Jærsk

Jærsk er navnet på talemålet eller dialekten på Jæren. Det hører til de sørvestlandske dialektene. Jærsk tales særlig i kommunene Klepp, Time og Hå samt i byområdet Stavanger-Sandnes-Sola-Randaberg.

Dialekten (talemålet) kalles «jærsk» (eller jærmål) og hører til de sørvestnorske a-målene. Innenfor Rogaland er Ryfylke-mål (rundt fjordbygdene i Ryfylke) og jærsk hovedgruppene. Grensen for -r i flertall går tradisjonelt nord for Rennesøy, mens nordgrensen for "bløte" konsonanter går tradisjonelt på nordsiden av Boknafjorden. På jærsk sier man tradisjonelt "hesta" og "jente", nord for Rennesøy og i selve Stavanger by sier man tradisjonelt "hestar" og "jenter". Ifølge dette målmerket har jærsk tradisjonelt utbredelse nord til Boknafjorden..^[1][2][3][4]

Grensen mot Dalane i sør kjennetegnes ved blant annet bøyning av sterke og svake hunkjønnsord der Dalane har ulik og jærsk lik bøyning. Sør på Jæren finnes den gamle totalsformen "okke" og "okka" i stedet for "åsse" og "vårt/vår/våre". Jærsk snakkes særlig i kommunene Hå, Time og Klepp. Folkemålet i byene Stavanger og Sandnes har tradisjonelt hatt tydelig preg av jærsk ved siden av et "finere" bymål. Stavanger og Sandnes har hatt sterk tilflytting på 1900-tallet noe som har påvirket talemålet. I byene er tradisjonelle former som "steidn" (stein) og "fjeddl" (fjell) mindre utbredt enn på bygdene. I Stavanger er det flere låneord fra dansk og andre fremmedspråk som tysk og nederlandsk. I Stavanger finnes blant annet avvik i flertallsbøyning av intetkjønn (huser og husene, i stedet for hus og huså).^[1][2][3][4] I Stavanger, Sandnes, Sola og Randaberg er Stavanger-dialekt utbredt.

Jærsk kan deles i et nordlig og et sørlig område. Den største forskjellen er pronomenet «oss», som nord for Hå-elva er «osse», mens det sør for elva er «okke».

Skarre-r er et trekk ved med jærsk. Personlig pronomen entall (eg/jeg) er påvirka av vokalsenkning og er derfor ikke «eg» som på Stavanger-dialekten men «æg».^{[trenger referanse]}

Andre særtrekk er sammentrekning av flere ord når de skal uttrykkes muntlig. "det er ikke mange" ville blitt "dæ æ'kje mange".

Å ta (å ta – tar – tok – har tatt) bøyes slik på jærsk: å ta – tæge – tog – he toge.