Michael Collins (1890–1922)

Collins ble født i Sam's Cross nær Clonakilty i Cork. Han var den tredje sønnen i familien, og yngst av åtte barn. På gravstenen står det at han ble født 12. oktober 1890, men den korrekte datoen ser ut til å være 16. oktober.

Slekten han kom fra, muintir Uí Choileáin, hadde engang vært lords of Uí Chonaill og styrt et område nær Limerick. I likhet med mesteparten av den irske overklassen hadde de mistet sine eiendommer, og hadde blitt vanlige gårdbrukere. De hadde en gård som var noe større enn gjennomsnittet, og hadde det derfor nokså godt økonomisk. En eldre søster av Michael, Helena, ble nonne og jobbet som søster Mary Celestine som lærer i London.

Faren, som også het Michael Collins, ble i unge år medlem av Irish Republican Brotherhood (IRB), men forlot etterhvert bevegelsen og slo seg ned som gårdbruker. Han var seksti år gammel da han giftet seg med den 23 år gamle Marianne O'Brien, og døde da sønnen Michael var bare seks år gammel.

Som barn var Michael oppvakt, og hadde et kraftig temperament og en ildfull nasjonalistisk innstilling. En lokal smed, James Santry, egget opp disse følelsene, og på Lisavaird National School møtte Michael rektoren Denis Lyons, som var medlem av IRB. På skolen var han flink både i sport og akademiske fag.

I februar 1906 tok han eksamenen for offentlig tjeneste i Storbritannia, hvor han for å bestå måtte lovprise «det største imperium». Etter å ha forlatt skolen fulgte han mange andre irers eksempel og flyttet til London, hvor han fikk jobb i postverket. Han bodde i London sammen med sin eldre søster Johanna («Hannie»).

Collins meldte seg inn i Gaelic Athletic Association. Gjennom idrettsforbundet, som var nasjonalistisk orientert, kom han inn i IRB, som var et hemmelig selskap. Det var Sam Maguire, en protestantisk republikaner fra Cork, som introduserte Collins i IRB da han var 19 år gammel. Han skulle etter hvert spille en stadig viktigere rolle i organisasjonen, og ble tilslutt dens leder.

Collins ble først kjent for allmennheten gjennom påskeopprøret i 1916. Som en dyktig og svært intelligent organisator var han høyt respektert i IRB, og han var økonomisk rådgiver for grev Plunkett, faren til en av de som organiserte opprøret, Joseph Mary Plunkett.

Under selve opprøret kjempet han sammen med Patrick Pearse og andre i General Post Office i Dublin. Som mange hadde ventet ble opprøret en militær fiasko. Mange feiret allikevel det faktum at det hadde funnet sted et opprør, og så på blodofferet som en inspirasjonskilde for andre. Collins raste mot det han så som amatørmessig planlegging, spesielt det at man hadde tatt kontroll over bygninger som rett nok var viktige, men som var umulige å forsvare, umulige å rømme fra og vanskelige å få inn forsyninger til. Under uavhengighetskrigen forsikret han seg om at man ikke ble sittende fast i slike posisjoner, og brukte i stedet mobile enheter som drev geriljakrig med raske angrep fulgt av umiddelbar tilbaketrekning.

Collins ble som så mange andre av organisatorene arrestert. Han unngikk såvidt galgen, og ble sendt til Frongoch interneringsleir. Der viste han sine lederevner, og da opprørerne ble løslatt var han allerede en av lederne for Sinn Féin, som i britiske og irske media ufortjent hadde fått skylden for opprøret. Det lille partiet ble raskt infiltrert av de overlevende fra opprøret, som ønsket å benytte seg av ryktet Sinn Féin hadde fått. Gjennom dyktig manøvrering ble Collins i oktober 1917 medlem av sentralstyret i Sinn Féin, og organisatorisk leder for Irish Volunteers. Eamon de Valera var president for begge organisasjoner.

Samme år reiste han til Granard sammen med Harry Boland i forbindelse med valgkamp før et suppleringsvalg. De møtte der Kitty Kiernan, og begge falt for henne. Hun ble etterhvert forlovet med Collins; de to rakk aldri å gifte seg. Den omfattende brevvekslingen mellom dem er i stor grad bevart, og er en av de beste kilder til kunnskap om privatpersonen Collins, og til mange av de tanker som lå bak hans politiske avgjørelser.

Som alle ledende medlemmer i Sinn Féin ble Collins nominert i parlamentsvalget i Storbritannia 1918. Han ble valgt som representant til Det britiske parlamentet for Cork South. Parlamentsmedlemmene fra Sinn Féin hadde annonsert at de ikke ville ta sine seter i forsamlingen, men at de i stedet ville opprette et irsk parlament i Dublin. Dáil Éireann ble samlet i Mansion House i Dublin i januar 1919. De Valera og andre ledende Sinn Féin-medlemmer hadde da allerede blitt arrestert. Collins, som hadde et godt nettverk av spioner, hadde advart flere ledere mot dette, men de Valera hadde overtalt mange til å ignorere advarslene fordi han mente at arrestasjonene kunne bli et propagandakupp. Realiteten var at da mange av lederne ble arrestert var det ikke nok folk igjen til å gjøre det nødvendige mediearbeidet for å utnytte situasjonen. Siden de Valera ikke var med under møtet ble Cathal Brugha valgt til Priomh Aire, det vil si statsminister. Han ble erstattet av de Valera etter at han, med Collins' hjelp, hadde rømt fra fengselet i april 1919.

Collins fikk i 1919 en rekke viktige roller. På sommeren ble han valgt til president for IRB. Ifølge denne organisasjonens doktrine ble han av medlemmene dermed også regnet som de iure president av Den irske republikk. I september ble han leder for etterretningsavdelingen i Irish Republican Army; Irish Volunteers hadde da blitt Den irske republikks offisielle væpnede styrker.

I 1919 fikk Collins også ytterligere ansvar da de Valera utnevnte ham til finansminister. Departementene var i stor grad teoretiske størrelser, ettersom ministrene var ettersøkt av britiske myndigheter og kunne bli arrestert eller drept når som helst. Departementsarbeidet foregikk normalt i private hjem eller på hotellrom. Collins var et unntak. Han opprettet et finansdepartement som klarte å organisere salg av obligasjoner til et fond for å finansiere republikken. Hans ry var så stort av selv Lenin hørte om fondet og sendte en representant til Dublin for å låne penger til den russiske republikken. Han sendte med deler av de russiske kronjuvelene som sikkerhet, og disse ble liggende glemt i en safe i Dublin inntil de ble oppdaget ved en tilfeldighet i 1930-årene.

Collins har i ettertid, når det ble klart hvor mye han klarte å utrette, blitt sett nærmest som en «enmannsrevolusjon». Blant hans bedrifter, utover det som allerede er nevnt, var opprettelsen av The Twelve Apostles (en gruppe snikmordere som drepte britiske agenter), effektiv styring av IRA, effektiv styring av regjeringen i den lange perioden de Valera var i USA og en omfattende operasjon for våpensmugling.

Sammen med Richard Mulcahy var Collins helt sentral i organiseringen av IRA, i den grad man kunne ha en sentral styring med en geriljahær som var inndelt i små, lokale grupper. Det er Collins som gjerne får æren for strategien med mobile enheter, såkalte flying columns; det må nevnes at han ikke var helt alene om å organisere dette, særlig var Dick McKee som i 1920 ble henrettet av britene som hevn for Bloody Sunday. Det var også en rekke mer eller mindre kompetente lokale ledere i IRA.

I 1920 tilbød britene en dusør på 10 000 pund, en enorm sum på den tiden, for informasjon som førte til Collins' arrestasjon eller død. Innen IRA ble han kjent som The Big Fellow.

Blant andre irske ledere fikk han særlig to fiender: Cathal Brugha, som var forsvarsminister men ble fullstendig overskygget av Collins i militære spørsmål, og Eamon de Valera. De Valera hadde en bitter motvilje mot Collins, spesielt da Collins' popularitet gikk i været mens de Valera forsøkte å sikre amerikansk anerkjennelse av republikken. Collins hadde forsøkt å få ham fra dette, og at den yngre politikeren fikk rett og samtidig sikret seg så mye popularitet, var vanskelig å svelge. Da de Valera kom tilbake forsøkte han å sende Collins til USA, men ettersom Collins og det meste av ledelsen i Sinn Féin, med unntak av Cathal Brugha og Austin Stack, var mot det reiste han ikke.

Etter at britene i 1921 overraskende erklærte en våpenhvile ble det lagt planer om en konferanse hvor britiske myndigheter kunne diskutere med sin irske motpart. Dette kan langt på vei sees som en seier for republikken, som så langt bare hadde blitt internasjonalt anerkjent av Sovjetunionen.

De Valera fikk i august 1921 Dáil til å oppgradere hans embete fra statsminister til president av republikken, med den begrunnelse at republikken da ville ha et statsoverhode på samme nivå som den britiske monarken i de kommende forhandlingene. Han annonserte så at ettersom kongen ikke ville delta personlig burde heller ikke republikkens president gjøre det. I stedet for å reise selv opprettet han en gruppe utsendinger med alle fullmakter, ledet av Arthur Griffith og med Collins som Griffiths assistent. Collins mente at de Valera selv burde ledet delegasjonen, men reiste til England for å delta i forhandlingene.

Forhandlingene endte opp i den anglo-irske traktat, og dermed opprettelsen av Den irske fristaten. Den var tenkt som en stat som omfattet hele Irland, men de seks grevskapene i Nord-Irland hadde mulighet til å forbli en del av Det forente kongerike, noe de som forventet valgte å gjøre. Collins krevde at en grensekommisjon måtte gå gjennom delingsgrensen, i håp om at Nord-Irland ville bli så lite at det ikke kunne overleve økonomisk. Kommisjonens arbeid ble til slutt ikke tatt til følge, fordi begge parter følte de ville tape for mye.

Fristaten skulle være en dominion under Det britiske imperiet. Dette var langt mer enn man kunne fått gjennom Home Rule, men mindre enn republikanerne hadde håpet på. Spesielt var troskapseden tung å svelge, selv om den var utformet som en ed til Fristaten og til kongen som en del av traktaten (altså ikke som britisk monark). Sinn Féin ble splittet, men Dáil klarte å ratifisere avtalen med 64 mot 57 stemmer etter ti dagers bitter debatt.^[8]

Cathal Brugha hadde problemer med forholdet til Collins, ettersom sistnevnte ble omtalt i pressen som «mannen som vant krigen», mens det formelt var Brugha som hadde ansvaret for militæret. Realiteten var at Collins hadde hatt det meste av det praktiske ansvaret for krigføringen under uavhengighetskrigen.

Motstanderne av Collins beskyldte ham for å ha visst på forhånd at forhandlingene om traktaten ikke kom til å ende med opprettelsen av en suveren republikk. Collins argumenterte for at traktaten ville gi Irland «frihet til å oppnå frihet». De Valera var sterkt negativ til dette; først langt senere skulle han erkjenne at Collins hadde hatt rett.

På grunn av traktaten gikk de Valera av som president, og forsøkte så straks å bli gjenvalgt for på den måten å knuse traktaten. Arthur Griffith vant, og valgte å gå tilbake til tittelen President of Dáil Éireann. Denne regjeringen var ikke anerkjent av Storbritannia, og for at traktaten skulle kunne vedtas på gyldig måte ble det opprettet en provisorisk regjering som nominelt måtte stå til ansvar overfor House of Commons i Sør-Irland.

Collins ble president for den provisoriske regjeringen, det vil si statsminister. Han forble også finansminister i Griffiths regjering. Innsettelsen av Collins illustrerte kompleksiteten i systemet. Etter britisk lov var han en minister utnevnt av kronen, innsatt etter kongelig vilje. For å bli innsatt i embetet måtte han formelt møte Irlands stattholder, viscount Fitzalan of Derwent. Ifølge britisk jus møtte Collins viscount Fitzalan for å «kysse hendene», det formelle navnet på innsettelsesseremonien, mens ifølge de irske republikanerne møttes de for at Collins kunne akseptere overgivelsen av Dublin Castle. Begge sider var således nokså fornøyd med møtet, men på helt forskjellig grunnlag. Det har blitt fortalt at Collins kom for sent til møtet og ble irettesatt av Fitzalan. Han skal ha svart «du måtte vente syv minutter, men vi måtte vente syvhundre år».

I månedene etter at traktaten var inngått forsøkte Collins desperat å lege såret i den nasjonalistiske bevegelsen for å hindre en borgerkrig. De Valera og hans meningsfeller trakk seg fra Dáil etter å ha tapt avstemningen. Collins klarte å få på plass et kompromiss mellom de to fraksjonene i Sinn Féin, slik at de kunne stille sammen i Fristatens første valg, og deretter utforme en koalisjonsregjering.

Collins foreslo at Fristaten skulle vedta en republikansk grunnlov, som ikke nevnte kongen men samtidig ikke avviste traktaten. For å holde IRA samlet opprettet han en gjenforeningskomité med delegater fra begge fraksjoner. Han brukte også IRBs nettverk for å overtale IRA-ledere til å akseptere traktaten. Men britene la ned veto mot den republikanske grunnloven, ettersom de mente den endret vilkårene traktaten var signert under. Fraksjonen som var motstandere av traktaten begikk deretter handlinger som førte til utbrudd av væpnet strid og etter kort tid til borgerkrig.

I april 1922 okkuperte en gruppe på 200 IRA-soldater som var motstandere av traktaten Four Courts i Dublin i protest mot den provisoriske regjeringen. Collins ville for enhver pris unngå borgerkrig, og gikk ikke til angrep før i juni, da britenes press tvang ham til det. 22. juni 1922 ble den pensjonerte engelske generalen Henry Hughes Wilson skutt ned og drept av to IRA-menn i Belgravia i London. Man antok at det var traktatmotstandere som stod bak, og Winston Churchill gjorde det klart for Collins at dersom han ikke gjorde noe med okkupasjonen av Four Courts ville Churchill bruke britiske styrker mot bygningen.

Det har i ettertid blitt sannsynliggjort at Collins selv beordret drapet på Wilson, som represalie for angrep på katolikker i Nord-Irland. Dette ble avslørt av Joe Dolan, et antatt medlem av Collins snikmorderenhet, i 1950-årene. Han skal også ha fått ordre fra Collins om å forsøke å redde de to morderne fra henrettelse.^[9] Uansett bakgrunn tvang dette Collins til å angripe Four Courts i løpet av kort tid. Da en av Fristatens generaler, J.J. O'Connell, ble kidnappet var begeret fullt. Collins lånte to 18-punds kanoner av britene, og skjøt mot Four Courts inntil traktatmotstanderne overgav seg.^[10]

Det brøt raskt ut nye kamper i Dublin, og dermed var den irske borgerkrig et faktum. Under Collins ledelse tok Fristaten raskt kontroll over hovedstaden, mens traktatmotstanderne i juli 1922 kontrollerte Munster og noen andre områder. De Valera og andre politikere som var mot traktaten stilte seg på opprørernes side. Collins la i praksis ned sitt embete som leder for den provisoriske regjeringen, og ble øverstkommanderende for Fristatens hærstyrker, som var opprettet som en formell, uniformert hær med de deler av IRA som var traktattilhengere som kjerne. De fikk våpen og penger fra britene, og hæren vokste raskt. Sammen med Richard Mulcahy og Eoin O'Duffy besluttet Collins å foreta en serie landstigninger i republikanske områder i Munster og på vestkysten i juli og august 1922. Under denne offensiven reiste Collins til Cork. Hans kollegaer frarådet dette på det sterkeste, men Collins, som led av kroniske magesmerter og depresjon på grunn av borgerkrigen, ville sette inn alt på å sikre en rask slutt på krigføringen. Han sa til de andre at «de vil ikke skyte meg i mitt eget grevskap».

Det er mulig at en av grunnene til at Collins reiste er at han ville forsøke å forhandle for å få en slutt på krigen, et ønske som hadde blitt forsterket etter at hans gamle venn Harry Boland, som stod på motsatt side i krigen, ble skutt ned og drept av Fristatshæren den 31. juli 1922.

På vei til Cork kom Collins til landsbyen Béal na mBláth den 22. august 1922. Han ble der drept i et bakholdsangrep foretatt av traktatmotstandere fra IRA. Kampen raste i omkring 45 minutter, og Collins ble antagelig truffet av et rikosjett. Han var det eneste dødsofferet. Hans kollega Emmet Dalton hadde oppfordret til å kjøre videre straks det ble skutt mot bilene, men Collins begikk den fatale feil å beordre sine menn til å stoppe og returnere ildgivningen.

Det er ikke konsensus om hvem som drepte Collins. I noen bøker er det hevdet av det var Denis «Sonny» O'Neill, en tidligere skarpskytter i den britiske hæren, som døde i 1950.

Collins' menn var i sjokk etter drapet, og brakte båren til Cork hvor den så ble sendt videre med båt til Dublin. Han lå på lit-de-parade i tre dager, og titusener defilerte forbi båren for å vise sin respekt. Rekviemessen fant sted i St. Marys pro-katedral i Dublin.

Collins har gått inn i irsk historie ikke bare som en stor person, men som en person med enda større potensial. Å miste hans intelligens og arbeidsevne var et stort tap for den gryende irske staten. Det er mulig at kartet over Irland ville sett annerledes ut om han hadde levd lenger; til tross for motstand forsynte han IRA i Nord-Irland med våpen gjennom hele borgerkrigen, en praksis som ble stoppet kort tid etter hans død. Det er også mange som tvilte på om Collins ville ha lagt grensekommisjonens arbeid til side. Tapet ble enda sterkere fordi Arthur Griffith hadde gått bort bare ti dager tidligere, som en følge av utmattelse. En av Collins' siste offentlige opptredener var da han marsjerte bak vennen og kollegaen Griffiths båre. Begge er gravlagt på Glasnevin gravlund i Dublin.

Det har i ettertid slått mange hvor profetiske de ord han skrev ned etter å ha signert traktaten var. I et brev til en nær venn skrev han:

«Når du har svettet og jobbet, hatt gale drømmer, håpløse mareritt, befinner du deg med ett i Londons gater, kalde og dystre i natteluften. Tenk – hva har jeg skaffet Irland. Noe hun har ønsket i disse syvhundre år som har gått. Vil noen bli fornøyd med avtalen? Vil noen? Jeg sier deg dette; tidlig i dag morges signerte jeg min henrettelsesordre. Da det skjedde tenkte jeg så rart, så sprøtt – en kule kunne like godt ha gjort jobben for fem år siden.»

For Collins' ettermæle gav hans tidlige død en fordel i forhold til andre irske ledere. De Valera huskes som en blind gammel mann i 1960- og 1970-årene; Cosgrave som statsministeren som måtte balansere kontoene etter krakket, Mulcahy som mannen som beordret henrettelser av irske fanger under borgerkrigen, Eoin O'Duffy som den tidligere politimannen som ble politiker og lot seg imponere av Francos fascisme. Collins ble for alltid stående som den heltemodige, staute unge mannen, bare 32 år gammel ved sin død, som gav Irland en republikk og en traktat, viktige steg på veien som førte frem til full uavhengighet.

Som 85-åring skal de Valera ha sagt: «Det er min overbevisning at når tiden er inne vil historien se Collins' storhet, og den vil bli skrevet ned på min bekostning».

I 1996 lagde Neil Jordan filmen Michael Collins, med Liam Neeson i rollen som Collins og Julia Roberts som hans forlovede, Kitty Kiernan. Filmen ble rost for at den presenterte historien om Collins for et bredere publikum, men ble også kritisert av en del historikere for å ta friheter med de faktiske forhold.

• (en) Michael Collins Centre
• (en) Collins 22 Society

• (en) Michael Collins (statesman) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• (en) Mícheál Ó Coileáin – galleri av bilder, video eller lyd på Commons  
• (en) Michael Collins hos Hansards parlamentsdebatter  
• (en) Michael Collins hos Oireachtas, Irlands parlament