Wikipedia

Heinrich von Kleist

Heinrich Bernd Wilhelm von Kleist (født 18. oktober[9] 1777 i Frankfurt an der Oder, død 21. november 1811 i Wannsee utenfor Berlin) var en prøyssisk poet, dramatiker og prosaforfatter. Han var den fremste tyske dramatikeren i romantikken.[10]

Heinrich von Kleist
Født18. okt. 1777[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Frankfurt (Oder) (Brandenburg, Kongeriket Preussen)[5][6][7]
Død21. nov. 1811[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (34 år)
Kleiner Wannsee (Berlin, Kongeriket Preussen)[6]
BeskjeftigelseDramatiker, lyriker, novelleforfatter, romanforfatter, skribent, dikterjurist, kommentator Rediger på Wikidata
Utdannet vedAlma Mater Viadrina
FarJoachim Friedrich von Kleist[8]
MorJuliane Ulrike von Pannwitz[8]
NasjonalitetKongeriket Preussen
GravlagtWannsee
Signatur
Heinrich von Kleists signatur
Heinrich von Kleist på Commons

Livet

rediger

Han var av en fornem prøyssisk adelsfamilie. Han ble foreldreløs som femtenårig, og trådte samtidig inn i Potdamer Garderegiment som fanejunker. Han deltok blant annet i Beleiringen av Mainz 1793, en del av revolusjonskrigene. Etter syv år i hæren avsluttet han sin militære karriere og begynte i 1799 ved universitetet. Han studerte neppe systematisk, men reiste mye: til Sveits, Paris, Weimar, Berlin og Dresden. Fra 1805 til 1806 hadde han en fast stilling ved rettskontoret i Königsberg, ellers var han en hjemløs og rotløs mann.

Kleists korte liv var preget av «nesten utelukkende tapte slag: reiser omfiltret av konflikter, sykdom, brutte vennskap, oppgitte verker […] pengenød»[11] og av at han «var splittet av sjelelige konflikter, som fant utløsning i drastiske handlinger og til slutt i selvmord.»[12] Han tok sitt liv sammen med elskerinnen Henriette Vogel, «en uhelbredelig kvinne som verken åndelig eller erotisk kan ha betydd noe for ham.»[13]

Han var fetter til den prøyssiske feltmarskalken Friedrich Heinrich Ferdinand Emil Kleist, greve av Nollendorf, (1763–1823).

Forfatterskapet

rediger

«I sine verker vender Kleist stadig tilbake til konflikten mellom statens rett og individets personlige rettsfølelse og moralske plikt»[14]. Hans dramatiske hovedverk er «den folkelig realistiske komedien» Den knuste krukken – som er hans eneste lystspill[14], og tragedien Prins Fredrik av Homburg[12]. I komedien skal en byrettsdommer dømme i en sak hvor han selv er den skyldige. I Prins Fredrik… som er et heroisk drama om rett og plikt[10], velger hovedpersonen dødsdommen i stedet for en benådning.

Han var misfornøyd med egne arbeider, og brente selv det meste av manuskriptet til det ene av sine åtte skuespill: Robert Guiskard. Skuespillet Die Hermannsschlacht er «et rasende opprop om å beseire Napoleon»[11] og «er inspirert av hans hat til erobringslyst og undertrykkelse»[14].

Goethe, som var sjef ved teatret i Weimar, satte opp Den knuste krukken i 1808, av velvilje, men uten suksess.[13] Goethe anerkjente talentet, men mente at Kleists verk tilhører et fremtidig teaterform.[13]

I tillegg til dramatikken huskes Kleist særlig for novellen Michael Kohlhaas, som handler om «krenket rettsfølelse som driver en bonde til opprør mot staten»[12], og er skrevet i et saklig, utgreiende språk[10].

Ettertiden

rediger

Kleists forfatterskap har blitt høyere verdsatt av ettertiden enn det ble i samtiden. «Skälet till att han inte uppskattades av samtiden var kanske att han var så föga romantisk och hade så få kontakter med tidens tongivande kotterier» (klikker).[10]

Gustav Ucickys filmatisering av Den knuste krukken fra 1937 regnes som en «moderne filmklassiker»[10]. Det er laget tre operaer etter hans drama: Der Prinz von Homburg (1960) av Hans Werner Henze, Der zerbrochne Krug (1968/69) av Fritz Geißler og Penthesilea (1927) av Othmar Schoeck.

Liste over bøkene

rediger
Prosa
  • Das Erdbeben von Chili, fortelling, 1807
  • Die Marquise von O..., fortelling, 1807
  • Michael Kohlhaas, fortelling, 1810; norsk oversettelse 189?, 1916, 1930 og 1967
  • Katechismus der Deutschen, anekdoter, 1810-11
  • Das Bettelweib von Locarno, fortelling, 1810
  • Die heilige Cäcilie oder die Gewalt der Musik, fortelling, 1810
  • Die Verlobung von Santo Domingo, fortelling, 1811
  • Der Findling, fortelling, 1811
  • Der Zweikampf, fortelling, 1811
  • Über das Marionettentheater, essay 1810
Skuespill
  • Die Familie Schroffenstein, 1804
  • Robert Guiskard, 1808 – bare bevart i fragment
  • Der zerbrochne Krug, komedie, 1806; norsk oversettelse ved Trond Winje 1991: Den knuste krukken ISBN 82-03-16712-8
  • Amphitryon, komedie, 1807; norsk oversettelse ved Trond Winje 1994 ISBN 82-03-17474-4
  • Die Hermannsschlacht, drama, 1808
  • Penthesilea , drama, 1808; norsk oversettelse ved Trond Winje 1987 ISBN 82-03-15829-3
  • Das Käthchen von Heilbronn, oder die Feuerprobe, drama, 1808; norsk oversettelse ved Trond Winje 1996: Kätchen fra Heilbronn, eller Ildprøven ISBN 82-03-17725-5
  • Prinz Friedrich von Homburg oder die Schlacht bei Fehrbellin, drama, posthumt 1821; norsk oversettelse ved Trond Winje 1986: Prins Fredrik av Homburg ISBN 82-03-15338-0

Referanser

rediger
  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Heinrich Kleist, brockhaus.de, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Archive of Fine Arts, abART person-ID 15753, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Roglo, Roglo person ID p=heinrich;n=von+kleist;oc=1[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b wepa.unima.org[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Клейст Генрих фон, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ a b Genealogics[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ selv oppga han 10. oktober som sin fødselsdag
  10. ^ a b c d e Bernt Olsson og Ingemar Algulin. Litteraturens historia i världen. Stockholm. Norstedts, 1990. ISBN 91-1-943422-7
  11. ^ a b Gordon Hølmebakk i innledningen om Kleist i antologien Fortellinger I i serien Mesterverk fra verdenslitteraturen. Gyldendal, 1975. ISBN 82-05-05670-6
  12. ^ a b c Tore Zetterholm. Levende litteratur, fra Gilgamesj til Dylan. Bokklubben, 1986. ISBN 82-525-1283-6
  13. ^ a b c Max Tau i innledningen om Kleist i antologien Tyskland forteller. Bokklubben, 1972. ISBN 82-525-0428-0
  14. ^ a b c (no) «Heinrich von Kleist» i Store norske leksikon

Eksterne lenker

rediger


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Heinrich_von_Kleist&oldid=24740113»