Mayotte

Mayotte er en del av øygruppa Komorene, som ligger i Mosambikkanalen i Indiahavet mellom Madagaskar og nordlige deler av Mosambik. Øya ligger nærmere Madagaskar, dit avstanden til vestkysten er 300 km, enn det afrikanske fastlandet, dit avstanden er 400 km. En økonomisk sone på 73 600 km² omgir Mayotte.

Mayotte består av en større øy, Grande-Terre, og en mindre, Petite-Terre eller Pamanzi, samt et trettitalls mindre øyer og holmer. Øya er av vulkansk opprinnelse og ble dannet for om lag 8 millioner år siden, som den eldste av øyene på Komorene. Høyeste punkt er Mont Bénara, også kalt Mavingoni, på 660 moh., deretter følger Mont Choungui på 594 moh., Mont Mtsapéré på 572 moh. og Mont Combani på 477 moh. Hovedøya har mange bukter og i sør finnes den større Bwenibukta. På grunn av hovedøyas form kalles Mayotte også sjøhestøya (île hippocampe). Sjøhesten benyttes også som symbol for Mayotte. Mens Grande-Terre er fjellrik, har Petite-Terre et lavt og tørt landskap. Innsjøen Dziani Dzaha fyller krateret på den utslokte vulkanen på Petite-Terre.

De to hovedøyene ligger i en lagune dannet av ytre korallrev på 160 kilometers lengde. Lagunen dekker et areal på 1100 km². Kysten av øyene preges av klipper og bukter med mangrovevekst.

Øya har et fuktig tropisk klima. Årlig middeltemperatur er 25,6 ℃. April til september utgjør den tørre årstiden, da vinder fra sørøst svaler øyene. Monsunen bringer nedbør fra oktober til mars og dette utgjør regntiden. I denne perioden kan det også komme sykloner.^[3]

Mayotte hadde i 2017 en befolkning på 256 500.^[4] Befolkningen hadde da doblet seg i løpet av tjue år. I juli 2007 bodde det 186 452 mennesker på Mayotte.^[5]

Med 690 innbyggere per km² er befolkningstettheten høy.^[4] Mayotte har Frankrikes yngste befolkning. Hele 54 % av innbyggerne er under 20 år, sammenlignet med 25 % i den europeiske del av Frankrike.^[6]

I 2002 var 64,7 % av befolkningen født på Mayotte. Tall for 2007 viser at 59,3 % av innbyggerne har fransk statsborgerskap, mens 38,7 % er statsborgere av Komorene.^[7] Innvandringen fra Komorene har økt de senere år: Andelen med komorisk statsborgerskap var i 2002 på 33 %. I 2007 hadde 1,7 % av befolkningen statsborgerskap i Madagaskar og 0,3 % i andre land.

Det tales flere språk på Mayotte, både opprinnelige og introduserte språk. Fransk er offisielt språk. De to viktigste opprinnelige språkene er shimaore, som er en dialekt av komorisk og nært beslektet med bantuspråket swahili, og kibushi, en vestlig dialekt av madagassisk og dermed tilhørende de malayopolynesiske språk. Det har vært flere som taler shimaore enn kibushi og over tid er shimaore styrket som dagligspråk. Shimaore benyttes som kringkastningsspråk. I tillegg har swahili begrenset utbredelse på Mayotte.^[8]

Mayotte ble først folkesatt av swahilier i det åttende og niende århundre. Øya ble, sammen med Anjouan, befolket senere enn Grande Comore og Mohéli, og har hatt en annen språkutvikling enn disse. Det var aktive handels- og kulturkontakter sjøvegen, til kysten av Øst-Afrika, Madagaskar og nordover til Midtøsten. Islam spredte seg etter hvert til øya og ble den dominerende religion.

Omkring 1470 etablerte ledere fra shirazifolket et sultanat og dette satt med makten til 1800-tallet. Den siste sultanen i dynastiet ble i 1832 etterfulgt av Andriantsoly, som tilhørte sakalavafolket på det nordlige Madagaskar og hadde vært hersker over kongedømmet Iboina.

I 1503 kom portugiserne til øya, kartla den, men ble ikke værende. Det fant sted innvandring fra det afrikanske fastlandet. Mellom 1742 og 1791 gjorde sultanen av Anjouan flere forsøk på å erobre Mayotte. Angrep fra sjørøvere fra Madagaskar bidro mellom 1795 og 1820 til å redusere folketallet dramatisk.

Sultan Andriantsoly solgte i 1841 Mayotte til Frankrike, som konkurrerte med Storbritannia om kontrollen over de mindre øyene i området. Portugal var etablert i Mosambik, men landets innflytelse i regionen var avtagende. Traktaten om overdragelse til Frankrike ble undertegnet 25. april 1841. Den ble ratifisert av Frankrike i februar 1843.^[9] Frankrike etablerte også kontroll over Grande Comore, Moheli og Anjouan og i 1886 ble Komorene et fransk protektorat. Først ble øygruppa styrt av guvernøren av Mayotte, men fra 1908 ble den gjort til koloni og underlagt guvernøren av Madagaskar.

Ved inngangen til kolonitiden under Frankrike hadde raid og tilfangetagelse av befolkningen til slaver redusert folketallet sterkt. I 1843 beregnet franskmennene befolkningen på Mayotte til 3000, hvorav halvdelen var slaver.^[10] Både slaver og kontraktsarbeidere ble hentet fra det østafrikanske fastlandet, deriblant fra Mosambik. Den 9. desember 1848 ble det utstedt et dekret om avskaffelse av slaveriet på Mayotte, noe som ble gjennomført i 1848. Det ble fra 1846 gjort forsøk på å starte sukkerplantasjedrift og det var fortsatt behov for import av arbeidskraft. Selv om slaveriet var avskaffet var forholdene vanskelige og afrikanskættede landarbeidere gjorde i 1856 opprør mot franskmennene.^[11] Folketellingen i 1866 viste et folketall på 11 713, hvorav 31,7% var afrikanere, de fleste landarbeidende menn.^[12]

Etter andre verdenskrig ble Komorene skilt fra Madagaskar og fikk status av oversjøisk område (territoire d'outre-mer).^[13] Tilbud om uavhengighet ble i 1958 avslått og i stedet fikk Komorene i 1961 indre selvstyre, som ble utvidet i 1968. Med indre selvstyre fulgte eget deputertkammer og et råd av ministre ledet av en president, mens Frankrike var representert ved en høykommissær.^[14]

Etter innføring av selvstyre ble hovedstaden i Komorene flyttet fra Dzaoudzi på Mayotte til Moroni på Grande Comore, den største av øyene. Dette bidro til å skiftet maktforholdene til fordel for den største øya på Komorene. Flyttingen av offentlig forvaltning medførte et økonomisk tap for Mayotte.^[15] Mens det i den nye hovedstaden vokste fram ønske om uavhengighet, søkte politiske grupper på Mayotte større indre selvstyre for hver enkelt av øyene. Kravet gikk etter hvert sammen med ønske om å bevare båndene til Frankrike.

FNs avkoloniseringskomite satte i 1972 Komorene på sin liste over områder med rett til selvbestemmelse, og året etter ble Frankrike og Komorene enig om en uavhengighetsavtale. Den 22. desember 1974 ble det avholdt folkeavstemning om uavhengighet. Valgresultatet viste overveldende flertall for uavhengighet på Komorene sett under ett,^[16] men stort flertall mot, 63,8 %, på Mayotte. Frankrike besluttet derfor å avholde nye folkeavstemninger, øy for øy, noe som fikk regjeringsledelsen på Komorene til ensidig å erklære uavhengighet i juni 1975. Mayotte forble under fransk kontroll, men Komorene gjør krav på den. På Mayotte ble en andre folkeavstemning avholdt 8. februar 1976. I et valg med en deltagelse på 82,3 % stemte 99,4 % av velgerne for å forbli under Frankrike.^[17]

FNs generalforsamling har behandlet Mayottespørsmålet en rekke ganger og i vedtak fastslått Komorenes suverenitet over øya.^[18] Den afrikanske union har også støttet Komorenes krav om gjenforening med Mayotte.^[19] Spørsmålet var til 1994 gjenstand for en serie resolusjoner i FNs generalforsamling, der Komorenes suverenitet ble bekreftet.^[20] Senere har spørsmålet ikke kommet inn på generalforsamlingens dagsorden, men Komorene forsøker stadig å ta spørsmålet opp i FN.^[21]

Mayotte har en stor innvandrerbefolkning. Mange ulovlige innvandrere kommer fra de andre øyene på Komorene, som siden uavhengigheten har hatt en mindre fordelaktig økonomisk utvikling og en ustabil politisk posisjon.

I 1976 fikk Mayotte status som collectivité territoriale, noe som ble endret til collectivité départementale i 2004. Dette innebar lokalt selvstyre med folkevalgte organer. Den 29. mars 2009 ble det avholdt folkeavstemning om framtidig status for Mayotte. Velgerne ga sin tilslutning til å endre status til oversjøisk departement, noe som innebærer tettere integrasjon med Frankrike.^[22]

Overgangen til departementsstatus fant sted 31. mars 2011. Mayotte ble dermed Frankrikes 101. departement. Sammen med departementsfunksjonene overtok de lokale organene på Mayotte også funksjonene som utøves av regionene i Frankrike. I løpet av en tjue-tjuefemårsperiode skal forvaltningen av Mayotte harmoniseres med rettslige, sosiale og administrative standarder som gjelder i Frankrike. Blant annet skal tradisjonell rett skal erstattes av fransk sivilrett. Departementet styres av et folkevalgt generalråd på 19 representanter. Generalrådet velger en generalrådspresident.^[23]

Stridigheter mellom partiene i etterkant av lokalvalget, som styrket venstresiden, førte til at representantene for høyrepartiene UMP og Nouveau centre ikke møtte ved generalrådets konstituerende møte 31. mars 2011 og det var derfor ikke vedtaksdyktig i valg av generalrådspresident. Valget ble utsatt til søndag 3. april, sammen med seremonien for markering av overgang til departementsstatus. Ifølge Mayottes prefekt markerte generalrådets første møte likevel den formelle overgang til departementsstatus.^[24]

Mayotte er representert i den franske nasjonalforsamlingen med to deputerte^[25] og to senatorer.^[26]

Staten er representert på Mayotte ved en prefekt, som ivaretar statens interesser og blant annet har ansvar for ivaretakelse av indre sikkerhet.^[27] Frankrike har militære styrker stasjonert på Mayotte, inkludert en mindre orlogsstasjon og en avdeling av Fremmedlegionen.^[28]

Mayotte er inndelt i 17 kommuner, som hver styres av et direktevalgt kommunestyre.^[29] Ordføreren (maire) velges av kommunestyret.

Kommunene, med folketall per 2007, er:^[30]

1. Acoua, 4622
2. Bandraboua, 9013
3. Bandrele, 6838
4. Bouéni, 5296
5. Chiconi, 6412
6. Chirongui, 6605
7. Dembeni, 10 141
8. Dzaoudzi, 15 339
9. Kani-Kéli, 4527
10. Koungou, 19 831
11. Mamoudzou, 53 022
12. Mtsamboro, 6917
13. M'Tsangamouji, 5028
14. Ouangani, 6577
15. Pamandzi, 9077
16. Sada, 8007
17. Tsingoni, 9200

Mayotte har utviklet seg fra et jordbrukssamfunn til et samfunn dominert av tertiærsektoren, der en stor andel av de yrkesaktive arbeider i offentlig sektor.^[31] Eksporten består etter verdi for det meste av oppdrettsfisk, vanilje og ylang-ylang-essens, som benyttes i parfymeindustrien.^[32]

Tradisjonelt har mange drevet selvbergingsjordbruk. Det er mange små bruk og lite kommersielt landbruk på Mayotte. De 15 500 gårdshusholdningene utgjør 30 % av alle husholdninger på øya, men bare 28 % av gårdshusholdningene driver kommersielt.^[33]

Fiskerisektoren, som årlig lander rundt 2000 tonn, har for det meste vært uformell og fangsten har for en stor del gått til eget forbruk.^[34] Det er satset på modernisering av fiskeriene, herunder også fiskeoppdrett.

Turistindustrien er ikke like utviklet på Mayotte som på enkelte andre øyer i Indiahavet. Mens Réunion, Frankrikes andre departement i Indiahavet, i 2008 mottok omkring 400 000 turister, var tallet for Mayotte knapt 38 000.^[35] De besøkende kommer i hovedsak fra Frankrike, bare 10% annetsteds fra. Mange av de besøkende reiser for å besøke familie på Mayotte. Av de franske besøkende kommer det omtrent like mange fra europeisk Frankrike, som fra øya Réunion. Antallet turister fra selve Frankrike har vært i vekst.

• Offisielt nettsted  
• Offisielt nettsted  
• (en) Mayotte – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• (en) Mayotte – galleri av bilder, video eller lyd på Commons  
• Comoros geography, ECDD Comoros Project