Mata Hari
Margaretha Geertruida Zelle (født 7. august 1876 i Leeuwarden, Nederland, død 15. oktober 1917 Vincennes, Frankrike), kjent under kunstnernavnet Mata Hari, var en nederlandsk danser og påstått spion. Hun hevdet hun var en javanesisk prinsesse. I 1914 bodde hun i Frankrike der hun var venn med politikere og offiserer fra begge sider i krigen, før hun i 13. februar 1917 ble arrestert og 15. oktober ble henrettet ved skyting i Vincennes. Det har senere blitt diskutert om hun virkelig var spion eller ikke, og det er også blitt påstått at hun var kontraspion.
| Mata Hari | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Margaretha Geertruida Zelle 7. aug. 1876[1][2][3][4]  Leeuwarden[5][2] | ||
| Død | 15. okt. 1917[1][2][3][4] (41 år) Vincennes[6][2] Slottet i Vincennes | ||
| Beskjeftigelse | Kurtisane, spion, exotic dancer | ||
| Ektefelle | Rudolph MacLeod (1895–1902)[7] | ||
| Far | Adam Zelle[8] | ||
| Mor | Antje van der Meulen[8] | ||
| Barn | Norman-John MacLeod[8] Louise Jeanne MacLeod[8] | ||
| Nasjonalitet | Kongeriket Nederlandene | ||
| Signatur | |||
 | |||
.jpg)
Liv og virke
redigerBakgrunn
redigerHun var datter av hattemaker Adam Zelle og Antje Zelle. Margaretha giftet seg i 1895 med kaptein Campbell MacLeod, en nederlender med skotske aner, som hun så fikk to barn med. Paret flyttet i 1897 til Java, der hun ble til 1902. Under vielsen døde parets sønn. En versjon av historien om dette sier at han døde av syfilis, en annen at han ble forgiftet av en av parets tjenere. Etter en tid skilte paret seg, og Margaretha flyttet tilbake til Europa og bosatte seg i Paris.
Danser, angivelig spion
redigerI Paris tok Margaretha artistnavnet Mata Hari, «sol» eller mer nøyaktig «dagens øye» på indonesisk, og startet å opptre med eksotisk dans og være aktmodell på fotografiske kort.
Hun er mest kjent fordi hun skal ha drevet spionasje for Tyskland. Hun skal ha blitt kontaktet av tyskere i mai 1916. Så ble hun i august 1916 kontaktet av den franske kontraspionasjen og overtalt til å jobbe for Frankrike. Hva som er riktig er noe uvisst, men noen av kildene hevder at spionasjen for en stor del bestod av misforståelser og overdrivelser. Hun gikk med på å bli tysk spion mot forskuddsbetaling, men utførte aldri noen faktisk spionasje. For den franske kontraspionasjen ble det heller ikke utført noen spionasje som medførte faktisk brukbare resultater. Likevel ble hun stilt for retten i Frankrike under den første verdenskrig, og ble dømt til døden ved skyting den 15. oktober 1917.
Henrettelse
redigerEn av historiene som går om henrettelsen er at hun sendte et slengkyss til soldatene som var utkommandert. Hvis så skjedde så var det nok snarere til hennes forsvarsadvokat Clunet som hun hadde hatt et forhold til. En annen historie er at hun ikke ville ha noe bind for øynene, da det skulle ha vært forsøk på å bytte ut patronene med løsskudd. Dette er et tema i intrigen fra operaen Tosca. Det har også vært hevdet at ved obduksjonen etter henrettelsen viste det seg at hun var gravid da hun ble skutt. Det har vært gammel praksis i land som praktiserer dødsstraff at gravide kvinner som er dømt til døden ikke ble henrettet før etter at barnet var født.
I populærkulturen
redigerFilmatiseringer (utvalg)
redigerMata Haris liv har blitt filmatisert flere ganger, blant annet i 1931 med Greta Garbo og i 1985 med Sylvia Kristel.
- 1931: Mata Hari (spillefilm) – tittelrollen ble spilt av Greta Garbo
- 1964: Mata Hari – agent H21 – tittelrollen ble spilt av Marie Dubois
- 1966: Der Fall Mata Hari – tysk spillefilm med blant andre Carl Lange på rollelisten
- 1985: Mata Hari – tittelrollen ble spilt av Sylvia Kristel
Popsanger (utvalg)
redigerI Melodi Grand Prix 1976 fremførte Anne-Karine Strøm sangen Mata Hari. Hun vant den norske finalen, og sangen var Norges bidrag i Eurovision Song Contest 1976.
I Eurovision Song Contest 2021 fremførte Samira Efendi en sang med tittelen Mata Hari som Aserbajdsjans bidrag til konkurransen.
Referanser
rediger- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d Archivio Storico Ricordi, Archivio Storico Ricordi person-ID 2495, besøkt 3. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b GeneaStar, GeneaStar person-ID zellemargar[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Gran Enciclopèdia Catalana, oppført som Mata-Hari, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0041287[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 11. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ The Peerage person ID p70718.htm#i707179, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d The Peerage[Hentet fra Wikidata]
Litteratur
rediger- Anne Bragance: Mata-Hari, la poudre aux yeux. Éditions Belfond, Paris 1995, ISBN 2-7144-3299-9
- Jan Brokken: Mata Hari. De waarheid achter een legende. Wetenschappelijke Uitgeverij, Amsterdam 1975, ISBN 90-214-2901-2
- Philippe Collas: Mata-Hari. Sa véritable histoire. Plon, Paris 2003, ISBN 2-259-19872-4
- Thomas Coulson: Mata Hari, courtesan and spy. Hutchinson, London 1930
- Lionel Dumarcet: L'affaire Mata-Hari. De Vecchi, Paris 2006, ISBN 2-7328-4870-0
- Gerhard Feix: Das Große Ohr von Paris – Fälle der Sûreté. Verlag Das Neue Berlin, Berlin 1975, S. 202–212
- Charles S. Heymans: La vraie Mata Hari. Courtisane et Espionne. Édition Prométhée, Paris 1930 (
- Russel Warren Howe: Mata-Hari. The true story. Editions de l'Archipel, Paris 2007, ISBN 978-2-84187-577-1
- Marijke Huisman: Mata Hari (1876–1917), de levende legende. Uitgeverij Verloren, Hilversum 1998, ISBN 90-6550-442-7 (niederländisch), Online-Version
- Fred Kupferman: Mata Hari. Träume und Lügen ("Mata Hari. Songes et mensonges"). Aufbau-Taschenbuchverlag, Berlin 1999, ISBN 3-7466-1575-5
- Michel Leblanc: L'ennemie de Mata-Hari. France-Empire, Paris 1974
- Christine Lüders: Apropos Mata Hari (Apropos; Bd. 8). Verlag Neue Kritik, Frankfurt/M. 1997, ISBN 3-8015-0304-6
- Ute Maucher, Gabi Pfeiffer: Codewort: Seidenstrumpf, Die größten Spioninnen des 19. und 20. Jahrhunderts. ars vivendi verlag, 2010, ISBN 978-3-89716-999-9.
- Brygida M. Ochaim, Claudia Balk: Varieté-Tänzerinnen um 1900. Vom Sinnenrausch zur Tanzmoderne, Ausstellung des Deutschen Theatermuseums München 23.10.1998–17.1.1999. Verlag Stroemfeld, Frankfurt/M. 1998, ISBN 3-87877-745-0
- Diane Samuels: The true life fiction of Mata Hari. Hern Books, London 2002, ISBN 1-85459-672-1 (englisch)
- Léon Schirmann: L'affaire Mata Hari. Enquête sur une machination. Tallandier, Paris 1994, ISBN 2-235-02126-3
- Léon Schirmann: Mata-Hari. Autopsie d'une machination. Éditions Italiques, Paris 2001, ISBN 2-910536-18-1
- Pat Shipman: Femme Fatale: A Biography of Mata Hari: Love, Lies and the Unknown Life of Mata Hari. Weidenfels & Nicolson, London 2007, ISBN 978-0-297-85074-8
- Sam Waagenaar: Mata Hari. Der erste wahre Bericht über die legendäre Spionin ("The murder of Mata Hari"). Bastei-Lübbe, Bergisch-Gladbach 1985, ISBN 3-404-61071-7 (früherer Titel: Sie nannte sich Mata Hari. Bild eines Lebens, Dokument einer Zeit)
- Friedrich Wencker-Wildberg: Mata Hari. Roman ihres Lebens. Weltbild-Verlag, Augsburg 2004
- Julie Wheelwright: The Fatal Lover. Mata Hari and the Myth of Women in Espionage. Collins & Brown, London 1992, ISBN 1-85585-105-9
Eksterne lenker
rediger- (en) Mata Hari – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Mata Hari på Internet Movie Database
- (en) Mata Hari hos The Peerage