Henrik IV av Frankrike

Siste halvdel av 1500-tallet er sagt å være et av mørkeste kapitler i Frankrikes historie. Tiden var preget av religionskrigene mellom det katolske flertallet og det protestantiske mindretallet. I disse stridighetene begikk begge sider grusomme ugjerninger.

Henrik giftet seg 18. august 1572 med Margrete av Valois. I juni samme år døde moren og Henrik hadde besteget tronen i Navarra som kong Henrik III. Margrete var katolikk og hun var søster av den regjerende franske kong Karl IX og datter av den mektige enkedronning Katharina de' Medici. Dette ekteskapet var en del av Katarinas politiske planer, og det var ment å skulle føre til forsoning mellom henne og hugenottene. Slik gikk det ikke. I løpet av bryllupsfeiringen inntraff i stedet Bartolomeusnatten da Paris hugenotter ble massakrert. Henrik reddet livet ved å konvertere til den katolske kirke. De følgende 39 måneder måtte han tilbringe som statens fange i ved hoffet i Louvre. I 1576 klarte Henrik å flykte fra Louvre og stilte seg i spissen for hugenottpartiet.

I 1584 ble Henrik av Navarra den nærmeste arving til den franske trone. Det hersket neppe noen tvil om Henriks formelle rett til å være tronfølger, men politisk stilte det seg annerledes. Katolikkene med Den katolske liga i spissen ønsket ikke hugenotten som konge. I 1585 sluttet kong Henrik III en avtale med lederen for Den katolske liga – Henrik av Guise – og utstedte et edikt som satte alle hugenotter utenfor loven. Etter dette brøt det ut ny borgerkrig i landet. I 1587 vant Henrik av Navarra en viktig seier over en katolsk hær i et slag ved Coutras. Likevel hadde Ligaen fremdeles stor makt og folkelig oppslutning. Henrik III ønsket imidlertid hevn over Henrik av Guise etter at den sistnevnte hadde fått stor makt og ydmyket kongen. I 1588 lot kongen Henrik av Guise drepe. Henrik III og Henrik av Navarra sluttet så forbund i kampen mot Ligaen, men Henrik III skulle ikke leve lenge. Han ble snikmyrdet av en munk i 1589. Dermed var Henrik av Navarra arving av Frankrikes trone.

Til tross for rettmessigheten til arvefølgen kontrollerte Ligaen fortsatt Paris. Den 13. mars 1590 utkjempet Henrik og hans hugenotthær slaget ved Ivry nær Paris mot Ligaens styrker. Dette var et viktig slag og en svært viktig dag i Henriks liv, for nå lå veien åpen til Paris. Henrik beleiret Paris i fire måneder, men hans krigslykke sviktet ham da Ligaen fikk utenlandsk hjelp. Da spanske tropper rykket frem for å hjelpe Ligaen våget ikke Henrik annet enn å trekke hæren sin tilbake. Henrik forstod etterhvert at han ikke ville komme på den franske tronen som protestant. Ifølge tradisjonen skal han ha sagt Paris er vel en messe verdt. I 1593 foretok Henrik en høytidelig overgang til katolisismen i kirken i Saint-Denis utenfor Paris. Etter messen ble han hyllet av folkemengden som fransk konge. Det var katolikkene og ikke hugenottene som hadde flertallet og makten i Frankrike, og etter Henriks konversjon sluttet katolikkene opp om ham i stadig større antall.

Landet som Henrik IV tok over, var så utarmet, så splittet etter et halvt sekel med borgerkrig, at denne mannen som det nå endelig lykkes for å skape fred, kunne ha trengt årtier for å fullbyrde det gjenoppbygningsarbeidet som han så lykkelig hadde tatt til med. Det han rakk å gjøre for Frankrike i sin korte regjeringsperiode, gjør at vi med rette kan kalle han den mest franske av alle franskmenn. Han ble kongen som skulle samle de alle; gallere, normannere, gascognere, adel, borgere og bønder til en nasjon. Den franske staten i moderne betydning har Henrik IV som sin far.

Et av Henriks første foretak som konge av Frankrike var å gå til krig mot Spania for å få slutt på fremmed innflytelse i Frankrike. Senere forsonet han seg både med lederen av Ligaen og med den spanske kongen.

En annen kjent uttalelse som Henrik skal ha kommet med lyder: Jeg ønsker at hver eneste bonde kan ha en høne i gryta om søndagen. Han har i ettertiden fremstått som en medfølende og folkekjær konge med god sans for humor. Som vi nok har forstått, var Henrik mindre opptatt av teologien enn av å gjenreise det franske kongedømmet og å bygge den franske stat og det franske samfunn. I 1598 utstedte han det berømte ediktet i Nantes som gav hugenottene rettigheter og beskyttelse. Henrik var tilhenger av eneveldet. Han ville gjøre kongemakten uavhengig av kirke og stenderforsamling. Dette var i den nye tids ånd, og Henrik var mann for å gjenreise det franske monarkiet.

Fra 1597 var hertugen av Sully, Maximilien de Béthune, ansvarlig for det franske finansvesen. Statsfinansene, som var svært dårlige da Henrik overtok, ble satt i orden. Statsforvaltningen ble rasjonalisert ved at unødvendige embeder ble avskaffet. Videre ble både infrastruktur og landbruk modernisert. Det ble gitt offentlig støtte til visse næringer og tollsatser ble satt opp. Mye av Henriks økonomiske politikk gikk i retning av den handelsproteksjonisme som senere ble kalt merkantilismen.

Ekteskapet med Margrete av Valois var ikke lykkelig og hadde ikke ført til noen barn. Det ble annullert i 1599. De to hadde da vært adskilt i flere år, og kongen hadde lenge hatt en elskerinne ved navn Gabrielle d'Estrées. Henrik ville gifte seg med henne, men hun døde kort tid før bryllupet. Kongen giftet seg i stedet med Maria av Medici. En viktig grunn for kongens valg av ny dronning, var den store medgiften denne kvinnen fra den rike toskanske familien kunne bringe ham. 27. september 1601 ble den ny kronprinsen født: Den senere Ludvig XIII av Frankrike. Ekteparet fikk forøvrig seks barn sammen. Kongen hadde i tillegg 11 uekte barn, derav tre med Gabrielle d'Estrées.

Europeisk storpolitikk og forskyvninger i matkbalansen skulle komme til å gi Henrik nye bekymringer. Det viste seg at keiserhuset Habsburg sammen med kongehuset i Spania planla tiltak for å styrke den katolske kirke i Tyskland og ellers i Europa. Henrik fryktet at dette ville svekke Frankrikes stilling. Henrik allierte seg med tyske protestantiske fyrster og forberedte seg til krig i 1610 (senere skulle alliansene her være gjeldende under Tredveårskrigen). Han begav seg inn til Paris og senere skulle han dra i felten. Den 14. mai var han underveis i en vogn gjennom trange gater da vognen ble oppholdt i trengselen. Det var nok til at en attentatmann ved navn François Ravaillac kunne komme ut av mengden og kjøre en dolk i kongen. Kongen døde like etterpå.

Hodet til hans balsamerte legeme gikk tapt etter revolusjonære herjet Klosterkirken Saint-Denis og skjendet graven hans i 1793.^[4] Et balsamert hode, påstått å tilhøre det til Henrik IV, har blitt formidlet mellom private samlere siden. Den franske journalisten Stephane Gabet fulgte ledetråder som førte tilbake til en skalle som lå på loftet til en pensjonert skatteoppkrever, Jacques Bellanger, i januar 2010. I henhold til Gabet kjøpte et ektepar hodet på en auksjon i Paris tidlig på 1900-tallet, og Bellanger kjøpte det fra fruen i 1955.^[5] I 2010 gjorde en flerfaglig gruppe forskere, ledet av Philippe Charlier, en kriminalteknisk og medisinsk undersøkelse ved Raymond Poincarés universitetshospital i Garches, og konkluderte med at det faktisk var det tapte hodet til Henrik IV.^[6] Identifiseringen ble gjort med en kombinasjon av antropologiske, paleopatologiske, radiologiske og kriminaltekniske metoder.^[4][7] Hodeskallen hadde en lys brun farge og var i utmerket tilstand.^[4] En skade rett over det ene neseboret, et hull i den høyre øreflipp som indikerte lang tids bruk av en ørering, og et leget sår i ansiktet, noe kongen kunne ha fått fra et mordforsøk, var blant de ting som bidro til identifiseringen av skallen.^[4][7] Karbondatering ga en grov datering mellom 1450 og 1650, noe som er innenfor årene av Henrik IVs død i 1610.^[4] Imidlertid greide ikke forskningsgruppen å avdekke uforurenset mitokondrielt DNA fra hodet slik at det var ikke mulig å sammenligne med andre levninger av kongen eller hans etterkommere.^[4] Hodet vil bli gravlagt Klosterkirken Saint-Denis etter en nasjonal messe og gravleggelse i løpet av 2011.^[7]

• Hosebåndordenen
• Gylne rose
• Den Hellige Ånds orden

Gift med 1) 1572 Margrete av Valois; ekteskapet ble annullert i 1600 da hun ikke fødte noen barn.

Gift med 2) 1600 med Maria av Medici, datter av storhertugen av Toscana.

Barn (i andre ekteskap)

1. Ludvig XIII av Frankrike (1601–1643)
2. Elisabet (1602–1644); gift med Filip IV av Spania
3. Christine (1606–1662); gift med Victor Amadeus I av Savoia
4. Nicolas, hertug av Orléans (1607–1611)
5. Gaston, hertug av Orléans (1608–1660); gift med 1) Maria av Montpensier (Marie de Bourbon-Montpensier, gift med 2) Marguerite av Lothringen)
6. Henrietta Maria, (1609–1669); gift 1625 med Karl I av England

Henrik IV hadde minst 11 barn med flere maîtresseer. De mest kjente av dem er Gabrielle d'Estrées og Henriette d'Entragues.

Barn med Gabrielle d'Estrées:

1. César av Bourbon, hertug av Vendôme (1594–1665), legitimert 1596, gift med Françoise de Mercoeur.
2. Catherine-Henriette av Bourbon (1596–1663), legitimert 1598, gift med Charles av Guise-Lorraine, hertug av Elbeuf.
3. Alexandre, Chevalier de Vendôme (1598–1629), legitimert 1599.

Barn med Henriette d'Entragues:

1. Gaston Henri, hertug av Verneuil (1601–1682), legitimert 1603, gift med Charlotte Seguier datter av Pierre Séguier, hertug av Villemor.
2. Gabrielle Angelique, kalt «Mademoiselle de Verneuil» (1603–1627), gift med Bernard de Nogaret de Foix, hertug av La Valette och Epernon.

Barn med Jacqueline de Bueil, grevinne av Moret (1580–1651):

1. Antoine, greve av Moret (1607–1632), legitimert 1608, abbed over St. Etienne.

Barn med Charlotte des Essarts, grevinne av Romorantin:

1. Jeanne Baptiste (1608–1670), legitimert 1608, abbedisse over Fontevrault.
2. Marie Henriette (1609–1629), abbedisse over Chelles.

• Henrik IV hos SNL
• Nordisk familjebok