Margrete av Valois

Som datter av kong Henrik II av Frankrike og Katharina de' Medici var Margrete søster til kongene Frans II, Karl IX og Henrik III av Frankrike, og til Elisabeth som var dronning av Spania, gift med Filip II. Hennes far arrangerte ekteskap for henne med en fjern slektning, kong Henrik III av Navarra, og hun ble da dronning av Navarra i 1572. I 1589, etter alle hennes brødre hadde dødd uten arvinger, ble Margretes ektemann Henrik, som var den eldste arving på mannssiden arving til Frankrikes trone ("Prince du sang"), og etterfulgte som kong Henrik IV av Frankrike, den første konge av Huset Bourbon. Hun ble således dronning av Frankrike som hans hustru.

Margrete ble gift med Henrik i 1572. Under bryllupsfestlighetene inntraff den såkalte Bartolomeusnatten natten til 24. august. Hendelsen er også kjent som Blodbryllupet i Paris. Under bryllupsfesten utførte katolikkene en storstilt massakre på hugenottene som ble drept i tusenvis i Paris og resten av Frankrike. Ekteparet ble tatt til fange og kunne ikke forlate Paris før i 1578. Samme år kom de til Navarras hovedstad Pau.

Margrete trivdes ikke i Pau og i 1582 reiste hun tilbake til Paris. Her tilbrakte hun de neste to årene inntil hun bosatte seg i Nerac. Ved utbruddet av den åttende religionskrigen i 1585 flyktet hun til Agen, et sted som inngikk i hennes personlige len. Her tok hun makten ved et kupp. Etter noen måneder gjorde innbyggerne opprør og Margrete måtte flykte. I 1586 tok broren Henrik III henne til fange og satte henne i fangenskap i borgen Usson i Auvergne. Her tilbrakte hun de neste 18 årene. I denne perioden skrev hun sine memoarer som kom ut etter hennes død.

Ekteskapet med Henrik IV var blitt annullert i 1599 av paven og Henrik giftet seg på nytt med Maria de' Medici. Forsonet med sin tidligere ektefelle kom Margrete tilbake til Paris på begynnelsen av 1600-tallet og etablerte seg som midtpunkt for en krets av forfattere og kunstnere. Hun hjalp ofte til med å planlegge arrangementer ved hoffet og var med på oppfostringen av Henrik IV og Maries barn.

Margrete døde i mars 1615 og ble gravlagt i Klosterkirken Saint-Denis. Kisten har senere forsvunnet og det er ikke kjent om den ble fjernet i forbindelse med reparasjonsarbeider eller om den ble ødelagt under den franske revolusjon.

Som dronning for andre gang ble Margrete offer for mange politiske manipulasjoner, inkludert i å bli holdt fengselet av sin egen bror Henrik III i flere år, riktignok i den komfortabel borgen Château d'Usson i Auvergne. Hennes liv var alt annet enn passivt. Både hun selv og ektemannen var eksempler på den tøylesløse samtiden, men selv om hun og ektemannen ofte bodde adskilt, beholdt de et godt vennskap det meste av tiden.^[5] Hun var berømt for sin skjønnhet og stil, men beryktet for et utsvevende levevis. Hun var en av de mest moteriktige kvinner i sin tid, og hadde stor påvirkning på de europeiske hoff gjennom sine klær og drakter. Som følge av hennes store interesse for skjønnhet og stil, hevdes at hun hadde mange elskere både mens hun var gift og etter at ekteskapet ble annullert. De mest kjente skal ha vært Joseph Boniface de La Môle, Jacques de Harlay, seigneur de Champvallon og Louis de Bussy d'Amboise.

Det er knapt med pålitelig informasjon om henne, og historikerne har i stor grad oversett henne. Istedet har hennes liv blitt omgitt av myter heller enn fakta. Disse mytene ble fornyet og forsterket av romanforfatteren Alexandre Dumas’ fiktive fortelling, La Reine Margot (1845) som framstilte henne som listig og slu, og ikke minst seksuelt avvikende. Denne romanen ble tidlig oversatt til engelsk, først anonymt, og kort tid etter av David Bogue som Marguerite de Valois: A Historical Romance.^[6] Hennes liv inspirerte en rekke fortellinger, en av dem var William Shakespeares tidlige komedie Kjært besvær forgjeves, utgitt i 1598 i hennes egen levetid.^[7]

Disse påstandene ble også formidlet i hennes egen levetid, men hun selv nektet alltid for dem, og det er få historiske bevis som understøtter myten.^[8] Det er ingen tvil om at hun hadde flere affærer, men det er ingenting som støtter påstandene om incest og orgier. Istedet synes det som om hun hadde noen få emosjonelle og langvarige forhold som ble tolerert av hennes ektemann, som selv hadde tallrike egne affærer.^[8]

Etter at ekteskapet med Henrik IV ble annullert, beholdt hun tittelen som dronning. Hun besøkte dronning Maria de' Medici jevnlig og på likefot, og kongen konsulterte henne jevnlig i viktige saker. Etter et langt liv, preget av kultivering av kunstartene, døde hun i Paris i mars 1615.^[5] Mens hun satt fengslet av sin bror i atten år, benyttet hun tiden til å skrive sine memoarer, som omfattet en rekke fortellinger knyttet til striden mellom brødrene Karl IX og Henrik III og ektemannen Henrik IV. Hennes brev og memoarer, som hovedsakelig ble skrevet på 1590-tallet, er stilmessig kompetent skrevet, og fremstår som de fremste på 1500-tallet. De viser et annet bilde enn myten om henne og gir den moderne leser et glimt av hennes egentlige personlighet. Hun valgte å skrive dem i form av epistler og begynte dem som en rekke brev til barndomsvennen Pierre de Bourdeille Brantôme. Hun var lojal mot Valois-familien og til tross for de mange uhyrlighetene hun ble utsatt for av sine brødre kritiserte hun dem aldri sine skrifter. Hun var også lojal mot sin ektemann, til tross for at følelsene dem imellom tidvis var lunkne. Memoarene ble utgitt i 1628, flere år etter hennes død.^[8][9]

• (en) Marguerite de Valois – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• (en) Marguerite de Valois – galleri av bilder, video eller lyd på Commons  
• (en) Margrete av Valois hos The Peerage  
• (en) Verker av Margrete av Valois i Prosjekt Gutenberg
• (en) «Queen Margot: Poisoned Lipstick and Bloody Sweat», An Historian Goes to the Movies ~ Exploring history on the screen