Operasjon Gladio

Operasjonen hadde forbilder fra britiske planer lagt i 1940 i tilfelle en tysk invasjon og maktovertagelse, og bygget også på erfaringer fra motstandsgruppene som opererte bak tyske linjer under annen verdenskrig. Som hovedregel ble gruppene opprettet etter initiativ fra den vestlige forsvarsalliansen NATO og med tildels betydelig støtte fra den amerikanske etterretningsorganisasjonen OSS (forløper for CIA). Det var særlig USA og Storbritannia som ivret for opprettelsen av gruppene.
Nettverket av det som er blitt kalt «hemmelige hærer» er i de fleste land kjent som Operasjon Gladio etter at den italienske Stay Behind-organisasjonen fikk stor medieoppmerksomhet i 1990.

Utdypende artikkel: Organizzazione Gladio

Den italienske Organizzazione Gladio, som var organisert som en hemmelig del av det italienske forsvarsdepartementet, hadde fått en noe spesiell utvikling. I et forsøk på å bremse sosialistenes fremgang i Italia utførte Gladio-nettverket, alliert med høyre-ekstremister, en serie bombeangrep på offentlige steder med «flest mulig uskyldige ofre». Skylden ble lagt på den italienske politiske venstresiden. Målsetningen var å skape terrorfrykt i den italienske befolkningen og å få dem til å vende seg til staten og be om mer sikkerhet. Teknisk utstyr og sprengstoff ble forsynt av Gladio-gruppen, og det hemmelige politiet beskyttet de som deltok i aksjonen fra straffeforfølgelse. Både CIA og NATO har nektet å svare på spørsmål om sin delaktighet i planleggingen av disse aksjonene.^[1][2]

Utdypende artikkel: Norsk okkupasjonsberedskap i etterkrigstiden

Den 25. oktober 1948 utstedte daværende forsvarsminister og tidligere Milorg-leder Jens Chr. Hauge en PM (”Pro Memorandum” – et statlig direktiv) som gav anvisninger for oppbyggingen av den norske Stay behind-enheten. Dette dokumentet (”fødselsattesten” for Stay behind) har forlengst forsvunnet og er ikke lenger å oppdrive i verken Forsvarsdepartementet eller Riksarkivet. Det var flere private organisasjoner som fungerte som ”faddere” for Stay denne organisasjonen, bl.a. Arbeidsgiverforeningen, Libertas, Industriforbundet og Rotary. ^{[5] [6]}

I Norge har eksistensen av Stay Behind-gruppene vært allment kjent siden 1978, da våpenlageret hos Hans Otto Meyer ble oppdaget i forbindelse med en politietterforskning. Den offisielle, men hemmelige militære benevnelsen ble etter en del år endret til «okkupasjonsberedskap».

I løpet av de siste årene (dvs. fram til 2008) har ny informasjon rundt disse gruppene blitt avdekket gjennom arbeidet til den amerikanske Interagency Working Group^[3], som ble grunnlagt av Clinton-administrasjonen. Nylig nedgraderte dokumenter viser blant annet at CIA hadde flere slike grupper i Tyskland i perioden 1949-55. Operasjonene het Palestine (Berlin), og Kibitz (Sørvest-Tyskland). En del av rekrutteringen til disse gruppene ble gjort blant tidligere nazister, blant annet hadde oberstløytnant Walter Kopp fra SS 125 mann under seg i sin gruppe i 1952.
Minst en av disse, Horst Otto Herbert Ims, ble hjulpet ut av Tyskland og i skjul i Canada. Det går også frem at mange andre ble hjulpet i skjul, både i Australia og i Canada, men hverken det nøyaktige tallet eller særlig mange navn er kjent. Det går imidlertid frem at Canada i 1954 hadde 35 personer i skjul på vegne av CIA.^[7]

Gjennom et forskningsprosjekt gjort ved Center for Security Studies har det også kommet frem at tyske høyreekstreme brukte sprengstoff fra stay-behind ved terroraksjonen i 1980 i München.^[1][2]

• Ronald Bye og Finn Sjue (1995). Norges hemmelige hær : Historien om Stay behind. Tiden. ISBN 8210039784.