Johannes IV Dukas Laskaris

Johannes var sønn av Teodoros II Dukas Laskaris og Elena av Bulgaria. Hans besteforeldre på morssiden var keiser Ivan Asen II av Bulgaria og hans andre kone Anna Maria av Ungarn. Anna ble opprinnelig kalt Maria og var den eldste datteren til kong Andreas II av Ungarn og Gertrud av Meran.

Johannes IV var bare syv år gammel da han arvet keisertronen etter sin fars død. Den unge monarken var den siste representant for det laskariske dynasti som hadde bidratt sterkt for å gjenopprette det bysantinske riket etter at latinerne i Det fjerde korstog hadde okkupert Konstantinopel. Hans regent i begynnelsen var George Mouzalon, militær øverstkommanderende og en nær venn av Johannes’ far, Teodoros II. Mouzalon ble imidlertid myrdet av adelen, som nå var kommet i opposisjon til keiserfamilien. En av lederne for aristokratiet, Mikael Palaiologos (senere keiser Mikael VIII Palaiologos), ble utnevnt til regent for barnekeiseren. Mikael klarte også, den 1. januar 1259, å bli utropt til medkeiser. Han var for øvrig tremenning til Johannes IV, siden de begge var etterkommere av Euphrosyne Dukaina Kamatera.

Mikael sto selv i spissen for den nikeiske gjenerobringen av Konstantinopel 25. juli 1261 etter at byen ble erobret av korsfarerne i 1205 og hadde vært under latinsk styre siden da. Johannes IV oppholdt seg i Nikea under erobringen, og han ble blindet på sin 11-årsdag etter ordre fra Mikael for å gjøre ham uskikket til å inneha keisertittelen. Han ble arrestert og fengslet i en festning i Bitynia. Denne forbrytelsen mot keiseren førte til at patriarken av Konstantinopel, Arsenius Autoreianus, bannlyste Mikael VIII, og det oppsto også et opprør mot Mikael i Nikea.

Johannes IV tilbrakte resten av sitt liv som munk i et kloster i Gebze^[2] under navnet Joasaph^[3]. Det finnes et skriv fra Karl I av Napoli^[4] som refererer til en rapport om at Johannes IV skal ha rømt fra sitt fangenskap og skal ha blitt invitert til å komme til Karls hoff. Ytterligere dokumenter skal bekrefte at han mottok støtte fra det angevinske kongehuset som var en svoren fiende av Mikael Palaologos. Disse opplysningene bestrides av de samtidige bysantinske historikerne George Pachymeres og Nikeforos Gregoras som hevdet at Johannes forble i fangenskap i Gebze lenge etter at Mikael døde. Historikeren Deno John Geanakoplos har hevdet at dokumentet fra Karl I var ment å fungere som intern propaganda for å tiltrekke seg støtte fra pro-laskariske grekere fra Bysants^[5].

I 1290 ble Johannes oppsøkt av Mikael VIII’s sønn og etterfølger Andronikos II som ba om tilgivelse for hans fars mishandling og blinding tretti år tidligere. Den britiske historikeren Donald Nicol skrev at: «Anledningen må ha vært pinlig for begge parter, men særlig for Andronikos som, tross alt, var den som dro fordel av farens forbrytelser mot Johannes Laskaris.»^[6].

Den avsatte keiseren døde i 1305. Han ble etter hvert anerkjent som helgen i den ortodokse kirke og ble æret i Konstantinopel i det 14. århundre.

• John Julius Norwich, Bysants’ historie, Pax Forlag AS, 1997
• Alexander Kazhdan (red.), The Oxford Dictionary of Byzantium, ("John Vatatzes"), Oxford University Press, 1991
• George Ostrogorsky, History of the Byzantine State. New Brunswick, N.J: Rutgers University Press, 1969.
• The New Cambridge Medieval History, Vol. V, Cambridge University Press, 1995. ISBN 0-521-36289-X, 9780521362894