Mario Cagna
Mario Cagna (født 8. oktober 1911 i Lu Monferrato i Italia, død 4. april 1986) var en italiensk katolsk prelat som virket innen den romerske kurie og det pavelige diplomati, og aom siden sin bispevielse i 1962 tjenestegjorde som apostolisk nuntius til din død.
| Mario Cagna | |||
|---|---|---|---|
| Født | 8. okt. 1911 Lu | ||
| Død | 4. apr. 1986 (74 år) | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest (1934–), katolsk biskop (1962–) | ||
| Embete |
| ||
| Nasjonalitet | Italia (1946–1986) Kongedømmet Italia (1911–1946) | ||
Liv og virke
redigerPrest
redigerMario Cagna ble presteviet for bispedømmet Casale Monferrato den 22. juli 1934. Han begynte i Pavestolens diplomatiske tjeneste i 1937. Etter en kortvarig postering til Nederland var han i den romerske kurie ved Kongregasjonen for sakramentsdisiplinen. Han var tilbake i diplomatiet fra 1946, med postering til Peru fra 1946 til 1949, og så ved nuntiaturet til Italia fra 1949 til 1962, en noe mindre viktig post i og med Vatikanets beliggenhet.[1]
Erkebiskop, nuntius til Japan
redigerDen 13. oktober 1962 utnevnte pave Johannes XXIII ham til titulærerkebiskop av Heraclea in Europa og apostolisk internuntius til Japan.[2] Han ble bispeviet 18. november 1962 av kardinal Amleto Cicognani. De medkonsekrerende var kurierekebiskop Antonio Samorè og biskop Giuseppe Angrisani av Casale Monferrato.
Apostolisk delegat, så pro-nuntius, til Jugoslavia
redigerDen 3. september 1966 utnevnte pave Paul VI ham til apostolisk delegat til Jugoslavia.[3] Hans tittel ble endret til pro-nuntius til Jugoslavia den 22. august 1970;[4] han var den første nuntius i Europa i etterkrigstiden og ved sitt embede en eksponent for Pavestolens rapprochement, politikk.[1]
Nuntius til Østerrike
redigerDen 11. mai 1976 utnevnte pave Johannes Paul II ham til nuntius til Østerrike.[5] Hans katrriere ble avsluttte da hans avløser i dette embedet, Michele Cecchini, ble utnevnt 4. desember 1984.[6] Hans siste rapporterting om tilstandene i Kirken i Østerrike var «en katalog av akk og ve» som spente fra de sekulariserende trender i samfunnet, til heterodoksi i seminarene, og et for pågående legfolk.[1]
Han døde den 4. april 1986.[7]
Episkopalgenealogi
redigerHans episkopalgenealogi er:
- Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577)
- Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566
- Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586
- Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604
- Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621
- Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622
- Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630
- Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666
- Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675
- Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724
- Pave Klemens XIII (1693-1769) *1743
- Kardinal Marcantonio Colonna (1724-1793) *1762
- Kardinal Hyacinthe-Sigismond Gerdil (1718-1802) *1777
- Kardinal Giulio Maria della Somaglia (1744-1830) *1788
- Kardinal Carlo Odescalchi (1785-1841) *1823
- Kardinal Costantino Patrizi Naro (1798-1876) *1828
- Kardinal Lucido Maria Parocchi (1833-1903) *1871
- Pave Pius X (1835-1914) *1884
- Kardinal Gaetano de Lai (1853–1928) *1911
- Kardinal Raffaele Carlo Rossi (1876–1948) *1920
- Kardinal Amleto Giovanni Cicognani (1883–1973) *1933
- Erkebiskop Mario Cagna (1911–1986) *1962[8]
Referanser
rediger- ^ a b c Pollard, John (2007). «Review of Un Diplomatico Vaticano». The English Historical Review. 122 (497): 793–795. JSTOR 4493930. doi:10.1093/ehr/cem124.
- ^ Acta Apostolicae Sedis (PDF). LIV. 1962. s. 827, 881. Besøkt 1. mai 2020.
- ^ Acta Apostolicae Sedis (PDF). LVIII. 1966. s. 925. Besøkt 1. mai 2020.
- ^ Acta Apostolicae Sedis (PDF). LXII. 1970. s. 572. Besøkt 1. mai 2020.
- ^ Acta Apostolicae Sedis (PDF). LXVIII. 1976. s. 365. Besøkt 25. november 2019.
- ^ Acta Apostolicae Sedis (PDF). LXXVII. 1985. s. 99. Besøkt 25. november 2019.
- ^ Acta Apostolicae Sedis (PDF). LXXVIII. 1986. s. 480. Besøkt 3. mai 2020.
- ^ www.catholic-hierarchy.org cagna, lest 6. februar 2022