John Hume

Hume ble født i Derry i 1937, i en irsk og katolsk familie. Hans oldefar var en skotsk presbyteriansk immigrant til County Donegal.^[16] Hume gikk på St. Columb's College og St. Patrick's College. Han hadde som intensjon å bli katolsk prest.^{[trenger referanse]} Blant hans lærere var den senere kardinal Tomás Ó Fiaich, som ble den katolske kirkes erkebiskop av Armagh og Primate of All Ireland.^[17]

Hume fullførte ikke presteutdannelsen men fikk en mastergrad fra studiestedet.^{[trenger referanse]} Han vendte tilbake til Derry, og der ble han lærer. Han var en av grunnleggerne av Credit Union-bevegelsen i byen og var formann for University for Derry Committee i 1965.^[18]

Hume ble en ledende skikkelse i borgerrettsbevegelsen på det sene 1960-tallet sammen med blant andre Hugh Logue.^[19] Hume var prominent i det mislykkede forsøk på å få Nord-Irlands andre universitet lagt til Derry midt på 1960-tallet.^{[trenger referanse]} Etter denne kampanjen ble Hume en ledende skikkelse i Derry Citizens' Action Committee (DCAC). Den ble organisert i kjølvannet av en protestmarsj 5. oktober gjennom Derry som hadde vakt stor oppsikt og skapt oppmerksomhet om situasjonen i Nord-Irland. Formålet med DCAC var å dra nytte av denne publisitet for å få et søkelys satt på diskriminering i Derry opprettholdt av den unionistiske regjeringen i årevis. DCAC, til forskjell fra Northern Ireland Civil Rights Association (NICRA), var ment som en helt lokal kampanje, og ville bedre kårene for alle som bodde i Derry, og bare bruke fredelige metoder.^[20] Komiteen hadde også organisert et korps som skulle forhindre at det kom til voldsbruk under sit-down-aksjoner og marsjer.^[21]

Hume ble den yngste president for Irish League of Credit Unions da han var 27 år gammel. Han innehadde vervet fra 1964 til 1968. Han sa en gang^[når?] at «av alle ting jeg har foretatt meg er det ingenting som jeg er mer mest stolt av enn kredittunionbevegelsen, fordi ingen annen bevegelse har gjort mer godt for folk i Irland, det være seg i sør som i nord».^[22]

Hume ble i 1969 representant i den nordirske parlament som Independent Nationalist. Han ble valgt til Northern Ireland Assembly i 1973, og var handelsminister i den kortvarige maktdelingsregjeringen i 1974.^[23] Han stilte uten hell til valg til parlamentet i London i oktober 1974, men kom inn da han forsøkte igjen i 1983.^[24]

I oktober 1971 sluttet han seg til en 48-timers sultestreik sammen med fire medlemmer av det britiske underhuset i protest mot interneringen uten dom av hundrevis av mistenkte irske republikanere.^[25]

I 1977 opponerte Hume mot en forordning under Civil Authorities (Special Powers) Act (Northern Ireland) 1922 som gav enhver soldat makt til å oppløse enhver forsamling av tre eller flere personer. Nord-Irlands Lord Chief Justice, Lord Lowry, uttalte at forordningen manglet forankring i Government of Ireland Act 1920, som forbød det nordirske parlament å gi lover som berørte hæren.^[26]

Han var et grunnleggende medlem av Social Democratic and Labour Party (SDLP), og etterfulgte Gerry Fitt som dets leder i 1979.^[27] Hav var også en av Nord-Irlands tre medlemmer av Europaparlamentet og ble fakultetsmedlem på Boston College, som utnevnte ham til æresdoktor 1995.^[28]

Hume var direkte involvert i de hemmelige samtaler mellom den britiske regjering og Sinn Féin, i et forsøk på å få Sinn Féin til å delta i åpne drøftelser. Samtalene ble antatt^[29] å ha ført til Anglo-Irish Agreement i 1985.^[30]

Et overveldende flertall av unionistene avviste avtalen og arrangerte en massiv og fredelig demonstrasjon i Belfast for å tilkjennegi sin motstand. Mange republikanere og nasjonalister avviste den også, fordi de mente at den ikke gikk langt nok.^[31] Hume fortsatte dialogen med begge regjeringer og med Sinn Féin. «Hume-Adams-prosessen» førte i 1994 til IRAs våpenhvile, som dannet det fredelige bakteppet til fremforhandlingen av Langfredagsavtalen.^[30]

Hume er blitt betraktet som hjernen bak flere politiske avtaler i Nord-Irland, fra Sunningdale Agreement (maktdeling) til Anglo-Irish Agreement og Langfredagsavtalen. Han ble tildelt Nobels fredspris i 1998 sammen med lederen for Ulster Unionist Party, David Trimble.^[32]

Da Trimble ble førsteminister i Nord-Irland ble det antatt at Hume skulle bli viseførsteminister, ettersom SDLP var det nest største partiet. Istedet gikk dette vervet til Séamus Mallon, også ham fra SDLP. Noen politiske observatører mente dette skyldtes samarbeidsproblemer mellom Hume og Trimble, til tross for den felles fredsprisen.^[33]

Hume trakk seg fra SDLPs lederskap i 2001, og ble da rost fra begge sider av det politiske vannskille, også av sin mangeårige opponent, Ian Paisley.^[34]

• Denis Haughey and Sean Farren, 'John Hume: Irish Peacemaker,' Four Courts Press, Dublin, 2015 ISBN 978-1846825866
• John Hume, 'Personal views, politics, peace and reconciliation in Ireland,' Town House, Dublin, 1996. ISBN 978-1570981104
• John Hume, ‘Derry beyond the walls: social and economic aspects of the growth of Derry,' Ulster Historical foundation, Belfast, 2002. ISBN 978-1903688243
• Barry White, 'John Hume: a statesman of the troubles,' Blackstaff, Belfast, 1984 ISBN 978-0856403170
• George Drower, 'John Hume: peacemaker,' Gollancz, 1995 ISBN 978-0575062177
• George Drower, 'John Hume: man of peace,' Vista, London, 1996 ISBN 978-0575600843
• Paul Routledge, 'John Hume: a biography,' Harper-Collins, London, 1997 ISBN 978-0006387398
• Gerard Murray, 'John Hume and the SDLP: impact and survival in Northern Ireland,' Irish Academic Press, Dublin, 1998. ISBN 978-0716526445

• (en) John Hume på Internet Movie Database  
• (en) John Hume hos Europaparlamentet  
• (en) John Hume hos Hansards parlamentsdebatter  
• (en) Nobels fredspris 1998 hos Nobelprize.org
• (en) John Hume hos Nobelprize.org i forbindelse med tildelingen av Nobels fredspris 1998