Isabella I av Jerusalem

Hennes far døde da hun var rundt to år, og hun tilbrakte sine unge år ved hoffet til hennes mor og sin stefar Balian av Ibelin, hovedsakelig i Nablus. Hun ble beskrevet av poeten Ambroise som «svært pen og nydelig», og ifølge den muslimske kronikøren Imad ad-Din al-Isfahani hadde hun svart hår og en blek hudfarge.

Det første ekteskap Isabellas far hadde med Agnes av Courtenay hadde blitt annullert, men han hadde lyktes med å få barna han hadde fra dette ekteskapet legitimert. Hennes halvbror Baldwin IV hadde blitt anerkjent som konge, som eneste mannlige arving, til tross for at han led av spedalskhet som på den tiden var uhelbredelig. Tronfølgen etter ham ville derfor enten gå til hans søster Sibylla, eller, dersom hedde rett til tronen ble bestridt, av hans halvsøster Isabella. Isabellas mor og Ibelinerne hadde sterke ambisjoner på hennes vegne selv om Baldwin IVs diplomatiske aktiviteter for å få i stend et utenlandsk ekteskap for søsteren viste at han anså Sibylla som sin umiddelbare arving.

Allerede i 1180, da hun kun var 8 år, ble hun ifølge William av Tyr forlovet med Humphrey IV av Toron, etter ordre fra halvbroren Baldwin IV, som en gjenytelse for den æresgjelden han sto til ham etterat hans bestefar Humphrey II døde av skadene han fikk etter å ha reddet kong Baldwin IVs liv ved Banias i 1179. Slik fikk han også flyttet henne bort fra morens og Ibelinernes innflytelse. De ble gift i 1183, da Humphrey var rundt 16 eller 17 og Isabella 11 år.

Men Baldwin IV ombestemte seg snart etter med hensyn til tronarvingen, da han ble frustrert over den svake militære innsatsen til Sibyllas andre ektemann Guy av Lusignan ved Kerak, og Baldwin IV fjernet Sibylla som tronfølger. I stedet ble hans fem år gamle nevø Baldwin av Montferrat (Sibyllas sønn fra første ekteskap), kronet som medkonge som Baldwin V. Baldwin IV vilje ble ratifisert av Jerusalems øverste rettsmyndighet Haute Cour, da denne slo fast at hans etterfølger skulle være Baldwin V, og dersom Baldwin V skulle dø som mindreårig, skulle tronarvingsspørsmålet ble avgjort gjennom en rettslig mekling mellom kongene av England, Frankrike og Tyskland, alle slektninger av barnekongen, samt med paven. I mellomtiden skulle en av de lovlige arvingene fungere som regent. Etter denne avtalen ble både Sibylla og Isabella ansett for å være likeverdige arvinger til tronen.

Baldwin IV døde våren 1185, kort etter at han hadde sørget for en formell, offentlig kroning av Baldwin V i Den hellige gravs kirke, hvor Balian av Ibelin bar barnekongen og slik signaliserte at Isabellas familie aksepterte hans krav til kronen. Raymond III av Tripoli ble igjen innsatt som regent. Baldwin V, som aldri hadde noen god helse, døde allerede sommeren 1186. Isabellas støttespillere reiste tvil om Sibyllas lovlighet som tronpretendent på grunn av omstendighetene rundt annulleringen av foreldrenes ekteskap, men denne oppfatningen fikk ikke oppslutning, men dersom Sibylla ikke hadde vært gift med Guy, hadde hennes tronarving kunne gått enklere. Da både Baldwin IV og Baldwin V var døde, var det enklere for Isabellas støttespillere å reise slike juridiske spørsmål på vegne av Isabella, da hun på dette tidspunktet hadde fylt 14 år og ikke lenger ble ansett som mindreårig.

Forutsetningene for Baldwin IVs forordninger ble ignorert og Sibylla ble kronet som regjerende dronning i 1186, og hun ignorerte krav om at hennes ekteskap skulle bli annullert, og kronet selv Guy. Isabellas støttespillere, ledet av hennes mor Maria og stefaren Balian, samt Raymond av Tripoli, samlet seg i Nablus. De forventet støtte fra Humphrey i hennes krav på tronen, man han valgte å støtte Guy i stedet.

I 1187 invaderte Saladin kongeriket og erobret neste hele staten, bortsett fra støttepunktet i Tyr som ble holdt av Baldwin Vs onkel, Konrad av Montferrat. Etter at Guy ble frigitt fra fangenskap i 1189, innledet han en beleiring av Akko i 1189, men Sibylla og deres to døtre hadde imidlertid dødd av sykdom i en leir sommeren 1190. Guy fortsatte allikevel å kalle seg konge og forlangte å bli anerkjent som dette, selv om Isabella de jure var dronning.

Hennes støttespillere, særlig moren Maria og Balian av Ibelin, innså at hun trengte en passende konge for å kunne få tronen og hennes daværende Humprey av Toron var ikke lengre passende da han hadde gitt sin støtte til Guy i 1186. En slik situasjon var ikke ny eller uten presedens, Isabellas far hadde selv ble tvunget til å skille seg fra sin første hustru for å kunne ble tronfølger, og Sibylla hadde blitt presset, men hadde nektet, til å få sitt ekteskap med Guy annullert. Humphrey av Toron, som Isabella likte svært godt og hadde i praksis vokst opp sammen med ham, hadde selv ikke noe ønske om å bli konge og var fortsatt en av Guys støttespillere. Han var mer en diplomat enn en kriger. Høsten 1190 sørget Maria og Balian for at Isabella ble bortført fra Humphrey og tvang henne til å samtykke til en annullering av ekteskapet siden hun hadde vært mindreårig da de ble gift og at dette hadde blitt påtvunget henne av hennes halvbror Baldwin IV. De hadde til hensikt å få henne gift med den ambisiøse Konrad, som var Baldwin Vs nærmeste mannlige slektning og som allerede hadde viste seg dyktig både politisk og militært.

Ubaldo Lanfranchi, erkebiskopen av Pisa (som var pavens sendebud), og Filip av Dreux, biskop av Beauvais, (en slektning av Konrad), annullerte Humphreys ekteskap til Isabella. Konrad giftet seg deretter med henne den 24. november 1190, til tross for anklagene om bigami (hans andre hustru var fortsatt i live i Konstantinopel, skjønt hun hadde antagelig skilt seg fra ham, mens hans første hustru hadde dødd før 1186). Konrad krevde Jerusalems trone via Isabella og med støtte fra familien Ibelin og de andre baronene. Isabella ga Humphrey kompensasjon ved å gi ham Toron, Chastel Neuf og andre områder som hans far og bestefar hadde holdt tidligere.

I april 1192 ble kongedømmet lagt ut til valg blant adelen, og baronene valgte enstemmig Konrad som deres konge. Rikard Løvehjerte var sterkt imot dettevalgte, og sørget for at Guy fikk kjøpe herredømmet Kypros (hvor han fortsatte å benytte tittelen konge) som erstatning og forhindret ham således å reiste tilbake til Poitou hvor hans familie lenge hadde vært delaktighet i opprør. Rikards nevø Henrik II av Champagne førte nyheten om valgresultatet til Tyr den 24. april og dro deretter tilbake til Akko.

Konrad ble aldri kronet. En gang om morgenen eller midt på dagen den 28. april var Isabella, som var gravid, sent ute fra sitt bad til å spise sammen med ham. Han dro da ut for å spise i huset til sin slektning og venn, Filip, biskop av Beauvais. Biskopen hadde dog allerede spist og Konrad dro hjem igjen. På hjemvegen ble han angrepet av to mordere fra assassinersekten som hogde ham med dolker minst to ganger i siden og i ryggen. Hans vakter drepte den ene av dem og tok den andre til fange. Det er ikke kjent hvor lenge Konrad levde, men noen kilder hevder at han døde på stedet, eller i en kirke rett ved kort tid etter. Rikards krønikeskribenter hevdet at han ble fraktet til sin hjem, mottok de siste ritualer, og bønnfalt Isabella om å overgi byen kun til Rikard eller hans representanter. Denne siste scenen ved dødsleiet er meget tvilsom da Rikards politiske propaganda er åpenbar. Konrad ble gravlagt i Tyr i kirken til Hospitallerordenen (den senere Tempelridderordenen).«Den frankiske marki, herskeren over Tyr, og den største djevel av alle frankere, Konrad av Montferrat – Gud fordømme ham! – ble drept» skrev Ibn al-Athir. Unektelig var tapet av en mulig formidabel konge et mektig tilbakeslag for kongedømmet Jerusalem. Han var antagelig rundt 46 eller 47 år da han døde.

Henrik kom tilbake til Tyr noen få dager senere, tilsynelatende til å hjelpe til ved Konrads kroning, men ble isteden med på begravelsen. Han ble øyeblikkelig forlovet til den nylige enken, dronning Isabella og de ble gift kun åtte dager etter Konrads død. Ekteskapet ble meget romantisert av noen krøniker: Isabella skal ha blitt så tiltrukket av Henriks fysiske attraksjoner (han var tyve år yngre enn Konrad) at hun spurte om han ville gifte seg med henne. Ettersom det var velkjent at hun var gravid med Konrads barn (Maria av Montferrat) ble det nye ekteskapet betraktet som skandaløst av enkelte, men det var politisk vitalt for henne å skaffe seg en ny ektemann for å forsvare kongedømmet. Imidlertid er det antatt at Jerusalems råd, Haute Cour, måtte bli forespurt, og da aksepterte det. Paret fikk to døtre, Alice og Filippa av Champagne.

Henrik ba om tillatelse fra sin onkel Rikard Løvehjerte, noe han fikk, men ettersom Rikard selv ble mistenkt som ansvarlig på mordet av Konrad gir det ytterligere spørsmål om episoden. Faktisk, Henrik, som var kjent hos araberne som «al-kond Herri», søkte senere en allianse med assassinerne, og han ble invitert til deres festning al-Kahf. For å demonstrere sin autoritet beordret assassinernes leder to av sine soldater til å begå selvmord ved å kaste seg ned i vollgraven. Han tilbød deretter å begå et mord for Henrik som gest for deres gjest. Henrik ristet på hodet, fullførte avtalen og dro. Patrick A. Williams har foreslått at Henrik selv var ansvarlig for mordet på Konrad, skjønt det ville ha vært risikabel uten sin onkels støtte, noe som igjen retter mistanken mot Englands konge.

Henrik døde i en fallulykke i 1197 da han falt ut av vinduet i sitt palass i Akko. Det er forskjellige redegjørelser til omstendighetene til de ulike manuskriptene av Den gammelfranske fortsettelsen av Vilhelm av Tyr, også feilaktig kjent som Krøniken til Ernoul. Flertallet antyder at vinduet eller balkongen ga etter da han lente seg mot den. En tjener, muligens en dverg ved navn Scarlet, skal også ha falt i døden etter å ha forsøkt å holde sin herre igjen i kragen. En annen versjon antyder at Henrik hadde sett på en parade fra vinduet da en gruppe utsendinger fra Pisa kom inn i rommet. Da han snudde seg for å ta imot dem, mistet han balansen og falt. Hva de nøyaktige omstendighetene var ble Henrik uansett drept momentant, mens tjeneren døde senere av sine skader. En del redegjørelser antyder at Henrik kan ha overlevd om ikke tjeneren hadde landet oppå ham.

Etter Henriks død giftet Isabella seg med Amalrik av Kypros, broren til Guy av Lusignan. De ble kronet sammen som konge og dronning av Jerusalem i Akko i januar 1198. Amalrik døde av matforgiftning i 1205 av fisken hvit multe, fire dager før sin ektefelle Isabella og ikke kenge etter deres felles 3-4 år gamle sønn Amalrik.

Da Isabella døde 5. april 1205, ble hun etterfulgt som dronning av Jerusalem av hennes eldste datter Maria av Montferrat.

Gyldigheter av hennes skilsmisse fra Humphrey ble utfordret i 1213, i forbindelse med striden om tronfølgen innen Huset Champagne mellom hennes døtre Alice og Philippa og Henriks nevø Theobald IV. Imidlertid ser de ut til at gyldigheten ble opprettholdt da Marias tronarving ikke be utfordret for henne eller hennes etterfølgere, og i Champagne, betalte Theobald ut sine kusiner Alice og Philippa.

Hennes første ekteskap med Humphrey IV av Toron var barnløst.

I hennes andre ekteskap, med Konrad av Montferrat fikk hun datteren:

1. Maria av Montferrat (1192–1212), som etterfulgte henne som dronning av Jerusalem.

Fra hennes ekteskap med Henrik II av Champagne fikk hun tre døtre:^[2]

1. Marie (1193/1194 – død før 1205) forlovet med Guy av Kypros, men begge døde som barn.
2. Alice av Champagne (1195/1196–1246), først gift med Hugh I av Kypros, deretter var hun gift med Bohemond V av Antiokia, og tredje gang med Raoul de Soissons.
3. Philippa av Champagne (ca 1197 - 20. desember 1250), gift med Erard de Brienne-Ramerupt.

Fra hennes fjerde og siste ekteskap med Amalrik I av Kypros hadde hun følgende barn:

1. Sibylla av Lusignan (oktober/november 1198 – ca 1230 eller 1252), gift med kong Leo I av Armenia
2. Mélisende (c. 1200 – etter 1249), gift 1. januar 1218 med Bohemond IV av Antiokia
3. Amalrik (1201 – februar 1205, Akko)

• Edbury, Peter W. (red.): The Conquest of Jerusalem and the Third Crusade, 1998, ISBN 1-84014-676-1
• Ilgen, Theodor:Konrad, Markgraf von Montferrat, 1880
• Nicholson, Helen J. (red.): The Chronicle of the Third Crusade: The Itinerarium Peregrinorum et Gesta Regis Ricardi, 1997, ISBN 0-7546-0581-7
• Runciman, Steven. A History of the Crusades, 1951–54, bind 2–3.
• Usseglio, Leopoldo: I Marchesi di Monferrato in Italia ed in Oriente durante i secoli XII e XIII, 1926.
• Williams, Patrick A.: «The Assassination of Conrad of Montferrat: Another Suspect?», Traditio, vol. XXVI, 1970.

• (en) Isabella I of Jerusalem – kategori av bilder, video eller lyd på Commons