Laling, også kalt hjaling, hauking, huving, kauking og, gukko,[1] er en form for signalsang, et rop for å gi seg til kjenne over lang avstand, særlig brukt på fjellet. Vanligvis blir det regnet til setertradisjonen.[2][3] [4]

Ropet kunne være individuelt utformet slik at det ikke bare var et rop om kontakt, men også kunne fortelle hvem man var. Ropet kan ha en form for tekst, men er like gjerne uten ord. Karakteristisk er stort melodiomfang og veksling mellom bryst- og falsettstemme. Laling er i slekt med jodling i Sveits og Østerrike. Ouverturen Hjalarljod av Eivind Groven har bakgrunn i fenomenet hjaling.

Laling er en blanding av roping og sang, men skal ikke forveksles med med lokk. Lokk handler om kommuniksajon mellom mennesker og dyr, mens laling dreier seg om kommunikasjon mellom mennesker. Huving ble brukt i skogen og i fjellet for å komme i kontakt med andre folk, for eksempel andre gjetere eller folk på nabosetra, og for å gi beskjeder over lengre avstander. Enkelte huvere hadde også sin egen «kjenningsmelodi», jamfør pausesignalet og kjenningssignalet.[5]

Referanser

rediger
  1. ^ Heiberg, Hanne (1991). Tesaurus for visearkivet. Oslo: Visearkivet. s. 42. ISBN 8291126003. 
  2. ^ Ole Mørk Sandvik (1943). Østerdalsmusikken. Oslo: Tanum. s. 32. 
  3. ^ «Lokk». Cappelens musikkleksikon. bind 4. Oslo: Cappelen. 1979. s. 387-388. ISBN 8202036909. 
  4. ^ Hjorthaug, Sigmund (1999). Musikkhistorisk oversikt. Kristiansand: Høyskoleforl. s. 70. ISBN 8276342744. 
  5. ^ Blom, Ådel Gjøstein (1977). Folkeviser i arbeidslivet: en analyse av visenes funksjon. [Oslo]: Universitetsforlaget. s. 62-63. ISBN 8200094499. 
Autoritetsdata