Herman Wilhelm Bissen

Faren var innfødt holsteiner, mens moren var fra den dansktalende delen av Sønderjylland. Foreldrene snakket plattysk seg imellom. Motsetningsforholdet mellom dansk og tysk som preget Danmarks historie på 1800-tallet skulle få stor betydning for Bissens verk.^[12] Etter kort tid i snekkerlære ble det samlet inn penger fra venner og familie slik at han kunne reise til København for å utdanne seg til maler.^[12] 21 år gammel vant han Akademiets store sølvmedalje for en modelltegning.^[12] Imidlertid var han mer og mer blitt opptatt av billedhuggerkunsten og valgte å gå inn for det.

I 1821 vant han Akademiets lille gullmedalje for relieffet «Jakob, som modtager Josefs blodige kjortel» og to år etter den store gullmedaljen for «Jesus helbreder Jairis datter», også dette et relieff.^[12]

I 1824 mottok Bissen reisepengene som fulgte med gullmedaljen og la ut på reise gjennom Europa med kurs for Venezia og Roma. I Roma arbeidet han i Bertel Thorvaldsens atelier. Samarbeidet deres varte i 10 år, og Bissen utførte i denne peiode en rekke kunstverk som ble forsynt med Thorvaldsens signatur. Bissen vendte tilbake til København i 1834.

Hans første store arbeide etter hjemkomsten fra Roma var den 44,6 meter lange frisen til riddersalen på Christiansborg, som fremstilte «Bacchus og Ceres, som bringer civilisationens gaver til menneskene». Dette relieffet gikk tapt i slottsbrannen i 1884. Både denne frisen og «Paris med Æblet» viser en klar påvirkning fra Thorvaldsen.

I 1840 fikk han bestilling på atten kvinnelige skulpturer med motiver fra nordisk og gresk mytologi og historien til dronningens trapp på Christiansborg. Alle disse arbeidene ble utført i gips. En del av frisen og seksten av kvinneskulpturene finnes i Ny Carlsberg Glyptotek.

Gjennom testamente ga Thorvaldsen Bissen i oppdrag å ha tilsyn med Thorvaldsens Museum og å utføre de arbeidene han ikke fikk ferdigstilt, blant annet kvadrigaen på taket av museet.

Krigen i Slesvig, de liberale politiske strømningene og den nasjonale bevegelsen mot midten av århundret virket sterkt på Bissen og fikk store konsekvenser for hans kunst.^[12]

Han startet arbeidet med «Den danske landsoldat» kort tid etter slaget ved Fredericia 6. juli 1849 og skulpturen ble avduket 6. juli 1858. På denne tiden var det nærmest uhørt å fremstille en menig, en mann av folket som symbol for en nasjonal begivenhet slik Bissen gjorde her.^[12]

Bissen utførte flere portrettstatuer av samtidens kjente personer, blant annet av Anders Sandøe Ørsted, Johanne Luise Heiberg og Adam Oehlenschläger. Statuen av Frederik VI i Frederiksberg Have fremstiller kongen uten kongelig pomp og prakt. N.L. Høyens tanker om det nordiske og det nasjonale som emner for kunsten spilte en stor rolle for tilblivelsen av flere av Bissens verk fra denne perioden.^[11]

I tillegg står Bissen bak rytterstatuen av Frederik VII foran Christiansborg, fullført av sønnen etter Bissens død.

«Istedløven» ble utformet i perioden 1859-60, til minne om slaget på Isted Hede i 1850. Den ble opprinnelig plassert på kirkegården i Flensborg, men i 1864 ble den erobret som krigsbytte av prøyssiske soldater og ført til Berlin. Ved tyskernes nederlag i andre verdenskrig sørget den dansk-amerikanske soldaten Henrik V. Ringsted for å ta statuen tilbake og bringe den til København, hvor den siden ble stående utenfor Tøjhusmuseets gård.

Det ble flere ganger reist krav om at løven måtte sendes til Flensborg igjen, men der var det en sterk, tysk opinion som ikke ønsket å få den gjenoppsatt på kirkegården.^[13]

«Istedløven» ble vedtatt flyttet til Flensborg^[14][15] hvor den ble avduket i september 2011.

Bissen hadde stor innflytelse på den danske billedhuggerkunsten og i tillegg til sin professorgjerning ved Kunstakademiet hadde han atelier med flere studenter og ansatte.

Bissen giftet seg med Emilie Hedvig Møller i 1836 og i dette ekteskapet ble sønnen Vilhelm født. Hun døde i 1850 og han giftet seg 2 år senere med Marie Cathrine Sonne, søster av maleren Jørgen Valentin Sonne.^[11]

Bissen ble ridder av Dannebrogordenen i 1841 og mottok Dannebrogordenens hederstegn i 1860.^[16]