Lennox Lewis vs. Evander Holyfield

Denne kampen er en av tidenes viktigste tungvektskamper. Ikke fordi den forente de tre store forbundstitlene, ingen av dem har noen historisk verdi, men fordi den gjenskapte en slags tapt respekt rundt den lineære tittelen. Verden har hele tiden hatt én «riktig» VM-mester å forholde seg til. Selv om flere boksere har gått rundt med belter omkring livet, så er det bare et påskudd for å kunne markedsføre en kamp som VM-kamp for å komme på TV. Man høster som man sår, og TV-selskapene har i stor grad skylden for alle de forskjellige forbundene som eksisterer i dag. De mener at de får høyere seertall på «VM-kamper» enn vanlige kamper. Høye seertall betyr mer reklameinntekter, som igjen betyr mer penger – det all idrett koker ned til i dag. Boksehistorikere bryr seg lite om disse beltene som deles ut over en lav sko. De følger den linære tittelen, tittelen som ikke kan «strippes» hvis en bokser velger å møte en som ikke er nr. 1 på utfordrerlisten, eller tapes eller vinnes i en rettssak, eller går konkurs. Den lineære tittelen følger «the man who beat the man who beat the man». Enkelt og greit. Problemet som gjorde at den lineære tittelen var ute å kjøre når det gjaldt sin verdi på 1990-tallet, var at den 45 år gamle George Foreman vant tittelen fra Michael Moorer i 1994. Foreman hadde tidligere vært VM-mester i årene 1973–74, og satt da tittelen på spill mot de beste. Denne gangen ville Foreman «melke» tittelen og valgte bevisst ut uverdige motstandere. En av dem var tyskeren Axel Schulz, som var på den tapende enden av en nokså omdiskutert avgjørelse. Da Foreman nektet å møte Schulz i en returkamp og heller reiste til Japan for å forsvare den mot den totalt uverdige tredjedivisjonsbokseren Crawford Grimsley, begynte respekten for Foreman som VM-mester å slite for alvor. Spesielt da det var en rekke solide boksere som Evander Holyfield, Lennox Lewis, Michael Moorer og Riddick Bowe som ikke fikk sjansen. Det gikk an å kjøre det løpet på begynnelsen av 1900-tallet, men tidene forandrer seg og nok var nok.

Da Foreman i 1997 tapte tittelen i en kamp han fortjente seieren i, mot Shannon Briggs tok problemet slutt. Briggs var ingen bokser av særlig klasse han heller, men han var i hvertfall villig til å sette tittelen på spill mot en verdig motstander i Lennox Lewis. Lewis tok tittelen fra Briggs i 1998, men i mellomtiden hadde Evander Holyfield igjen etablert seg som den beste tungvekteren i verden ved å slå Mike Tyson (2 ganger) og Michael Moorer. En kamp mellom Lewis og Holyfield, de to suverent beste tungvekterne i verden, var et must for å etablere «linjen» igjen. Etter mange og lange forhandlinger møttes de to i Madison Square Garden, New York, i mars 1999. I en kamp som Lewis så ut til å dominere, scoret alle tre ringsidedommere en vei hver – to seire til hver mann og den tredje uavgjort. Dommeravgjørelsen var en skandale. Likevel ble returkampen satt opp til Las Vegas åtte måneder senere.

I en nokså tam kamp uten fyrverkeri fra noen av bokserne tok Lewis en poengseier og ble erklært VM-mester, en tittel han fremdeles hadde da han la opp i 2003.