Hjemmestyrkene

Hjemmestyrkene (HS) i Norge var en militær motstandsorganisasjon som under okkupasjonen av Norge under andre verdenskrig ble opprettet av den norske eksilregjeringen i London. I det såkalte Septemberdirektivet ble det gitt retningslinjer for hvilken rolle hjemmestyrkene skulle spille under frigjøring av Norge. Begrepet Hjemmestyrkene ble kjent høsten 1944, før dette var de ikke kjent ved andre navn enn hjemmefronten. Utover høsten blir Hjemmestyrkene den offisielle betegnelsen på avdelinger underlagt regjeringens kommando, hvor også Milorg inngår.

Navnet «hjemmestyrkene» ble enda mer vanlig etter kuppet mot rasjoneringskortene i august 1944. Etter kronprins Olavs tale i radio 30. november 1944 ble betegnelsen «hjemmestyrkene» etablert og betegnelsen ble etter hvert mer vanlig. Hjemmestyrkene ble dimittert den 15. juli 1945.

Alternativene den norske eksilregjeringen i London så for seg var kapitulasjon, oppløsning, evakuering eller invasjon. I direktivet som ble formulert ble det lagt vekt på militær disiplin, uniformering og grundig militær instruksjon. Informasjon om disse bestemmelsene ble sendt ut til alle militære enheter. Det var et krav at alle sjefer skulle vite hva innholdet i dette direktivet.

De tyske styrkene fikk også tak i et eksemplar av direktivet. Dette er i ettertid vurdert som en fordel fordi det fremgikk tydelig av dokumentet at Hjemmestyrkene ville søke å unngå åpen kamp i det okkuperte Norge. Først i en frigjøringsfase skulle de aktiveres. Dokumentet prioriterte beskyttelse mot brent jord-taktikken, og vitale deler av samfunnsmaskineriet i Norge skulle beskyttes mot tysk ødeleggelse i krigens avslutning. Senere kom det ut et nytt direktiv som omhandlet «Beskyttelse av norske verdier mot tysk ødeleggelse». Dette direktivet kom ut i desember 1944.

Ved frigjøringen er nesten 19 000 HS-jegere mobilisert og under våpen, og de og hadde slik beskyttelse som primæroppgave. Totalt er det registrert over 40 000 mann i Hjemmestyrkene. For en stor del ble dette løst ved vakthold, arrestasjon av NS-medlemmer og angivere, tyske SS-folk og Gestapo. Ved krigens slutt var den tyske styrken i Norge på 300–400 000 tyske soldater.

Oppbyggingen av styrkene ble høyt prioritert det siste året av krigen. Det ble opprettet og forsøkt opprettet fem forskjellige baser i det okkuperte Norge. Kun to av disse oppnådde full oppsetting før den tyske kapitulasjonen i mai 1945. Basene som ble opprettet het Bjørn West og Elg. Basen Bjørn West ble opprettet i Matrefjellene nord for Bergen. Basen Elg lå i villmarken mellom Hallingdal og Valdres. Disse styrkene kom i trefninger med tyske soldater utover vinteren 1945.

Direktivene fra London-regjeringen la vekt på at en skulle søke å unngå direkte konfrontasjoner for å øke mulighetene for en fredelig kapitulasjon. Styrker fra disse avdelingene ble imidlertid utsatt for direkte angrep og ble nødt til å forsvare seg før de rev seg løs. Nordmennene ved Bjørn West var under kontinuerlig angrep i seks dager og hadde et tap på seks mann før de klarte å rive seg løs. De tyske tapene ble på 117 mann. Nordmennene fra Elg mister syv mann og rapporterer at de tyske styrkene mistet 29 mann.