Gråhegre

Gråhegre er en stor, langlemmet og langhalset fugl som måler cirka 90–98 cm og veier omkring 1 020–2 073 g. Vingespennet utgjør cirka 175–195 cm og nebbet er langt og stilettformet. Hannen blir generelt noe større enn hunnen.^[2]

På oversiden er den askegrå. Skuldrene har forlengede lysegrå fjær. Vingene er gråsvarte. Vingens fremkant, hodet og strupen er hvit. Issen med lange nakkefjær er svarte. Halsen er gråaktig, med svarte flekker i rader langs fremsiden. Brystet har forlengede hvite fjær, og buken er hvit. Nebbet, benene og øyets iris er gulfarget. Hannen og hunnen er tilnærmet like. De to underartene firasa og monicae har lysere hals og mer hvitt i hodet; monicae mer så enn firasa. Ssp. monicae (mauritaniahegre) har i senere tid av og til blitt betraktet som en selvstendig art, med basis i en studie av Érard, Guillou & Mayaud (1986).^[3] Den har, i tillegg til å være den lyseste av underartene, kortere vinger og kortere stjert enn nominatformen.^[2]

Habitatet er svært variert, men arten er nært knyttet til grunne næringsrike våtmarksområder med ferskvann, brakkvann eller saltvann, herunder også vann som strømmer, så lenge det er isfritt fire–fem måneder i løpet av året. I så måte finner man hegrer både langs elver, kanaler, innsjøer, diker, fiskedammer, rismarker og kystområder med mer. Langs kysten kanskje spesielt i tidevannssonen. Den foretrekker områder med noen trær her og der, men kan også opptre i åpne områder. Ssp. monicae ser ikke ut til å bruke trær.^[2]

Som sådan trives arten i høyder fra havnivået og opp til 500–1 000 moh og mer. På Madagaskar og i Zambia hekker den i høyder på opp mot 1 800 moh, i Armenia opp mot 2 000 moh, og i Ladakh i det nordvestre India opp mot 3 500–4 000 moh.^[2]

Gråhegrer holder den lange halsen sammentrukket under flyvning. Flyvningen kan minne noe om rovfuglenes, med rolige og tunge vingeslag. Den sammentrukne halsen og de lange ekstremitetene avslører imidlertid at det er en hegre.

Arten er vokal og utstøter typisk hese lyder «frarnk»- eller «kroaak» under flukt eller «go, go, go» når den blir alarmert (ved reirplassen). Under aggresjon utstøter den et «oooo» eller en mer gurglende lyd av «rvo» eller «arre, arre”».^[2]

Hovedsakelig lever hegren av fisk som den fanger med nebbet, som regel 10–25 cm lang, men av og til også større fisk opp mot 500 g og ål opp til 60 cm, som kan være vanskelige å svelge. Den eter også krepsdyr, krabber, små skilpadder, bløtdyr og mindre fugler, for eksempel måseunger, og til og med små pattedyr. Arten jakter ved å stå stille i vannkanten og vente på et bytte, for så lynraskt å strekke fram den lange halsen og gripe byttet med det lange nebbet. Og arten kan jakte etter mat opp mot 23 timer i døgnet. Noen steder eter de i regulære økter som er regulert av tidevannet. Voksne individer trenger normalt 330–500 g fisk i døgnet.^[2]

Fuglene er normalt sky. De samler seg i hekkekolonier på opptil 50 par i hekketiden, av og til sammen med storker og ibiser med mer. Slike kolonier kan telle flere hundre par, men hegrekolonien teller sjelden mer enn ti–tolv reder av den grunn. Arten er monogam og danner par som trolig varer kun en sesong. Den bygger vanligvis redet høyt oppe i store trær, men kan også legge redet på en berghylle. De samme redene kan bli brukt år etter år. Redet bygges av kvister, lyng og gress og lignende. De måler normalt omkring 50 cm i diameter, men reder på 1 meter er ikke uvanlige, både i bredde og høyde. Det bygges av hunnen, som regel i toppen av høye trær - ofte 25–50 m over bakken.^[2]

I Europa legger hunnen normalt 4–6 blågrønne egg, i tropisk strøk 3–5 (1–10 egg ligger innenfor normalen begge steder). Tidsrommet for leggingen varierer noe med utbredelsen. Eggene ruges i cirka 23–28 dager av begge foreldrene, noe kortere i tropiske strøk. Ungene klekker asynkront og har brungrå dun. De får full fjærdrakt etter cirka 42–55 dager, men de blir i redet i ytterligere 10–20 dager. Krangling og konkurranse om maten, herunder kannibalisme, fører ofte til at de minste ungene ikke lever opp. De som vokser opp blir reproduktive første etter et par år, selv om årsgamle fugler kan utgjøre en del av hekkekoloniene.^[2]

På de høyeste breddegradene (for eksempel i Fennoskandia og Russland med Sibir) er fuglene regulære trekkfugler, mens de på lave breddegrader (for eksempel i Storbritannia og Mellom-Europa) er enten standfugler eller korttrekkere.^[2]

Inndelingen under følger HBW Alive og er i henhold til Martínez-Vilalta & Motis (2018).^[4] Norske navn på artene følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008, 2017).^[5][6] Navn og beskrivelser i parentes er ikke offisielle, men kun foreløpige beskrivelser.

• Pelecaniformes, pelikanfugler
  • Threskiornithidae, ibisfamilien
  • Ardeidae, hegrefamilien
    • Zonerodius
    • Tigriornis
    • Tigrisoma
    • Agamia
    • Cochlearius
    • Zebrilus
    • Botaurus
    • Ixobrychus
    • Gorsachius
    • Calherodius
    • Nycticorax
    • Nyctanassa
    • Butorides
    • Ardeola
    • Bubulcus
    • Ardea
      • A. cinerea, gråhegre
        • A. c. cinerea (nominatformen), utbredt i den palearktiske sone og såvidt gjennom Afrika, India og Sri Lanka
        • A. c. jouyi, utbredt i mye av Kina, Russlands fjerne østen og Japan, sør til Myanmar, Indokina og Sundaøyene (om vinteren også til Filippinene)
        • A. c. firasa, utbredt på Madagaskar
        • A. c. monicae, (mauritaniahegre) utbredt på øyene utenfor Banc d'Arguin nasjonalpark i Mauritania
      • A. herodias, herodiashegre
      • A. cocoi, cocoihegre
      • A. pacifica, hvithodehegre
      • A. melanocephala, svarthodehegre
      • A. humbloti, madagaskarhegre
      • A. insignis, keiserhegre
      • A. sumatrana, sotvingehegre
      • A. goliath, goliathegre
      • A. purpurea, purpurhegre
      • A. alba, egretthegre
      • A. brachyrhyncha, (ikke navngitt, gulnebbhegre)
      • A. intermedia, duskhegre
      • A. plumifera, (ikke navngitt)
    • Syrigma
    • Pilherodius
    • Egretta
  • Scopidae, skyggefuglfamilien
  • Balaenicipitidae, treskonebbfamilien
  • Pelecanidae, pelikanfamilien

Gråhegren finnes i nesten hele Europa, bortsett fra på Island og i de nordligste områdene. I nesten hele Asia, bortsett fra Pakistan, Saudi-Arabia og de nordligste områdene. I Øst-Europa, Sverige og de nordlige delene av Norge er den en trekkfugl, i Sør-Norge og i Mellom-Europa en standfugl. I Norge finnes den vesentlig i kystområdene fra Østfold til Nord-Troms. Bestanden i Norge er tiltagende.

Noter

• A. brachyrhyncha og A. plumifera ble tidligere regnet som underarter av A. intermedia (duskhegre), men disse er nå skilt ut som selvstendige arter. De er imidlertid ikke navngitt på norsk enda.
• Kritthegre og hvithalshegre ble tidligere av og til regnet til Ardea, men disse er nå plassert i Egretta

• (en) gråhegre – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen  
• (en) gråhegre i Global Biodiversity Information Facility  
• (no) gråhegre hos Artsdatabanken  
• (sv) gråhegre hos Dyntaxa  
• (en) gråhegre hos Fauna Europaea  
• (en) gråhegre hos Fossilworks  
• (en) gråhegre hos ITIS  
• (en) gråhegre hos NCBI  
• (en) Kategori:Ardea cinerea – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons  
• (en) Ardea cinerea – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons  
• Ardea cinerea – detaljert informasjon på Wikispecies