Lauri Törni

Törni var født og oppvokst i Vyborg i Karelen, i et typisk middelklassehjem som sønn av sjøkapteinen Jalmari som var ansatt i Finska Socker^[4] og hans hustru Rosa, født Kosonen. Deres første barn, en sønn, hadde dødd sommeren før av kopper. De fikk senere også to døtre, Salme Kyllikki (f. 1920) og Kaija Iiris (f. 1922).

Etter barneskolen gikk Lauri Törni noen år på realskole og handelsskole.^[3] Allerede som skoleelev sluttet han seg til det lokale skytterkorpset hvor han fikk militær trening i tillegg til idrett og fysisk fostring.^[4] Han utmerket seg både som skiløper og som skarpskytter. Ellers deltok han ikke noe i det politiske liv.^[3] Hans praktiske arbeidserfaring var bare en kort tid i en jernvarehandel.^[3]

19 år gammel avbrøt han videre skolegang og gikk 3. september 1938 inn i det militære i et infanteriregiment på Det karelske neset.^[3] Han ble etter hvert forfremmet til korporal, og hadde avtjent sin verneplikt høsten 1939 da vinterkrigen brøt ut, men denne ble forlenget som følge av den generelle mobiliseringen.

Høsten 1939 deltok han i kampene under Vinterkrigen. Han var først ved støttetroppene, men ble under kampene ved Ladoga overført til fronten. Han deltok i utslettelsen av de omringede sovjetiske styrkene ved Lemetti, og hans heltemodige innsats ble lagt merke til av hans overordnede. Han ble derfor midtveis i krigen beordret til reserveoffisersskolen Fredrikshamn hvor han var elev fra 5. februar til 27. april, da Vinterkrigen var over. Törni ble da utnevnt til fenrik og vendte tilbake til sitt opprinnelige infanteriregiment.^[4] Nederlaget i Vinterkrigen, og vilkårene i fredsavtalen i Moskva som blant annet innebar overgivelse av hjembyen Viborg til Sovjetunionen, skal ha gjort ham til en sterk antikommunist.

Törni meldte seg til tysk krigstjeneste 13. mai 1941 da vervingen til fronttjeneste startet, og reiste 2. juni til Tyskland for opplæring i Waffen-SS. Samme sommer fikk han den tilsvarende fenrikgraden i Waffen SS som han hadde i Finland, nemlig Untersturmführer. Oppholdet i Tyskland ble imidlertid avbrutt da Den finske fortsettelseskrigen mellom Sovjetunionen og Finland brøt ut 25. juni.

På grunn av at de hadde rekruttert for mange offiserer til hans SS-bataljon og hans svake tyskkunnskaper^[4], ble han tilbakeført til den finske hæren, og kjempet under Fortsettelseskrigen i Karelen langs Lagodas nordre bredd. I mars 1942 ble han forfremmet til løytnant, men ble alvorlig såret da han på ski kjørte over en landmine og innlagt på et militærsykehus. Samme sommer ble han friskmeldt og beordret som kompanisjef.

I 1943 ble det opprettet en egen infanterigruppe under hans kommando, et rekognoseringskompani ved 12. infanteriregementet, kalt «Osasto Törni» («avdeling Törni»). Dette var en såkalt sissi-enhet med rundt 150 jegere^[4] som hadde som oppdrag å trenge gjennom og operere bak de sovjetiske linjene. Denne ble snart berømt på begge sider for sin effektivitet. En av Törnis underordnede i denne enheten var den unge snekkeren og den senere finske presidenten Mauno Koivisto. De tjenestegjorde blant annet sammen under slaget ved Ilomants i Nord Karelen i perioden 26. juli til 13. august 1944. «Avdeling Törni» var så effektiv, og etter hvert så kjent, at Den røde armé satte opp en belønning på 3 millioner finske mark for den som kunne overlevere Törni til dem.^[4]

9. juli 1944 ble han tildelt Mannerheimkorset for tapperhet. Han ble forfremmet til kaptein 28. august 1944.

Törni var svært misfornøyd med vilkårene i våpenhvileavtalen etter Fortsettelseskrigen, som blant annet krevde at Finland skulle gå til væpnet motstand mot sin tidligere allierte Tyskland. De finske myndighetene besluttet at Törni hadde kjempet nok, og han ble dimittert. Han flyttet da til Helsingfors, dit resten av familien hadde blitt evakuert etter at Viborg kom under sovjetisk kontroll. Han lyktes ikke å få noe arbeid, noe som kan ha hatt sammenheng med hans SS-bakgrunn.^[4] I 1945 ble han vervet av en pro-tysk motstandsbevegelse i Finland, og han reiste i hemmelighet til Korsnäs i Österbotten hvor han og noen likesinnede ble hentet i hemmelighet av en tysk ubåt^[4] og fraktet til Tyskland, og deretter til byen Neustrelitz nord for Berlin for opplæring som sabotør, for siden å organisere en motstandsbevegelse som Werwolf dersom Finland ble okkupert av Sovjetunionen. I mars måtte utdannelsen avbrytes da Den røde armé nærmet seg, og undervisningen ble flyttet først til badebyen Heringsdorf langs Østersjøkysten i Pommern, og deretter til Flensburg ved den danske grensen.^[4]

I krigens siste dager meldte han seg til fronttjeneste, og førte et kompani marinesoldater som kjempet mot Den røde hær ved Schwerin.^[4] Da Tyskland kapitulerte 8. mai befant Törni og hans gruppe seg nord for Elben, men de fikk kontakt med amerikanske soldater som fikk dem over elven, slik at de slapp sovjetisk krigsfangenskap, som utvilsomt ville ha ført til at Törni ville ha blitt henrettet.^[4]

Han ble overført til en britisk krigsfangeleir ved Lübeck. Han fryktet at han skulle bli utlevert til Sovjetunionen, og flyktet i juli tilbake til Finland.^[4] Törni ble arrestert av den finske sikkerhetstjenesten ved ankomsten i Åbo og sendt på toget til en interneringsleir i Hangö. Ved en stopp underveis i Karis lyktes han i å riste av seg vaktene og flykte fra toget og dro til Helsingfors der han var hos familien fram til februar 1946, da han igjen ble arrestert.^[4]

Han ble dømt til seks års fengsel for forræderi for å slutte seg til de tyske styrkene^[3] ved den store rettssaken i Åbo mot tysk-kollaboratørene i oktober 1946.^[4] Våren 1947 rømte han fra fengselet og dro til Sverige over Torneå og krysset grensen i Haparanda hvor det bor mange etniske finner, men ble på ny arrestert etter noen måneder på frifot. Han rømte ytterligere to ganger fra fengselet, før han ble benådet av president Paasikivi i desember 1948.^[4]

De sovjetiske myndighetene ønsket å få Törni utlevert og dømme ham for krigsforbrytelser.^[5] I 1949 flyktet derfor Törni, sammen med sin tidligere offiserskollega Holger Pitkänen til Sverige hvor de krysset grensen mellom Torneå til Haparanda. Fra Haparanda tok han toget til Stockholm, hvor han gikk i dekning på baronesse Wera von Essens Skoklosters slott sammen med flere andre tidligere finske offiserer i samme situasjon. Mens Pitkänen ble arrestert og repatriert til Finland, hadde Törni truffet den svensk-finske Marja Kops som han ønsket å gifte seg med. Han forsøkte da å etablere seg i arbeidslivet, og reiste under dekknavn som svensk sjømann ombord på fartøyet «SS Bolivia» mot Caracas i Venezuela.

I havnen i Caracas møtte Törni en av sine tidligere overordnede fra Vinterkrigen, oberst Matti Aarnio, som hadde fått eksil i Venezuela etter krigen. I 1950 i Caracas fikk Törni hyre på et svensk lasteskip «MS Skagen» som skulle seile til USA. Da de lå i Mexicogolfen, utenfor Mobile i Alabama, hoppet Törni overbord og svømte i land. Han reiste deretter til New York City hvor han fikk hjelp av det finsk-amerikanske samfunnet i «Finntown» i Brooklyn.

Her arbeidet han en periode som snekker og rengjører, til han i august 1953 fikk oppholdstillatelse gjennom et egen kongressvedtak «Lex Törni»^[4] fremmet av advokatkontoret til William Joseph Donovan, den tidligere lederen for OSS, som skal ha kjent til Törnis militære dyktighet.^[5]

Sommeren 1950 hadde den amerikanske Kongressen vedtatt den såkalte Lodge-Philbin Act, som åpnet for at et begrenset antall personer med utenlandsk statsborgerskap kunne verve seg til de amerikanske væpnede styrker, og disse kunne etter fem års tjeneste få amerikansk statsborgerskap. Törni lot seg verve 35 år gammel til US Army i 1954 under denne lovens bestemmelser, og anglifiserte samtidig navnet sitt til Larry Alan Thorne.

Som amerikansk soldat sluttet han seg til en gruppe tidligere finske offiserer som var i samme situasjon, og flere av disse hadde blitt overført til spesialstyrkene etter at disse ble opprettet i 1952, blant dem Olavi Alakulppi.^[6] Med støtte fra sine tidligere finske kolleger, ble også menig Thorne overført til U.S. Army Special Forces, hvor han underviste i skiløping, overlevelsesteknikker, fjellklatring og geriljakrigføring.

Med sin trening og erfaring ble han sendt på en fallskjermjegerskole, og avanserte raskt i gradene. I 1957 ble han offiser da han ble utnevnt til 2nd lieutenant (fenrik). Han fikk flere opprykk, og ble kaptein i 1960, tilsvarende den grad han hadde hatt i den finske hæren og Waffen SS tidligere.

Fra 1958 til 1962 tjenestegjorde han ved 10th Special Forces Group i Vest-Tyskland.

I juni 1962 var han nest-kommanderende for en letepatrulje i Zagrosfjellene i Iran^[6], som skulle finne både levningene etter tre savnede medlemmer av mannskapet og det hemmelige radio-, foto- og navigasjonsutstyret i et overvåkningsfly fra hæren som hadde styrtet i rundt 4 000 meters høyde i tåken i de utilgjengelige fjellene 300 kilometer sør for Teheran 27. januar samme år.^[6] To av mannskapet hadde overlevd og hadde blitt hentet av et redningshelikopter to dager etter ulykken, mens tre av dem, som hadde forlatt vraket i redsel for at det skulle ta fyr, var borte og ble ikke funnet av flere redningspatruljer.^[6]

Under denne leteaksjonen fikk Törni vist sine evner under ekstreme forhold og bidro til å gi ham et godt renomme.^[6]

I november 1963 sluttet Thorne seg til spesialstyrkenes enhet A-734 i Vietnam og kjempet i Mekongdeltaet, hvor han ble dekorert to ganger. Han skal blant annet ved sin listighet ha lyktes i å få to fiendtlige enheter, en kambodsjansk separatistgruppe og en avdeling fra FNL til å bekjempe hverandre i et blodig oppgjør ved Tịnh Biên.^[4]

I 1965 ble Thorne overført til MACVSOGs (Military Assistance Command, Vietnam – Studies and Observations Group) opptreningsenhet i Vietnam som militær rådgiver. 18. oktober 1965 reiste han på et hemmelig oppdrag rettet mot Ho Chi Minh-stien under vanskelige værforhold^[5] hvor helikopteret styrtet i et fjellområde i Vietnam, 40 kilometer fra Da Nang. Da redningsmannskapene kom fram til ulykkesstedet, lyktes de ikke i å finne restene.

Rett før han dro på dette oppdraget hadde han blitt innstilt på opprykk til major etter 12 års tjeneste, og dette opprykket ble bekreftet posthumt i desember samme år.^[5]

Levningene etter Larry Thorne ble funnet først i 1999, og formelt identifisert i 2003. Et av identifiseringobjektene var en svensk K-SMG^[5] maskinpistol han alltid bar.^[7] Han ble gravlagt 26. juni 2003 på Æresgravlunden i Arlington, seksjon 60, gravsted 8136.

Thorne er blitt beskrevet som en noe stille og tilbaketrukket person som ikke brydde seg så mye med den formelle militære disiplinen, men kunne opptre ganske brutalt overfor fienden.^[4] Hans øverstkommanderende fra Zagrosfjellene, kaptein Herb Schandler omtalte ham som en likefram mann, som enten likte eller mislikte andre, men han var aldri ubehagelig mot noen. De to kom godt overens, og Schandler uttalte at han med glede ville ha Thorne med i enhver enhet han hadde kommandoen over.^[4]

I USA er Thorne minnet gjennom Larry Thorne Headquarters Building, 10th SFG(A) i Fort Carson i Colorado.

I boken The Green Berets av Robin Moore er hovedpersonen «Sven Kornie» i det første kapittelet basert på Thorne.^[4][7]

• (en) Lauri Törni – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• (en) Lauri Törni på Internet Movie Database  
• (en) Artikkel om Larry Thorne
• (en) Special Forces Association Larry A. Thorne Memorial Chapter 33, minneside
• (en) Biografi på Arlingtons nettsider
• (en) Fotografier av Lauri Törni
• (en) Major Larry Alan Thone på Find A Grave