Holmsbupram

Som båttype med geografisk spredning langs kysten mot Skagerrak på Sørlandet og Østlandet, blir prammen brukt og bygget som robåt til småfiske og transport i beskyttet farvann langs kysten, men også som lettbåt til mindre fartøy i kystfart. Det har eksistert flere varianter av denne båttypen, og det er to hovedtyper, Arendalsprammen og Holmsbuprammen.

Det er vanskelig å si noe eksakt om den norske prammens opprinnelse, men det er hevdet at den kom med de hollandske håndverkere som flyttet til Sør-Norge på 1600-tallet. Somm båttype er alle norske prammer videreutviklet i de siste århundrene til å bli en helnorsk almuebåt som hadde spredt seg over hele landet fra Øst-Norge.^[1]

Holmsbuprammen er en pramtype som har sin utbredelse i Drammensfjord og Oslofjorden, den er klinkbygget med speil i begge ender. Den skiller seg ut fra de andre prammene med sin langsmale form og et noe større spring. Speilet i nesa er mindre enn på Arendalsprammen. Den fremstår som lettere og noe mer formfullendt enn sin fetter fra sør. Holmsbuprammen blir bygget i størrelse 14-18 fot. Det ble bygget både 9 bords og 11 bords prammer. 11 bordingen ble kalt bånngarnspram. 18 fotingen bygget av 9 bord var regnet som den tradisjonelle fiskerprammen. Denne hadde plass til to roere. Prammen er ikke verdens beste eller vakreste robåt, den er fremfor alt et rimelig og godt svar på de arbeidsoppgavene som en trengte båt til; fiske og transport. Prammen laster mye og kan komme seg fram på svært grunt vann, som det er mye av i regionen. Den flate bunnen gjorde den enkel å henge etter fiskeskøyta, og prammen var bla. derfor en naturlig del av et fiskebruk.

Prammen var allemannsbåten og beholdt populariteten langt inn i motor- og plastbåtalderen. Akterspeilet gjorde den lett og motorisere. I eldre tider var det vanlig med spriseil på prammen, avdriften ble forsøkt korrigert ved å legge ut en åre.

En flatbunnet båt er verken en god robåt eller en god seiler, Ved Svelvik hvor vi kan si er kjerneområdet for prammen, var det vanlig å bruke strømmen til hjelp. Ved å kjenne tidspunkt for endringer i strømmforholdene kunne man komme seg til og fra uten for store anstrengelser.^[2]

Denne båttypen er den som oftest ble kalt «den norske prammen» i utlandet, spesielt av danskene som importerte et stort antall prammer for benyttelse på det grunne kystfarvannet omkring Jylland, spesielt Vesterhavskysten mot Nordsjøen. Som lettbåt hadde de vist seg å være godt egnet som en stødig båt, selv i røft sjø.

Denne evnen førte til en stor utbredelse ikke bare langs norskekysten mot nord, men også til andre land som Danmark. Betegnelsen på de norskbygde prammer, spesielt holmsbuprammen, kom av denne eksporten til de andre landene mot Nordsjøen deriblant Storbritannia.^[3]

• Gøthe Gøthesen: Norske båter bind 1, Skagerak-kysten 1977 ISBN 82-504-0239-1
• Arne R. Hole: Båter og kystfolk 2007 ISBN 978-82-03-23405-7

• Holmsbuprammen Arkivert 24. februar 2007 hos Wayback Machine.