Bekkekvern

Bekkekvern er ei kvern som drives av vannkraft fra en kvernkall. Selve kverna er montert i et kvernhus. Bekkekverna brukes til å male korn til mel, et omfattende arbeid i eldre tid. Bekkekverna er av form som ei håndkvern, men større.

Selve kverna består av to kvernsteiner, en over- og en understein, montert i en benk. Understeinen er fast montert i benken, oversteinen løftes en smule opp og settes i rotasjon direkte forbundet med kvernkallen som er montert på en loddrett aksel rett under kverna.^[1]

Bekkekverner måtte plasseres i direkte tilknytning til et vannfall, en liten foss eller stryk. Ofte plasseres kvernhuset på steiner over bekken, eller den lille elva, eller over et mindre sideløp av en større elv. En foss kunne gi plass til mange bekkekverner, de kunne stå på rad og rekke nedover. Bekkekverna ble gjerne benyttet om høsten og våren, det gjaldt å passe tida når det var vann. Noen elver eller bekker hadde kvernvann bare i flomtida, og bekkekverner med slik drivkraft kalles gjerne flomkverner.^[2]

Vannet ble ledet mot kvernkallen i en renne av tre. En rasjonell utnytting av vannet krevde oftest en liten demning, en stem, slik at vannet kunne reguleres.^[3]

Ei bekkekvern forveksles ofte med ei mølle, i det begge benytter vannkraft og stein til å male korn. Ei mølle er større, og drives av vesentlig større vannhjul som er montert på en horisontal aksling. Ei bekkekvern kan høre til og eies av en gård, eller den kan være sameie for flere gårdbrukere, mens ei mølle oftest er ei bygdemølle som driver med leiemaling, dvs mot betaling maler for bøndene i et større område.^[4]

I Hyllestad i Ytre Sogn er der kvernsteinsbrudd som har vært drevet siden jernalderen (700-tallet). Sandsteinen derfra var nokså grov og ga små sandpartikler i melet. Produksjonen stoppet etter hvert opp. Bruddet er i dag museum, hvor man kan se hele produksjonen fra fjell til ferdig stein. Et skip lastet med kvernsteiner fra Hyllestad forliste i Alverstraumen nord for Bergen. Kvernsteinene ligger der fremdeles.

Bekkekverna ble innført i Norge i siste del av middelalderen, og den var mange steder i Utkant-Norge i bruk til etter 2. verdenskrig, dvs. til ca. 1950.^[5]