Kaura fyr

Fyret består av et 22 m høyt støpejernstårn, som igjen står på en 6,5 m høy steinsokkel. Det ligger på en lav holme og har et naust av betong. Tårnet er rødmalt med et hvitt belte. Deler av steinsokkelen er malt hvit. Det er et galleri med gelender som omkranser tårnet ved overgangen mot steinsokkelen.^[1]

Tårnet og lykten ble produsert av Thunes mekaniske verksted på Skøyen i Oslo.^[2] Linsene ble produsert i Paris.^[3]

Landingen (kai for ilandstigning) ved fyret består av en bro av betong med fire støpte brokar, slik at det dannes fem brospenn. Kaien består av en sokkel murt i naturstein. Langs hele broen og rundt selve kaien er det rekkverkstolper. Det er også innstøpte jernbaneskinner på broen. Disse starter inne i naustet og går hele veien ut til kaien.^[1]

Landskapet rundt er stort sett svaberg. Fyret ligger i Kaurafjorden.^[1]

Fyrkarakteren er FI(2) 10s, hvilket betyr to lysblink hvert 10. sekund.^[4] Lysstyrken er 3730 (2. orden), lysets høyde over havet (høyvann) er 30,0 meter og lysvidden er 16,0 nautiske mil. For øvrig er tårnet rødt med hvitt belte og det står på en hvit sokkel.^[5]

Kaura fyr ble opprettet i 1931 og var det nest siste bemannede fyret som ble opprettet i Norge. Fyret ble tidlig avfolket og er derfor et av de fyrene med minst endringer av de opprinnelige detaljer i boligdelen i fyrtårnet. Det originale franske linseapparatet er fortsatt i funksjon. Fyret er fredet etter kulturminneloven.^[1]

Et tårn av støpejern på sokkel av betong og naturstein er hoveddelen av fyret, i tillegg til at det helt inntil sokkelen ble bygget et naust av betong. Det ble også støpt en bro med skinnegang ut til landingen (kaien).^[6] I perioder var stasjonen isolert på grunn av dårlig vær og vanskelige landingsforhold.^[1]

På begynnelsen av 1900-tallet var det skippere og andre sjøfarende som hadde tatt kontakt med myndighetene for å få bygget et fyr på holmen Kaura utenfor Bessaker. Begrunnelsen var at Kauraleden var en god innseiling fra havstrekningen Folda om det var behov for å søke havn ved motvind, samt at et fyr ville bedre forhold for fisket i området. Fyrdirektøren uttalte i Stortingspreposisjonen for 1902–1903 at «Paa Kaura er landingen saa vanskelig, at en fyrlampe der ikke kan underholdes. Et fyr med fast betjening vilde falde meget kostbart, da hele holmen ligger under vand i svært hav. Om man end ikke kan benekte, at et fyr på Kaura til sine tider kunde komme vel med for seilfartøyer under opkommende uveir, antager jeg ikke der for tiden bør blive spørsmaal om at skride til et saadant anlægg.»^[7]

I 1921 ble Vingleia fyr og Asenvågøy fyrstasjon etablert. Kaura var en opplagt fortsettelse av fyrutbyggingen. Overslaget for byggingen av Kaura fyr var på 225 000 kr som ble gjort på midten av 1920-årene. Holmen var lav, noe som gjorde at den var sterkt utsatt for bølger som slo over den. Det ble derfor ikke etablert noen familieboliger, kun boligdel for vokteren, assistent og reserveassistent.^[5]

Roan herredstyre uttaler i april 1918 at det vil være et stort tap for storsildefisket om et fyr på Kaura ikke snart kommer i drift. I mars 1926 holder 250 fiskere et møte i Almenningsværet som endrer med at det sendes en søknad til Stortinget om å få 25 000 kr for å sette opp et fyr på Kaura. To år senere skriver en lokal lastebåtskipper brev til fyrdirektøren for å melde om at han for en billig penge kan transportere støpesand til Kaura. Han opplyste at han var kjent med et godt sandtak som var brukt i forbindelse med andre fyrbygninger i distriktet. På slutten av 1920-årene støttet nabokommuner, fiskerforeninger og losforeninger i området planene om et fyr på Kaura. Dermed får fyrdirektøren i februar 1927 ovesendt 16 uttalelser om det påtenkte fyret.^[8] Den 19. september skriver fyrdirektøren til Roan Fiskerlag om at arbeidet med fyret skal startes opp våren 1930 og om ikke noe uforutsett inntreffer skal det være ferdig høsten 1931.^[9]

Det var stor arbeidsledighet i distriktet og mange som ville ha arbeid på anleggsstedet for fyret. Ordføreren i Roan kommune ønsket å få ansatt flest mulig arbeidere fra stedet. I et brev til fyrdirektøren skriver han: «Stor arbeidsledighet, dårlig økonomi, feilslaat fiske, siste aars skreifiske totalt mislykket. Har skapt trøstesløse tilstander.» Fyrdirektøren svarer at det kun vil bli behov for lokale folk til sandtransport.^[2]

Arbeidet med fyret ble ledet av ingeniør Christian Lund. I en statusrapport i august 1930 skriver han: «Sommeren har vært enestående god og arbeidet har hatt hurtigere framgang enn forutsatt.»^[2] Imidlertid oppstod det senere mange uhell, med en arbeider som falt i en steinhaug og skadet seg, en linse til selve fyrlampen ble ødelagt ved montering og da fyret skulle settes i drift greide ikke betjeningen å ta seg i land på holmen.^[10]

Fra bygder i Volda og andre kommuner i Møre og Romsdal var det mange som arbeidet med bygging av fyrstasjoner langs hele Norskekysten på 1800- og 1900-tallet. Årsaken var at de ble sett på som stabil arbeidskraft, og at folk herfra hadde drevet med anleggsarbeid langs kysten helt siden første halvdel av 1800-tallet. Kaura fyrstasjon ble bygget av menn fra Folkestad,^[11] med Kristian Folkestad som arbeidsformann. Han hadde vært med i et slikt arbeidslag fra rundt 1900, og i 1912 ble han ansatt som arbeidsformann hos fyrvesenet.^[12]

Den 5. oktober 1931 ble fyret tent første gang. Senere på høsten var det kraftig uvær, dermed ble en kran, smie og andre løse deler feid bort av bølgene som slo over holmen.^[10]

I 1930-årene ble det bare oppført to fyr i Norge, i tillegg til Kaura ble Anda fyr bygget. Begge disse var kyst- eller ledfyr. Etter dette var det ikke lenger så stort behov for å få bygget nye fyr med fast betjening. Istedenfor kunne en konsentrere seg om å få etablert radiofyr, tåkesignaler, samt oppgraderinger på eksisterende installasjoner.^[13]

Fyrdirektøren hadde over flere år fått opplysninger fra besetningen på skipene om at fyret måtte kunne erstattes av en automatisk fyrlykt. Spørsmålet om nedleggelse ble gjort i 1959 da fyrmesteren skulle slutte i tjenesten. Det ble istedenfor fyrlykt besluttet å erstatte petroleumsbrenneren med gasslys (Daléns automatiske acetylengasslykt). Samtidig ble lysvidden økt fra 14,9 nautiske mil til 16,0. Fyret ble automatisert og avfolket i 1959.^[5] I mars 1984 ble et solcelleanlegg som skaffer strøm til lyset satt i drift.^[1]

Fyrstasjonen ble vurdert fredet på slutten av 1990-årene. I Riksantikvarens begrunnelsen for fredningen som ble besluttet, heter det at det er den nest siste bemannede fyrstasjonen som ble bygget i landet. Den ble også tidlig avfolket, dermed er det også blant de fyrene med flest detaljer intakt fra boligdelen. Det opprinnelige franske linseapparatet er også bevart og i fortsatt bruk. Fyret gir en monumental virkning på den lave holmen ut mot havet. Anlegget vurderes til å ha stor fyrhistorisk verdi, spesielt fordi det er det siste bemannede fyret med tårn av støpejern, men også karakteristisk form og plassering er viktig.^[6] Fredningen trådte i kraft i 2000.^[1]

I forvaltningsplanen for fyret sies det at fyret er «meget karakteristisk med sin kompakte tårnform, med sin hvite betong- og steinsokkel, sine innebygde boligkvarter med skorstein stikkende opp bak fyrlykta og med sin imponerende og ruvende betongbro ut til landingen.».^[1]

Det har vært forsøkt satset på fyrturisme på fyrstasjonen. Det ble holdt et folkemøte i Roan i 2006, der lokalbefolkningen var interessert i å få åpnet fyret for turister og fastboende. På møtet ble vanskene med landingen diskutert – og helikopterplass, oppheisbare flytebrygger og løsninger med heisekraner for båter ble diskutert.^[14]

I 2012 ble foreningen Kauras Venner dannet for å samarbeide med Kystverket for å få enklere tilgang til fyret. Foreningen inngikk en leieavtale med Kystverket for å åpne fyret for allmennheten. Det arbeides per 2023 med en konstruksjon for å få dradd mindre båter på land på holmens sørside. Holmen er lavest mot sør, dermed vil en slik innretning være lettest å installere der. Det er estimert at kostnaden vil være rundt 300 000 kr. Kystverket har ellers planer for vedlikehold og reparasjoner av konstruksjonene tilhørende fyrstasjonen.^[15]

• Rode, C.F. (1941). Norges fyrvesen: fyr-, merke- og ringevesenet gjennom 250 år. Oslo: Steenske forlag. 
• Bjørkhaug, Birger og Poulsson, Svein (1987). «Kaura fyrstasjon». Norges fyr – Fra Stad til Grens-Jakobselv. 2. Oslo: Grøndahl. ISBN 8250408543. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Hagen, Odd (1991). «Kaura fyr 60 år». Årbok for Bjørnør; 1991. 

• Norske fyr

• Kaura; fyr.no – Norsk fyrhistorisk forening
• (no) «Kaura fyr». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning.