Ludvig Daae

På farssiden stammet Ludvig Daae fra en gammel norsk presteslekt, Daae-slekten. Stamfaren Anders Daae (1680–1783) giftet seg med et barnebarns barn av biskop Ludvig Munthe (1593–1649). Dermed kom Ludvig-navnet inn i slekten, et navn Daae delte med sin fjerne slektning Ludvig Holberg (1684–1754), en annen etterkommer av Ludvig Munthe. Oldefaren, farfaren og faren het alle Ludvig Daae. Farfaren var sogneprest i Gloppen i Nordfjord. Daaes far (1806–1835) var en studiekamerat av Henrik Wergeland^[4] og fetter av Ludvig Kristensen Daa.^[5] Moren, Sara Jessine Louise Brock (1811–91), var en prestedatter fra Askim.

Det spilte tidlig en rolle for Daae at han liksom Holberg var oppkalt etter deres felles stamfar, Holbergs oldefar Ludvig Munthe. Daae pleide å si at han «kjente Werlauff som kjente Suhm, og Suhm fulgte Holberg til graven». Daae skrev en liten biografi om Holberg som var hans yndlingsforfatter, særlig det latinske forfatterskapet. Holberg ga Daae idéen til den form for undervisning som han kalte colloquia. Holberg mente at man ikke bør nøye seg med at professorene eksaminerer studentene, men at studentene også skal få svar på de spørsmål de er opptatt av. Hver uke holdt Daae en time med slike colloquia og kunne nesten alltid svare på stående fot, om man unngikk tiden etter 1850 som var altfor moderne for Daae. Engelsk historie etter Tudorene fenget ham heller ikke, bortsett fra William Pitt den yngre fordi han en gang fortalte en latinsk vits i parlamentet.^[6]

Ved Ludvig Daaes fødsel var faren personalkapellan i Aremark i Smaalenenes amt. Han døde imidlertid alt året etter sønnens fødsel, bare 29 år gammel, slik at den unge moren måtte flytte med sin sønn til svigerfaren i Nordfjord. I 1838 flyttet hun og sønnen tilbake til Østlandet, hvor hun utdannet seg til musikklærerinne og slo seg ned på Kongsberg, i forfatteren Maurits Hansens hus. I 1840 giftet hun seg på ny med en venn av den avdøde ektemannen, sogneprest Diderik Hegermann Brochmann til Kvinesdal. Elvestrøm prestegård i Kvinesdal kom dermed til å bli Ludvig Daaes egentlige barndomshjem.

Daaes interesse for latin ble vekket alt i barneårene; han skal ha fått en latinsk grammatikk av sin stefar på 8-årsdagen. Han fikk interesse for historie ved lesning av blant annet Falsens Norges Historie, Jacob Aalls oversettelse av Snorre og Jens Krafts Norges topografisk-statistiske Beskrivelse. I 1844 kom han inn på borgerskolen i Flekkefjord, men for at han skulle få en skikkelig utdannelse ble han i 1846 sendt til Christiania for å gå på katedralskolen der. Selv om han utmerket seg i latin måtte han gå ett av klassetrinnene om igjen, før han i 1852 kunne ta examen artium med laud.^[7]

Etter anneneksamen begynte Daae å studere til filologisk embetseksamen ved universitetet. I disse årene la han grunnlaget for sin klassiske dannelse ved utstrakt lesning av greske og latinske forfattere. Han hørte forelesninger av professorer som P. A. Munch, Rudolf Keyser og J. S. Welhaven, og knyttet forbindelser med jevnaldrende studenter, som P. O. Schjøtt, Oluf Rygh og Sophus Bugge. Han deltok i Studentersamfundet og var en periode redaktør for Samfundsbladet. Utenfor universitetet søkte han til Paul Botten-Hansens krets «Det lærde Holland», hvor han møtte blant andre Michael Birkeland, Oluf Rygh og Henrik Ibsen. Daae skal ha vært den som ga kretsen navnet «Det lærde Holland», ved en henvisning til et sitat fra Holbergs Jacob von Tyboe eller den stortalende Soldat.

Daae tok filologisk embetseksamen med laud i 1859 og begynte straks som vikar i Riksarkivet, før han overtok en stilling som lærer ved Drammens offentlige skole. Den lærde skolen lå Daaes hjerte nær, og han leverte allerede dengang bidrag til norsk skolehistorie. Mens han bodde i Drammen forsømte han ikke å reise inn til Christiania for å avlegge besøk hos vennene i «Det lærde Holland». Han bestemte seg nå for å slå inn på en vitenskapelig løpebane som historiker. Det foregikk på denne tiden et generasjonsskifte i norsk historieforskning, ettersom Keyser, Munch og Lange døde i begynnelsen av 1860-årene. Daae fikk et stipend og var 1860–61 i København for å lete etter kildeskrifter til norsk historie. Han søkte på - og fikk - et adjunktstipendiat ved universitetet i Christiania i 1863. For å spe på inntektene begynte han å undervise ved Christiania katedralskole.^[8]

I 1869 overtok Daae stillingen som universitetsbibliotekar etter vennen Paul Botten-Hansens død. Her var blant andre Frederik Bætzmann og egyptologen Jens Lieblein hans kolleger; siden kom A. C. Drolsum (hans senere etterfølger), Oscar Platou og Alexander Seippel inn. Som bibliotekar sørget han for at universitetsbiblioteket begynte å ta vare på norske avisutgivelser. Ellers brukte han mest tid på innkjøp, regnskap og katalogisering. Under sin daglige gang blant bokreolene skaffet han seg dessuten enorme bibliografiske kunnskaper.^[9]

I 1876 ble Daae utnevnt til professor i historie ved universitetet, etter at Oluf Rygh var gått over til et professorat i arkeologi. Gjennom 25 år holdt han forelesningene i historie til anneneksamen, men fra 1903 utelukkende forelesninger for historiestudentene. Til 70-årsdagen i 1904 ble han hedret med et festskrift, og til 75-årsdagen i 1909 ble det opprettet et fond som bar hans navn og skulle understøtte Historisk Tidsskrift.^[10] På dette tidspunktet var han alt rammet av sykdom, og samme år måtte han oppgi forelesningene ved universitetet. Han døde året etter etter et langt sykeleie.^[11] Hans etterfølger som professor i historie var Halvdan Koht.^[12]

Daae hadde giftet seg så snart han var blitt ansatt som lærer ved skolen i Drammen, i 1859 med Johanne Sigvarda Koren (1835–1899), datter av lensmannen i Nes på Romerike, hvor stefaren var blitt sogneprest i 1856. De fikk fem barn. Familien kunne midt på 1870-tallet flytte inn i en nybygd villa, «Elvestrøm», ved Drammensveien utenfor bygrensen av Kristiania, hvor Drolsum var nærmeste nabo. Her bodde Daae resten av livet, og her hadde han sitt arbeidsrom og bibliotek. I 1899 ble han enkemann, da hans kone, som led av «åndelig depresjon», døde fra ham. Det var også et hard slag at hans eldste sønn, overrettssakfører Jens Daae, fikk hjernebetennelse og døde fra sin unge familie.^[13]

Daae var sterkt knyttet til Danmark, både av tradisjon og på grunn av vennskap han hadde skaffet seg under sine besøk i København. Alexander Bugge mente at «Danmark neppe eier nogen bedre venn i Norge».^[14] Som ung ble han knyttet til den danske historikeren Erik Christian Werlauff, som hadde opplevd den danske gullalderen. Han kom i den danske Studenterforeningen og Athenæum, og gjorde seg kjent i Gehejmearkivet og på Det Kongelige Bibliotek. Blant hans danske venner var Holger Rørdam, overbibliotekar Chr. Bruun, riksarkivar Bricka og historikeren Edvard Holm.

Hans yndlingsforfatter var helt fra barneårene Ludvig Holberg, som han også delte fornavn og stamfar med. Til 200-årsjubileet for Holbergs fødsel i 1884 skrev han hans biografi for Selskabet for folkeoplysningens fremme, og samme år utga han et skrift Om Humanisten og Satirikeren Johan Lauremberg, «Holbergs nære Aandsfrænde».^[15] Han følte seg som arvtaker av en dansk-norsk humanistisk tradisjon som strakte seg tilbake til renessansehumanistene, gjennom Holberg, Suhm og Werlauff frem til ham selv. Fra barndommen elsket han latinen, og han så med stor sorg på at latinen i løpet av hans levetid mistet stadig mer av sin betydning ved skolene og universitetet. Særlig var han glad i blomstrende middelalder- og renessanselatin. Han var dessuten en ivrig boksamler, og eide et bibliotek på 6 000 bind, som etter hans død ble innkjøpt av Drammens Folkebibliotek.^[16]

Daaes historiske arbeider består av monografier og av artikler i Historisk Tidsskrift og andre steder. Yngvar Nielsen kaller ham «Manden for de lærde Monografier».^[2] Derimot kom han aldri til å skrive noen større verk. Han hadde i 1867 satt seg som mål skrive et stort verk om Danmark-Norges historie, men rakk det aldri.^[2] I 1869 var han med på å stifte Den norske historiske forening, og var siden i mange år medlem av styret.

I sin gjerning som historiker var Daae mest opptatt av Norges historie under foreningstiden (1319–1814), men han var også innom den norske middelalderen, for eksempel med en artikkel om kong Sverre. Spesielt utførte han et banebrytende arbeid når det gjelder eneveldets tid; han påviste at Christian III faktisk hadde begått statskupp i 1536. Han utforsket også de lite påaktede århundrene i Kalmarunionens dager, og fremhevet den sterke svenske innflytelsen på Norge på denne tiden. Avhandlingen Christiern I.s norske Historie skaffet ham et æresdoktorat ved Københavns Universitet i 1879.^[17]

Foruten rikshistorien var Daae også aktiv på flere andre områder av historieforskningen. Han skrev en rekke biografier; for eksempel leverte han bidrag til Dansk biografisk Lexikon. Som prestesønn var han også interessert i kirkehistorie, og skrev de fleste norske bispedømmenes historie. Som en forlengelse av hans interesse for dansk-norsk humanisme kom hans interesse for skole- og universitetshistorie. Hans første historiske avhandlinger handlet om Christiania Kathedralskole, og like før sin død ble han bedt om å skrive universitetet i Kristianias historie til jubileet i 1911. Innenfor lokalhistorien bidro han med En Krønike om Kvinesdal, to bind Norske Bygdesagn, samt hans meste populære verk, Det gamle Christiania 1624–1814. Han skrev også bøker beregnet på det store publikum, som Daae og Drolsums Verdenshistorie i seks bind.^[18]

Som historiker var Daae sterkt subjektiv. Han avstår ikke fra å felle en moralsk dom over personene han behandler, som når han skriver om «Christiern den Andens lave og feige Sjæl, hvem intet Forsvar er istand til at redde fra en streng Dom».^[19] Han følte at han sto i et personlig forhold overfor fortidens mennesker. I en avhandling lot han for eksempel trykke dette tillegget: «Efter senere Overveielser maa jeg tilbagekalde min paa Side 252 udtalte Formodning om, at Peder Cantsler for Penge skulde have kjøbt Beskyttelse hos Fru Inger. Jeg angrer denne Bemærkning og vilde ønske den uskreven.»^[20] I sitt arbeid var han alltid interessert i detaljer, og var nøye med kildehenvisninger. Han likte å grave frem utrykte materialer fra arkivene, spesielt personlige kilder som brev og dagbøker, som kunne fortelle ham om fortidens mennesker.^[21] Tidsperioder hvor kildematerialet ikke var rikt nok til at han kunne lære personlighetene å kjenne, brydde han seg mindre om.^[2]

Han nevnte gjerne som en av sine kjæreste avhandlinger en artikkel i Historisk Tidsskrift som het «Var Sverre Kongesøn?» Her mente han å påviste at kong Sverre var en bevisst bedrager. Om Bjørnstjerne Bjørnson sa han sint en gang på 1880-/90-tallet: «Den mann har leflet med de sletteste instinkter i vårt folk. Dersom han hadde levet i det tolvte århundre, ville han utvilsomt ha utgitt seg for kongesønn, og gått inn i triumviratet med Sigurd Slembe og Sverre prest!»^[22]

Daaes kolleger ved universitetet var i en lang rekke år Ernst Sars og Gustav Storm; disse tre kom sammen til å representere historiefaget ved universitetet fra 1877 helt frem til århundreskiftet. Sars, Venstreprofessoren, var i mange måter den konservative Daaes motsetning. Mens Sars tok lett på sine undervisningsplikter, elsket Daae å undervise, og var en populær universitetslærer. Halvdan Koht forteller om forelesningene til anneneksamen at historie var «eit fag som drog mange; det var for di førelesningane av Ludvig Daae var så morosame».^[23]

Daae tilhørte en gruppe av konservative norske historikere som virket i andre halvdel av 1800-tallet, sammen med T. H. Aschehoug, Michael Birkeland, Yngvar Nielsen og Ebbe Hertzberg. De sto først og fremst i motsetning til Ernst Sars, og var spesielt uenige i hans syn på Norges historie under foreningen med Danmark.^[24] Daae var personlig sterkt knyttet til Danmark, og vendte seg mot enhver nedvurdering av Danmark. Da Sars i 1882 utga folkeskriftet «Historisk Indledning til Grundloven», med dets negative syn på dansketiden, rykket Daae ut med et motskrift (Om J.E. Sars's Skrift «Historisk Indledning til Grundloven»). Her fremlegger han sitt syn på foreningen, nemlig at det kun var gjennom en forening med Danmark at Norge kunne bevare sin egenart:

 De, der i vore Dage behage sig i Godtkjøbs-Deklamationer over «Dansketidens» Ulykker, bør nok tilsidst indrømme, at der kunde hændt os meget værre Ting, end de, der bleve en Følge af Grevefeiden. Midt under Norges Ulykker var det nemlig en uvurderlig Lykke, at Norge helt og ubeskaaret blev den danske Konges Bytte og undgik f. Ex at blive delt mellem Sverige og Danmark. [...] Dette, at Norge i sin Afmagts Dage i det væsentlige undgik at sønderlemmes, og at det forenedes med et Land, hvis geografiske Fjernhed og naturlige Forskjellighed fra vort allerede lagde bestemte Hindringer i Veien for en fuldstændig Amalgamation, dette er den sande Grund til, at der nu bestaar to selvstændige Stater paa den skandinaviske Halvø.^[25] 

Av natur var Daae konservativ. Han foretrakk å gjøre ting på gammel vis. Francis Bull forteller at han likte å tenne pipen sin med brennglass i stedet for fyrstikker, og mener han var den siste nordmann som brukte verbenes flertallsform i tale.^[26] Wilhelm Munthe har beskrevet hvordan han selv på begynnelsen av 1900-tallet gikk kledd i gammeldags skjøtefrakk, med halsbind og fadermordere.^[27] Politisk sluttet han seg til den mest konservative fløyen av Høyre. Han mislikte demokratiet, og avskydde bondepolitikken.

Sammen med flere av vennene fra «Det lærde Holland» deltok han med Christian Friele og Morgenbladet på den konservative siden i den politiske striden på 1870- og 1880-tallet. Han trådte frem som polemiker med en artikkelserie rettet mot målbevegelsen i 1868 og var siden kjent som en av «demonene» i Morgenbladet, sammen med menn som Marcus Jacob Monrad, Carl Lie, Jacob Løkke, H. Reimers og Sinding-Larsen. Han skrev flammende ledere mot Johan Sverdrup og venstrepartiet, og kunne ofte være for ekstrem for de egentlige høyre-politikernes smak, som da han skrev at «folket i valg er folket i vrøvl».^[28] Wilhelm Munthe kaller det en «berserkergang i den konservative fylking».^[29] Men selv om han ofte drev personforfølgelse, fikk han også med mange rammende karakteristikker; en god del av dem kan gjenfinnes i Amund Hellands anonyme 1300 Udtalelser af og i Morgenbladet (1887).^[30]

I 1870- og 1880-årene tilhørte Daae Carl August Gulbransons omgangskrets, Novemberforeningens leder, og var med i det miljøet som i forfatningkampen i denne tiden gikk inn for at Lagtinget skulle omskapes til et overhus i Stortinget, noe som skulle sikre embetsstandens politiske hegemoni mot det voksende folkepartiet.^[31]

Da partistriden ble som hardest frem mot riksretten i 1884, var Daae med som en av Høyres folketalere, og reiste rundt i store deler av Norge. Etter riksretten og høyrepartiets nederlag deltok han ikke lenger like aktivt i politikken, og etter Christian Frieles død i 1899 sluttet han dessuten å skrive i Morgenbladet og gikk over til Aftenposten, hvor han kun leverte historiske bidrag.

Daaes politiske motstander Bjørnstjerne Bjørnson brukte Daae som modell for figuren Piene i skuespillet Paul Lange og Tora Parsberg.^[32] Piene er her en skadefro bifigur som slår om seg med latinske sitater. Selv mistenkte han at han var forbilde for Kroll i Rosmersholm, men dette ble benektet av Ibsen.^[33] I Kristian Elster d.y.s roman Den skjønne ungdom (1923) hører hovedpersonen Daae forelese om Napoleon.^[34]

For de unge fra riksrettens dager var Daae først og fremst en politisk motstander. Men senere generasjoner kjente ikke Daae som politiker; for dem var han en original personlighet og en yndet universitetslærer. For Francis Bull (født 1887) var Daae og hans jevnaldrende, professor Lorentz Dietrichson, «ikke motstandere og ikke makthavere, men simpelthen noen interessante og forunderlige representanter for en fjern fortid, som gjennom dem ble mer levende og interessante enn om vi bare skulle ha kjent dem gjennom bøker».^[35] Selv sosialisten Edvard Bull d.e. kunne hylle Daae med en latinsk festtale til hans 70-årsdag i 1904.^[36] Til hans 110-årsdag i 1944 skrev en annen elev, universitetsbibliotekar Wilhelm Munthe, en liten minnebok, som foruten Daaes biografi inneholder mange minner fra Munthes samvær med ham.^[37] Francis Bull, en annen elev, skrev på samme måter ned sine minner om ham i sine erindringer Tradisjoner og minner (1945).

Daae skrev dessuten sine egne erindringer, som inneholder åpenhjertige beskrivelser av hans samtidige. Munthe bemerket i 1944 at «tiden er ennu ikke inne til å gjøre hans dagbøker tilgjenelige»^[38], men i 2003 kunne hans oldebarn Nicolay Heinrich Knudtzon endelig utgi dem som Professor, Dr. Ludvig Daaes erindringer og opptegnelser om sin samtid.^[39]

Daae ble i 1879 utnevnt til æresdoktor ved Københavns Universitet. Han var medlem av Videnskabs-Selskabet i Christiania fra 1864, av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab fra 1871, av Det kongelige danske Selskab for Fædrelandets Historie og Sprog fra 1881, og av De Maatschappij der Nederlandsche Letterkunde te Leiden fra 1885. I 1890 ble han ridder av St. Olavs Orden, og fikk kommandørkorset av 2. klasse i 1905. Han var også ridder av Nordstjerneordenen og Dannebrogordenen. Ludvig Daaes gate på Rosenborg i Trondheim er oppkalt etter ham.

En bibliografi over Daaes skrifter og avhandlinger er gitt i 3. utgave av hans Det gamle Christiania, utgitt 1924.

• Norske bygdesagn (1870)
• Det gamle Christiania (1871)
• Historiske Skildringer (1873–1878)
• «Fru Inger Ottesdatter og hendes døtre» I: Historisk tidsskrift; bd 3. 1874
• Norges Helgener (1879)
• Nordmænds Udvandringer til Holland og England i nyere Tid: et Bidrag til vor Søfarts Historie (1880)
• Paul Botten Hansen (1888)
• En Krønike om Kvinesdal (1894)
• En Krønike om Erkebiskopperne i Nidaros (1897)
• Norske specielt bergenske Apotheker: historiske Oplysninger (1898)
• Om Stavanger stift i middelalderen (1899)

Posthume utgivelser

• Professor, Dr. Ludvig Daaes erindringer og opptegnelser om sin samtid. Utgitt av oldebarnet Nicolay Heinrich Knudtzon. Oslo: Novus, 2003. ISBN 978-82-7099-361-1

• Bugge, Alexander: «Professor dr. Ludvig Daae», i Samtiden 1904.
• Bull, Francis: Tradisjoner og minner. Oslo: Gyldendal, 1945.
• Bull, Francis: Norges litteratur fra februarrevolusjonen til første verdenskrig. Oslo: Aschehoug, 1963–65.
• Dahl, Ottar: (no) Norsk historieforskning i det 19. og 20. århundre. Oslo: Universitetsforlaget, 1990. ISBN 82-00-01593-9
• Drolsum, A. C.: (no) Universitets-bibliotheket 1811–1911. Kristiania: Det kgl. Frederiks universitet, 1911. Særtrykk av Universitetsbibliothekets Aarbog 1911.
• Halvorsen, Jens Braage: Norsk Forfatter-Lexikon 1814–1884, Andet Bind. Kristiania: Den norske Forlagsforening, 1888.
• Nic Knudtzon: Professor, Dr. Ludvig Daaes erindringer og opptegnelser om sin samtid. Novus Forlag. Oslo 2003. ISBN 82-7099-361-1
• Koht, Halvdan: Historikar i lære. Oslo: Grøndahl, 1951.
• Koht, Halvdan: Minne frå unge år. Oslo: Aschehoug, 1968.
• Munthe, Wilhelm: Ludvig Daae. Oslo: Cammermeyers boghandel, 1944.
• Munthe, Wilhelm (1944). Professor Ludvig Daae: en minnebok. Trykt i Det Mallingske Boktrykkeri. 
• Ording, Fr.: Henrik Ibsens vennekreds det lærde Holland. Oslo:Grøndahl, 1927.
• Ording, Fr.: Professor Ludvig Daae: et bidrag til hans biografi. Oslo: Johannes Bjørnstads forlag, 1925. Særtrykk av Kirke og Kultur nr. 4, 1925.
• Svendsen, Åsmund: Konservativ og nasjonsbyggende historieskriving? Ludvig L. Daaes og Yngvar Nielsens konservative nasjonalhistoriske fortelling 1882–1884. Oslo: Norges forskningsråd, 1997. ISBN 82-12-01007-4
• Øverland, Ole Andreas: Professor Dr. Ludvig Daae: en biografisk skisse. Christiania, 1884.

• (en) Ludvig Ludvigsen Daae – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  

  Wikiquote: Ludvig Ludvigsen Daae – sitater

• «(no) Ludvig Daae» i Norsk biografisk leksikon.
• (no) Publikasjoner av Ludvig Daae i BIBSYS
• Digitaliserte bøker av Daae hos Nasjonalbiblioteket.
• «Om Maalsagen^{[død lenke]}». Inneholder blant annet et foredrag av Daae.