Italiensk Øst-Afrika

Italiensk Øst-Afrika ble etablert i 1936 av Benito Mussolini etter seieren over Etiopia. I 1936 hadde de italienske besittelsene bestått av Eritrea og Somalia, og dette ble ved erobringen av Etiopia et sammenhengende område. Kolonien ble delt i seks provinser, Eritrea og det tidligere Italiensk Somaliland, pluss fire provinser av det tidligere Etiopia (Amhara, Galla-Sidamo, Scioa, Harar), alle seks ledet av en italiensk guvernør. Guvernørene var direkte underlagt den italienske generalguvernøren, også kalt visekonge, som representerte Victor Emmanuel III.

Italiensk Øst-Afrika ble utvidet i 1940 da italienske styrker erobret Britisk Somaliland i ly av andre verdenskrig. Britene opplevet at denne etableringen og en sterk tilstedeværelse i området fra aksemaktenes side truet de britiske koloniene i Afrika. Dette ble sett i sammenheng med kampene i Kyrenaika og at en italiensk fremrykning mot Sudan ville kunne true Suez-kanalen fra en ny front.

Sommeren 1940 gikk Storbritannia til motangrep, og i begynnelsen av den britiske fremrykningen hadde italienerne en væpnet styrke på rundt 91 000 mann, i tillegg disponerte de rundt 200 000 Askari-styrker, men disse var dårlig trent for denne form for krigføring. I tillegg var de italienske styrkene utplassert altfor spredt, og de dårlige veiene gjorde troppeforflytninger svært vanskelig. Dette gjorde at britene kunne nedkjempe italienerne avdeling for avdeling.

27. mars 1941 tok britiske styrker det italienske befestningen i Keren og da havnebyen Massawa falt 8. april var Eritrea på britiske hender og de italienske forsyningene i realiteten kuttet. I mai falt den italienske befestningen ved fjellet Amba Alagi i Nord-Etiopia for den overveldende britiske styrken og krigen var i realiteten over. Krigen tok formelt slutt 28. november 1941 da de siste italienske forsvarerne i Gondar måtte overgi seg etter nederlaget i slaget om byen.

• Italian East-Africa hos worldstatesmen.org
• Countries E hos rulers.org