Leofric

Han var sannsynligvis født i enten Devon eller Cornwall. Hans foreldre kan ha vært angelsaksere, selv om kronikøren John av Worcester skriver at de var briter, «Brytonicus»   fra Devon. Kronikøren William av Malmesbury skriver at han i sin yngre år fikk sin utdannelse i Lotharingia, et kortlivet kongedømme i dagens Frankrike som tilsvarte området Lorraine (tysk Lothringen), foruten Nederland og Belgia og områdene rundt under kong Lothar II.^[2]

Han møtte den framtidige kong Edvard Bekjenneren i Brugge i 1039 og to år senere fulgte ham til England hvor han tjenestegjorde som skriver ved hoffet og som kongens kapellan. Han fikk også en eiendom av kongen som i dag heter Holcombe i prestegjeldet Dawlish i Devon.

Han ble elevert til biskop av Crediton og St. Germans i 1046,^[3] og ble bispeviet den 20. april 1046. Han var også kongens kansler for en tid. Disse bispesetene ble senere gjort om til de forente setene Devon og Cornwall.^[4] Selve setet var i den lille byen Crediton og 1050 flyttet han sitt bispesete fra Crediton og til den befestede byen Exeter som hadde kommet seg etter angrep fra danske vikinger i 1003. Exeter var dessuten å betrakte som hovedstaden i Devon til tross for at stedet var fattig, kun noen få bøker og «en verdiløs prestekjole».^[5] Det var mange kristne sentre som på denne tiden ble flyttet fra klostre på landet og inn til befestete byer for å være tryggere mot overfall.

Sankt Peters klosterkirke i Exeter, grunnlagt av kong Adalstein en gang rundt 928, ble Leofrics nye katedral (som sto på et annet sted enn dagens katedral). Hans nye bispesete i Exeter ble innstiftet i nærvær av kong Edvard og dronning Edith personlig. Kongen «støttet hans høyre arm, dronning Edith hans venstre» i nærvær av to erkebiskoper, flere andre biskoper og adelige.^[6] Kongen flyttet de åtte munkene ved Sankt Peter til hans nye kloster Westminster Abbey i London mens Leofric erstattet disse med 24 kannikere, noen kom fra Crediton, andre fra hans egen husholdning. I forvegen hadde Leofric sendt sin fortrolige kapellan Landbert til Roma for å forklare for pave Leo IX hvorfor forflytningen var nødvendig og for å få pavens godkjennelse. Paven hadde ingen innsigelser og hans anbefaling fikk således også kongelig godkjenning.^[7]

Et dokument som ble ført inn i et bind av evangeliene, i dag blir oppbevart i biblioteket Bodleian Library i Oxford^[8], men som opprinnelig var Leofrics egen donasjon til klosteret i Exeter, beskriver ham som en mann «av beskjedent liv og vandel som, da han etterfulgte til hans sete, gikk til sitt bispedømme med flid og prekte Guds ord til folket som var forpliktet til ham og instruerte presteskapet i dens læring» (religiøse disiplin). Det er lagt til at han bygde flere kirker og administrerte omhyggelige sine andre religiøse plikter.^[9]

Hans kirke manglet både inntekter og utsmykning, og spesielt bøker for hans bibliotek. Fra sine private ressurser betalte han den bemanning han trengte inntil inntekter ble skaffet ved kongens bistand i overta klostrene Culmstock, Branescomb, Saltcumb, St. Mary Church, Staverton, St. Sidwell og andre.

I 1066 invaderte normanneren Vilhelm Bastarden og erobret England etter å ha vunnet over angelsaksernes konge ved Hastings. Året etter kom Vilhelm Erobreren, som han nå ble kalt, til Eastgate i Exeter for erobre den befestete byen. Murene rundt byen hadde fire porter og var blitt reist av romerne, men var blitt forsterket av Adelstein. Normannerne beleiret byen og begynte underminere murene før byens befolkning overga seg. Leofric skal ha forhandlet seg til seg en avtale, og uten at historikerne kjenner detaljene må Leofric ha klart å vinne den nye herskerens tillit for han beholdt embetet til sin død i 1072.

Leofrics store arv er de bøker han skjenket bispesetet. Det andre bindet av Monasticon Anglicanum kan bli sett på som en katalog over hans tallrike donasjoner. En stor bok, som han nevner i sin testamente: «mycel englisc boc be gehwilcum þingum on leoðwisan geworht», det vil si «en stor engelsk bok med mange ting skrevet p�� vers» mener man er Exeterboken, også kjent som Codex Exoniensis. Boken er den største enkeltsamlingen med gammelengelske (angelsaksiske) dikt og består av over tredve dikt og over 90 gåter fra 900-tallet. Blant diktene finnes Deor, Widsith og Hustruens klagesang. Da Leofric kom til Exeter var stedet fattig, men ved sin død overlot han den neste biskopen, karakteristisk nok en normanner, Osbern FitzOsbern (død 1103), bror av William FitzOsbern, 1. jarl av Hereford, store landområder, landbruksdyr, kirkeinventar, hellige skåler, og hele 55 kostbare bøker.

Leofric ble gravlagt i krypten av sin katedral. I 1568 ble et minnesmerke reist i sørlige tårnet. Krypten hadde da i flere år blitt benyttet som en vinkjeller. En utgravning ble gjort den 30. april 1847 for å finne biskopens etterlatenskaper, men uten resultat.

• Reverend George Oliver: Lives of the Bishops of Exeter (1861)
• Richard John King: Handbook to the Cathedrals of England: Southern Division (1903)
• Powicke, F. Maurice and E. B. Fryde: Handbook of British Chronology 2nd. ed. London:Royal Historical Society 1961

• Britannia Biographies entry for Leofric
• The Leofric Missal
• Oliver's Lives of the Bishops of Exeter entry for Leofric