsen klarte å flykte, men etterlot seg en del papirer.

Partisekretær Peder Furubotn krevde etterhvert å overta den strategiske ledelse av Osvald-gruppen, noe Asbjørn Sunde nektet. Tidlig i 1944 kom det derfor til fullt brudd mellom de to.

Fram til Osvald-gruppen ble nedlagt i 1944, etter ordre fra Moskva, hadde den ifølge Erik Gjems-Onstad utført 200 sabotasjeaksjoner i Norge.^[4]

20. juli 1941 gjennomførte de den første jernbanesabotasjen, og det var starten på en serie av aksjoner.

Sunde etablerte et opplæringssenter for sabotører i Rukkedalen i 1942, og rekrutterte et nettverk av sabotører i området Torpo-Gol og Rukke-Nesbyen, ned Hallingdal og derfra til Oslo og Bergen.

I september 1942 avtalte Sunde at han skulle holde vaktmannskap til kommunistpartiets sentralforlegning i Hemsedal mot å få praktisk og finansiell støtte. Sunde ble NKPs militære leder, og med partiet i ryggen ble organisasjonen mer slagkraftig.

Det ble utført aksjoner i hele området fra Porsgrunn i sør til Dombås i nord, men de fleste aksjonene ble utført i Oslo-området, svært mange av dem inne i selve byen.

Det ble også utført fire aksjoner i Bergen.

Av viktige sabotasjeaksjoner må det særlig trekkes fram sprengningen av det krigsviktige Per Kure-anlegget i Oslo, samt av Statspolitiets kontor for Oslo og Aker og Arbeidskontoret i Oslo.

Aksjonene i Norge startet like etter Tysklands angrep på Sovjetunionen 22. juni 1941 og fortsatte inntil «Osvald-gruppen» ble demobilisert høsten 1944. Nedenfor gjengis noen av de viktigste aksjonene som ble gjennomført.

For en oversikt over aksjoner foretatt før 20. juli 1941, se: Wollweber-gruppen

•  
  Osvald Abrahamsen
  (1896–1942)
•  
  Ivar Amlie
  (1914–1944)
•  
  Gerd Stub Andersen
  (1918–2011)
•  
  Roar Stub Andersen
  (1921–2009)
•  
  Kristian Andresen
  (1911–1944)
•  
  Johan Peter Bruun
  (1913–1944)
•  
  Finn Brede Bråthen
  (1923–1944)
•  
  Harald Braathen
  (1898–1945)
•  
  Finn Eriksen (motstandsmann)
  (1908–1943)
•  
  Håkon Eriksen
  (1920–1942)
•  
  Arvid Falkenberg (1911–2007)
•  
  Bjarne Hansen
  (1918–1944)
•  
  Reidar Hansen
  (1921–1944)
•  
  Rigmor Hansen
  (1908–1942)
•  
  Sigurd Hansen
  (1908–1942)
•  
  Åge Hansen
  (1921-1944)
•  
  Martin Hjelmen
  (1904–1944)
•  
  Reidar Holtmon
  (1914–1943)
•  
  Bjørn Horgen
  (1915–1945)
•  
  Erland Hovde
  (1916–1945)
•  
  Norman Iversen
  (1910–1964)
•  
  Carl Johan Jacobsen
  (1907–1942)
•  
  Georg Jenserud
  (1920–1944)
•  
  Alf Kristiansen
  (1913–1942)
•  
  Reidar Kristoffersen
  (1918–1942)
•  
  Johan Karelius Moen
  (1920–1944)
•  
  Karl Johan Nikolaisen
  (1918–1944)
•  
  Frank Nilsen
  (1889–1942)
•  
  Arne Emanuel Næsman (1915–1944)
•  
  Helge Olsen
  (1917–1944)
•  
  Gunnar Orby
  (1908–1944)
•  
  Barly Pettersen
  (1900–1944)
•  
  Oddvar Røed
  (1919–1945)
•  
  Gunnar Skinstad
  (1921–1944)
•  
  Gjermund Karl Skaarud (1924–1944)
•  
  Per Stensrud
  (1924–1944)
•  
  Håkon Sunde
  (1911–1944)
•  
  Harry Sønsterød
  (1921-2017)
•  
  Anker Thorsrud
  (1912–1982)
•  
  Alv Torbjørnsen
  (1908–1943)
•  
  Leif Aasen
  (1918–1944)
•  
  Ottar Ringstad (1917 – 1998)

I skyggen opererte Saborg, også kjent som Osvald-gruppen, i det skjulte. Ledet av Asbjørn Sunde, ble Saborg etablert som en kommunistisk-dominert sabotasjeorganisasjon med tilknytning til den tyske kommunisten Ernst Wollweber.

Saborg var aktiv både på Vestlandet og Østlandet. I 1944 ble det etablert en egen avdeling i Stavanger-distriktet, ledet av Helge Hansen og Einar Andreassen, som etterfulgte Hans Langeland. Organisasjonen gjennomførte rundt 100 aksjoner, inkludert sabotasje og likvidasjoner. Sentrale medlemmer inkluderte brødrene Sverre og Erling Myge, som spilte viktige roller i NKP og Saborg i Rogaland.^[10]

Erling Myge, tiltenkt lederrollen for Saborg i distriktet, deltok på et sabotørkurs i Bergen våren 1944, klar til å bygge opp Saborg-nettet i Sør-Rogaland. Sammen med Helge Hansen og andre aktive medlemmer, inkludert kvinner som deltok i våpentrening, ble sabotasje og geriljakrigføring prioritert. De så på sabotasje som et middel til å avlaste Sovjetunionen i kampen mot nazismen.

En viktig fase i nyorganiseringen av NKP i Rogaland startet sommeren 1944, ledet av Einar Andreassen («Halvdan») og Helge Hansen («Egil»). Disse to skulle overta ledelsen av NKPs motstandsarbeid i Rogaland og gjennomføre aksjoner mot tyske militære anlegg og bedrifter som produserte krigsviktige varer.

Saborgs aktiviteter inkluderte også likvidasjoner av Gestapo-medlemmer, som Herbert Geicke og Leonard Wickstrøm. Disse likvidasjonene, selv om kontroversielle, ble sett på som nødvendige for å beskytte motstandsbevegelsen mot forrædere og torturister.

Men Saborgs virksomhet ble ikke uten risiko. Flere medlemmer ble arrestert og torturert av Gestapo, og organisasjonen ble svekket etter disse arrestasjonene. Helge Hansen klarte å holde seg i dekning en stund, men ble til slutt gjenkjent og involvert i en skuddveksling med en NS-mann. Etter krigen ble Hansen en sentral figur i SKP og Rogaland NKP, men ble senere ekskludert fra NKP og gikk inn i Arbeiderpartiet.^[10]

I det politiske klimaet som uviklet seg i Norge under den kalde krigen ble den kommunist-ledede motstandskampen etter hvert levnet liten ære. Fordømmelsen av kommunistene nådde et toppunkt i 1954, da Sunde selv ble beskyldt for landssvik og spionasje til fordel for Sovjetunionen, og dømt til åtte års fengsel. Nye opplysninger som styrker mistanken er kommet i offentlighetens søkelys via offentliggjøring av KGB-avhopperen Mitrokhins dokumenter i 2014. I arkivmaterialet der ble det oppgitt at Sunde skaffet KGB norske pass, samt «og blanke og utfylte norske kirkebøker».^[11]

I 1995 ble det avduket en minnesmerke over de falne i Osvald-gruppen, en minneplakett ved hovedinngangen til den gamle Østbanebygningen i Oslo. LO i Oslo sto for arrangementet. Siden har det vært en årlig foreteelse å hedre gruppens medlemmer på 1. mai.^[12][13]

Sommeren 2012 ble Osvald-gruppens innsats også markert på den nye Frydenberg skole i Oslo, som var bygget på industriområdet der gruppen sprengte anlegget til Per Kure AS under krigen. 23 av sabotørene ble hedret ved at de fikk rom på skolen oppkalt etter seg. Skolens bibliotek ble oppkalt etter Sunde selv.^[14]

4. oktober 2013 ble åtte medlemmer av Osvald-gruppen hedret av norske myndigheter for kampen de førte for Norges frihet under okkupasjonen. «Dere var sabotørene og soldatene i mørke, som forble i mørke. I dag beklager vi at mange av dere ble mistenkeliggjort og underkjent», sa forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen i sin tale. Ifølge Strøm-Erichsen utførte gruppen ikke bare de fleste, men også de mest virkningsfulle sabotasjeaksjonene i Norge under krigen.

«Vår nære allierte ble plutselig vår bitre fiende da Hitler-Tyskland var beseiret. Derfor kunne en mann som Asbjørn Sunde gå fra å være krigshelt i det ene øyeblikket til å bli stemplet som forræder i det neste. Derfor ble dere stille. Derfor forble dere i mørke», sa forsvarsministeren.

Harry Sønsterød, August Rathke, Anne Marie Mamo, Arvid Abrahamsen, Karsten Hansen, Norman Gullaksen, Signe Raassum og Lars Bottolfs ble overrakt sølvfat, mens Arvid Abrahamsen, Karsten Hansen, Norman Gullaksen, Signe Raassum og Lars Bottolfs også ble tildelt Deltagermedaljen og diplom signert av kongen.^[15]

I 2015 ble det i regi av norsk fagbevegelse avduket et monument på Jernbanetorget i Oslo, for hedre Osvald-gruppen og jernbanefolk som ofret livet i motstandskampen under krigen. Monumentet er plassert utenfor Østbanestasjonen, der sabotørene gjennomførte en av sine første bombeaksjoner. Monumentet er laget av Bjørn Melbye Gulliksen.

I 2015 ga bandet Bjølsen Valsemølle ut albumet Tider skal komme, der sangen Menn i mørket er en heder til Osvald-gruppen.^[16]

• Borgersrud, Lars (1997) Nødvendig innsats – sabotørene som skapte den aktive motstanden, Universitetsforlaget, ISBN 82-00-22529-1
• Borgersrud, Lars (2001) Fiendebilde Wollweber - Svart propaganda i kald krig, Forlaget Oktober, ISBN 82-495-0050-4
• Sunde, Asbjørn: Menn i mørket. 1947, nytt opplag Spartacus Forlag 2009, forord av historikeren Lars Borgersrud. ISBN 978-82-430-0467-2.
• Conradi, Morten og Alf Skjeseth: Osvald. Spartacus, 2015 ISBN 9788243010215

• Sabotasjeforsøk mot Bergensbanen 24. november 1943 (Digitalarkivet)