Kapere fra Dunkerque

Under opprøret mot Habsburgerne greide opprørerne etterhvert å få herredømme over nesten alle havnebyene. I begynnelsen kunne den katolske flåten bare operere fra Grevelingen, og i 1585 flyttet Hertugen av Parma den til Dunkerque. I begynnelsen bestod flåten av «kongeskip», det vil si marineskip fra den kongelige flåten, men den ble ganske raskt større. Redere skaffet seg et kaperbrev fra Brussels Hoge Admiraliteitsraad (Admiralitetsråd) som legitimerte virksomheten, og dessuten gav dem en viss rettslig beskyttelse når de drev kaperfart. I bytte for dette brevet måtte man avstå ti prosent av byttet i skatt og gi 35% til fattigkassen (for ens egen sjelefred). Dette resulterte i så store skader for Unionen i Utrechts skipsfart at Staten-Generaal i 1587 vedtok at disse kaperne skulle behandles som sjørøvere (pirater). Unionen ga dem som fanget kaperskip og mannskap rett til å bruke «recht van voetspoeling» (no.: rett til å skylle føttene), noe som betød at tilfangetatte sjøfolk fra kaperskipene kunne kastes eller slås overbord uten rettergang.

Denne slags forholdsregler var ikke nok til å sikre trygg ferdsel. Etterhvert ble det så farlig å seile at folk i Dunkerque tjente mye på å selge pass som gav innehaveren fritt leide om han traff på kaperskip fra byen. I 1600 ble Maurits av Nassaus hær sendt til Dunkerque, men selv om den vant slaget ved Nieuwpoort lyktes det ikke å innta byen.

Pax Hispanica (1609–1621) brakte en midlertidig pause i kapernes aktiviteter, men etter 1621 gjenopptok kaperne virksomheten i større grad enn tidligere. Tolv nye skip ble bygget etter Ambrogio Spinolas ordre, og erkehertuginne Isabella av Spania forflyttet de Spanske Nederlandenes admiralitet fra Sint-Winoksbergen til Dunkerque i 1626. I 1629 ble sjøhelten Piet Heyn drept under et angrep på byen.

I løpet av det neste tiåret var det ikke mulig for den nederlandske flåten å gjøre mye mer enn å patruljere, eller krysse frem og tilbake, for å ta et og annet kaperskip. De Spanske Nederlandenes flåte var for det meste mindre enn kapernes, de hadde bare rundt to dusin skip, som også var mindre enn de fra Dunkerque. Assistanse fra private direksjonsskip (krigsskip utstyrt og bekostet av private redere) hjalp heller ikke mye, så de gikk over til en permanent blokade av Dunkerques havn. Dette var vanskelig, den smale skipsrennen ('t Scheurtje) ble beskyttet av sjøfortet, skipet «Houten Wambuis». Dette var forbundet med fastlandet av en beskyttet gang, på fastlandet ble sjøfortet beskyttet av fortet Mardijck.

Jacob van de Walle mest fremgangsrike av kaper-rederne i tiåret mellom 1623 og 1633. Han tok mer enn 600 skip som priser. Mellom 1627 og 1646 tok kaperne gjennomsnittlig 229 skip hvert år, herav hørte omtrent halvparten til de Spanske Nederlandene. Prisene var ikke bare handelsskip med verdifull last, men ofte enkle fiskebåter tilhørende sildeflåten. Disse siste var mer verd enn man i første omgang skulle tro. Frem til 1646 ble 889 fiskerbåter tatt som priser, disse hadde en antatt verdi på seks millioner gylden. Disse prisene ble ofte kjøpt tilbake av de opprinnelige eierne på Dunkerques skipsauksjon. Hvert år ble rundt 3% av handelsflåten tatt av kaperne fre Dunkerque, noe som var en alvorlig trussel for lønnsomheten.

Orderen at kapere som ble fanget skulle kastes på sjøen støtte på en stadig økende motstand. Mange sjøfolk tok hyre både for kaperrederier og for nederlandske rederier, noe som også var et av motivene som lå til grunn for den strenge forholdsregelen. Etterhvert ville man gjerne at forholdene skulle være mere forretningsmessige. Som represalie hadde kaperne fra Dunkerque ordre om å la være å redde bemanningen fra synkende nederlandske krigsskip.

Tilfangetatte kapere som ble brakt til nederlandske havner lot admiralitetene likevel bli hengt. For å omgå disse ordrene satte nederlandske kapteiner kapere ved flo av på sandbanker ved den flamske kysten, slik at de ved fjære kunne vade til fastlandet. Slik ble retten til å skylle føttene utført, uten at sjøfolkene omkom.

Etterhvert ble dette mer regel enn unntak, og i 1625 ble det krevet av enhver kaptein at han skulle avlegge ed på at fangene skulle drepes eller bringes i havn. For hver fange som ble brakt til land ble en premie på tredve gylden per stykk utlovet. På samme tid vokste kravet om at fangene skulle utveksles mot kapernes fanger. Admiralitetsrådenes møter var åpne, og regelmessig kom delegasjoner klagende sjømannskoner som ikke hadde råd til å betale løsepengene for sine menn.

I 1623 ble for en gang en overenskomst om utveksling inngått i Roosendaal, denne resulterte i en avtale i 1629 og heretter ble tilfangetatte kapere brukt til utveksling, selv om orderen om retten til å skylle føttene aldri ble trukket tilbake. Etter slaget i Slaak i 1631 hadde Nederlandene tatt rundt tusen «spanske» krigsfanger, og Amsterdams admiralitet foreslo at også disse skulle druknes. Dette forbød stattholder Frederik Hendrik og etter sigende skal Maarten Tromp ha vært den siste kapteinen som henrettet kapere. Dette skjedde i 1634 da blokadeflåten hans ble angrepet om natten. Han lot kaperskipets bemanning henges fra råene i riggen på skipet sitt, og seilte frem og tilbake foran Dunkerque for å vise hva han gjorde med kapere.

Dunkerque ble ofte brukt som havn for spanske galjoner som fraktet penger og mannskaper til den Flamske hæren for de Spanske Nederlandene, og admiral-løytnant Philips van Dorp gjorde frem til 1637 ingen stor hindring for dette. Det var grenser for hvor store transportene kunne være og da ruten over land ble avskåret av franskmenne, prøvde man å bryte denne med en armada i 1639. Dette ble forhindret av den nye øverstkommanderende Maarten Tromp som drev armadaen til ankerplassen ved Downs. I det påfølgende slaget ved Downs deltok også kapere fra Dunkerque, og selv om den spanske flåten nesten ble tilintetgjort greide de fleste kaperne å unnslippe. Etter dette ble kapernes framferd verre, spesielt etter at de var blitt erklært fredløse etter 1641, det var fritt frem for alle å angripe dem – om de hadde kaperbrev eller ikke. For de største krigsskipene ble belønninger på opptil 30 000 gylden utlovet.

Bortsett fra rundt tredve kongeskip hadde private redere cirka sytti kaperskip som brukte Dunkerque som base. Den eneste måten for nederlandske skip å ferdes noenlunde trygt i Den engelske kanal på var i konvoi. Kaperne begynte til og med å gjøre omveien rundt Skottland utrygg. Staten-Generaal avgjorde at det var på tide å stoppe kaperne, og ga admiral-løytnant Maarten Tromp ordre om å blokkere kapernes havner. Samtidig inntok Ludvig XIII med sin hær først Grevelingen (29. juli 1644), deretter fortene 10. juli 1645 og 11. oktober 1646 Dunkerque. Frem til fredsavtalen ble underskrevet i Münster i 1648 kunne kaperne nå kun operere fra Oostende.

Striden mot kaperne fra Dunkerque hadde en tydelig innflytelse på de nederlandske krigsskipenes form, i begynnelsen var disse brede og langsomme – de lignet den tidens lasteskip. Kaperne lot bygge smale skip som kunne smette langs de trege nederlandske krigsskipene. Dette gjorde at den nederlandske marinen fant det nødvendig å etterligne deres skipsdesign. Grunnen som ble gitt var at «omdat men met een koe geen haas pleegt te vangen» (no.: man pleier ikke fange en hare ved hjelp av en ku). De nyere skipene var billigere og hurtigere, men lettere bevæpnet for at de ikke skulle stikke for dypt. Dette viste seg å være godt nok i striden mot den spanske marinen, men de var ikke gode nok etter 1650 da den nederlandske flåten kjempet mot den engelske.

Frem til den fransk-nederlandske krigen var det rolig, men fra 1662 ble den tidligere partneren Frankrike fienden, og fikk landet helt og holdent herredømme over Dunkerque da det kjøpte byen av Karl II av England. Allerede i 1672 ble under Ludvig XIV igjen kaperbrev utstedt mot republikken De forente Nederlandene. Kaperne kom denne gangen ikke bare fra Flandern, men også fra Zeeland og Holland. En av kaperne Jean Bart (Jan-Bart) ble senere en fransk sjøhelt. Han brøt i 1691 gjennom den nederlandske blokaden av Dunkerque, og i 1694 og 1695 avverget han angrep fra den kombinerte engelsk-nederlandske flåten. Hans største prestasjon var at han greide å gjenerobre en flåte som transporterte korn og lose den trygt tilbake til havnen i Dunkerque i 1694 da hungersnød truet det franske folk. At Jean Bart var mer en militær enn en kaper ble bekreftet da han i 1698 ble utnevnt til kommandant over en eskadre. Etter at et antall private kaper-rederier hadde blitt overtatt av republikken i 1697, ble trusselen, som kaperfarten var, sterkt redusert.

• Les Corsaires Dunkerquois et Jean Bart. Tome 1. Des origines à 1662, de Henri Malo, Paris : Mercure de France, 1913 ; texte en ligne disponible sur NordNum
• Les Corsaires Dunkerquois et Jean Bart. Tome 2. 1662 à 1702, de Henri Malo, Paris : Mercure de France, 1914 ; texte en ligne disponible sur NordNum
• Dunkerque de Jean-Luc Porhel ; éditions Alan Sutton 1997 ; l'auteur a été Directeur des Archives municipales de Dunkerque
• Fortunes de mer sur les bancs de Flandres de Jean Luc Porhel ; 1987 ; peut être lu aux Archives municipales de Dunkerque ; contient le récit de tous les naufrages documentés
• Jean Bart et la guerre de course, par Armel de Wisme ; 1973 ; éditions Gallimaed, collection Archives
• Visages de corsaires, par Roger Vercel ; Albin Michel
• Jean Bart, par Jacques Duquesne ; 2002 ; Le Seuil
• Gens de mer à Dunkerque aux Mal:17e et Mal:18e, par Alain Cabanton et Jacky Messiean
• Les corsaires du littoral, Dunkerque, Calais, Boulogne, de Philippe II à Louis XIV (1568-1713) par Patrick Villiers ; Septentrion Presses Universitaires ; 2000