Wikipedia

Frisinnede Venstre

tidligere politisk parti i Norge

Frisinnede Venstre, senere Frisinnede Folkeparti, var et politisk parti i Norge fra 1909 til 1940. Partiet stod i det meste av sin levetid i nær forbindelse med Høyre.

Frisinnede Venstre
LandNorge
Leder(e)Abraham Berge, Magnus Halvorsen, William Nygaard d.e., Erik Enge, Bernt Holtsmark, Oluf Müller, Karl Wefring, Peder Adolf Holm, Anton Wilhelm Brøgger, Einar Greve, Rolf Thommessen, Rudolf Falck Ræder, Trygve Swensen
Grunnlegger(e)Christian Michelsen
Grunnlagt1. mars 1909[1]
Nedlagt1945
Fusjonert medHøyre
AvisTidens Tegn, Morgenavisen, Dagsposten
Ungdomsorg.Unge Frisinnede/Unge Liberale
KvinnefløyFrisindede Kvinnegruppe
IdeologiKlassisk liberalisme nasjonalliberalisme antikommunisme høyreradikalisme
Politisk posisjonSentrum-høyre (1909–1933) høyresiden (1933–)
Stortinget
23 / 123
(1909)
Frisinnede Venstre på Commons

Frisinnede Venstre ble formelt dannet i 1909 av utbrytere fra Venstre. Det hadde sin forløper i Samlingspartiet. Frisinnede Venstre hyllet politiske høvdinger som Christian Michelsen og Fridtjof Nansen og hadde et drag av «antiparti»; de var misfornøyde med partipolitikk, trodde på elitestyre og manet til samling rundt nasjonens interesser.

Frisinnede Venstre hadde et liberalt utgangspunkt: Partiet la stor vekt på åndsfrihet, individualisme og klassisk økonomi. Partiet mislikte absolutte krav, spesielt fra «fanatikere» i avholds- og målbevegelsene. Disse betente sakene tvang begge av partiets to statsministre, Wollert Konow (SB) og Abraham Berge, til å gå av. Partiet åpnet i de krisepregede 1920-årene for større statsinngrep i økonomien.

Sist i 1920-årene gikk lederskapet i Frisinnede Venstre sterkt inn for Fedrelandslaget. Partiets forvitring hang nært sammen med Fedrelandslagets politiske marginalisering etter 1930. Frisinnede Folkeparti falt ut av Stortinget i 1936. Partiet ble tvangsoppløst av okkupasjonsregimet i 1940 og ikke gjenreist som eget parti etter frigjøringen.

Historie

rediger

Bakgrunn for partidannelsen

rediger
 
 
Abraham Berge var Frisinnede Venstres formelle leder, men ble hjulpet av Christian Michelsens autoritet.
Foto: L. Szaciński / Oslo Museum og Anders Beer Wilse / Norsk Teknisk Museum

I 1903 hadde moderate og liberale krefter i Venstre, som trodde på en forhandlet løsning i konsulatsaken, funnet sammen med Høyre og dannet Samlingspartiet. Samlingspolitikkens fanebærer, Christian Michelsen, ble statsminister og gjennomførte unionsoppløsningen i 1905.[2]

Etter 1905 kom politiske skillelinjer om økonomi og sosiale forhold tydeligere frem. I striden om konsesjonslovene stod de liberale, sammen med deler av Høyre, for et «nasjonalkapitalistisk» syn på industrialiseringen i Norge. De liberale ønsket å forskjellsbehandle norsk og utenlandsk kapital, blant annet ved å unnta norske, private kraftutbyggere for hjemfall (rettigheter til vannfall «faller tilbake» vederlagsfritt til staten etter en viss tid).[3][4][5]

De liberale ville fortsette samarbeidet med Høyre. Den mer radikale delen av Venstre, ledet av Gunnar Knudsen og Johan Castberg, ønsket å appellere sterkere til arbeiderne og markere Venstre som et selvstendig regjeringsalternativ. I 1908 ble den regjeringstro fraksjonen støtt ut fra «det konsoliderte Venstre».[5][6][7]

Christian Michelsen, som hadde trukket seg tilbake fra politikk i 1906, medvirket til å danne et nytt parti. I januar 1909 gikk det ut et opprop, undertegnet av blant andre politikere, forretningsfolk og intellektuelle som Michelsen, Wollert Konow (SB), Abraham Berge, Sofus Arctander, Fridtjof Nansen, Erik Werenskiold, Johan Throne Holst, William Nygaard, Ernst Sars og Kristine Bonnevie.[8][9]

Partiet ble formelt stiftet under et landsmøte i Nobelinstituttets festsal i mars 1909. Det var Michelsen som foreslo «Det frisindede Venstre» som partinavn; «frisinnet» og «liberal» var betegnelser som ble brukt om hverandre. Navnet provoserte Venstre, som antok at det nye partiet raskt ville gå opp i Høyre.[6]

De sterke personligheters parti

rediger
 
Ola Thommessen bygde opp den moderne storavisen Tidens Tegn, som ble partiets viktigste presseorgan.
Foto: Anders Beer Wilse / Oslo Museum

Tre store dagsaviser ble talerør for partiet: Tidens Tegn i Oslo, etablert av Ola Thommessen, Morgenavisen i Bergen, som var Michelsens organ, og Dagsposten i Trondheim.[2]

Mange av partiets kjente navn tilhørte «Lysakerkretsen» og hadde røtter i den liberale embedsmannskulturen. Frisinnede Venstre bar også med seg det gamle Venstres tradisjon for å dyrke «politiske høvdinger».[10][11] Statsviter Ulf Torgersen skriver:

«[D]et var elementer i partiet som stakk sterkt av Høyre, og som gjør at det er noe annet og mer enn en enkel mellomting mellom Høyre og Venstre, og deres holdning til ledere og deres oppfatning av deres basis i politikken er et slikt trekk. Partiet oppfattet seg selv som et eliteparti, og deres oppfatning av seg selv som landets selvsagte toppgruppe var ulik Høyres.»[10]

Frisinnede Venstre tenkte seg en «sterk regjering», bestående av de dyktigste, som hevet seg over særinteresser og ivaretok «nasjonens fellesinteresser». Dette har blitt tolket som en ideologisk arv fra embedsmannsstaten. Partiet så ikke på politikk som forhandling mellom interessemotsetninger, men som fornuftig administrasjon.[3][8][11]

Partiet rommet til dels motsetningsfylte oppfatninger om nasjonsbyggingen. «Lysakerkretsen» prøvde å forene «de to kulturer», den norrøne og den dansk-norske kulturimpulsen, som en av partistifterne, Ernst Sars, hadde vært den første til å sette ord på. Dette var bakgrunn for partiets standpunkt om fri språkutvikling. Partiet hadde både riksmåls- og landsmålsfolk i sine rekker.[12][13][14]

Frisinnede Venstre var, som skeptikere til hele partivesenet, bare løst organisert. De har blitt kalt «en armé av generaler uten fotfolk».[15] De formelle ledervervene i partiets hovedstyre og stortingsgruppe ble tillagt liten betydning.[8][10]

Valgseier, regjeringsdannelse og krise

rediger
 
Wollert Konow ble felt som statsminister av sine egne regjeringspartier.
Foto: L. Szaciński / Oslo Museum

Høyres formann Fredrik Stang ønsket å skape et nytt «samlingsparti», men møtte motstand både i Frisinnede Venstre og blant mer konservative høyrefolk. Forholdet mellom partiene forble komplisert og preget av en viss mistenksomhet.[5][16]

Høyre og Frisinnede Venstre fikk flertall ved stortingsvalget i oktober 1909. Datidens valgordning med enmannskretser førte til at partiene samarbeidet.[5][9] Christian Michelsen var ønsket som statsminister, også av mange i Høyre, men Michelsen la i stedet sin tyngde bak Wollert Konow (SB).[8][9]

Wollert Konows regjering viste seg, av personlige og politiske grunner, å bli lite handledyktig. Høyre mistet raskt tålmodigheten med Konow. I 1912 måtte Konow gå av, etter å ha erklært sin forkjærlighet for landsmålet, noe som var uhørt for et entydig riksmålsparti som Høyre.[5][9]

Regjeringskrisen splittet Frisinnede Venstres stortingsgruppe. Berge, Konow og flere andre representanter ville ikke være med i et parlamentarisk grunnlag for et fortsatt regjeringssamarbeid med Høyre under Jens Bratlie som statsminister, som dermed kom i mindretall.[5][7]

Frisinnede Venstre hadde mange fellesforeninger med Høyre. Etter 1912 knyttet mange av disse foreningene seg sterkere til Høyre, selv om de fortsatt var åpne for sympatisører av begge partier.[17]

Kvinnesak og antiklerikalisme

rediger
 
Anna Rogstad var med på å stifte partiet, og i 1911 ble hun den første kvinnelige representanten på Stortinget.
Foto: Anders Beer Wilse / Nasjonalbiblioteket

Noen ledende kvinnesaksforkjempere, som Kristine Bonnevie, Anna Rogstad, Anne Holsen, Fanny Schnelle, Aadel Lampe og Anna Backer, sluttet seg til partiet. Da Rogstad møtte som vara på Stortinget i 1911, var det som den første kvinnen noensinne, og hun møtte fast så lenge Bratlie var statsminister.[18][19]

At kvinner fikk begrenset stemmerett ved stortingsvalget i 1909, antas å ha vært til de borgerlige partienes fordel. Kvinnenes stemmer avgjorde sannsynligvis utfallet i en del valgkretser, og Frisinnede Venstre fikk størst uttelling.[20]

Frisinnede Venstre gikk forsiktig frem i spørsmål om å utvide stemmeretten. Michelsen hadde vært for allmenn stemmerett for kvinner, men opptrådt passivt.[19][21] Etter valget i 1909 fantes krefter i stortingsgruppen som trakk i ulike retninger. Den sterkeste motstanderen var statsråd Sofus Arctander, som endte med å gå av på saken. I 1913, da stortingsgruppen var sterkt redusert, var den med på Stortingets enstemmige vedtak om allmenn stemmerett for kvinner.[19]

Den urbankulturelle delen av Frisinnede Venstre var i opposisjon til presteskapet (antiklerikalisme), og de sluttet opp om liberale standpunkter i kirkestriden.[10][22][23] De lyttet sjelden til kirkelig antifeminisme. I 1911 og 1912 stemte flere i Frisinnede Venstres stortingsgruppe sammen med Venstre og Arbeiderpartiet for å tillate kvinner i alle statlige stillinger, også som prester i statskirken.[19]

Frisinnede Venstre var, til forskjell fra Høyres åpenhet for kirkereform, sterke statskirketilhengere. De antok at liberale prester ville utsettes for meningstvang fra konservative lekfolk innenfor en «fri folkekirke».[22]

Krav om sparepolitikk

rediger

Frisinnede Venstre var etter stortingsvalget i 1912, ifølge historiker Alf Kaartvedt, «utslettet som et selvstendig, innflytelsesrikt parti med mulighet til å diktere samarbeidsbetingelser overfor Høyre».[24] Høyre oppfattet Frisinnede Venstre som urimelig kravstort.[10][15]

Høyre og Frisinnede Venstre kom tilbake til regjeringsmakten etter den første verdenskrig, da dyrtiden og statens inngrep i økonomien, avholds- og målsak og Arbeiderpartiets radikalisering skapte sterke fronter.[25]

Frisinnede Venstre mente at mindretallsparlamentarismen, som førte til hyppige regjeringsskifter i mellomkrigstiden, var ineffektiv. De mente at partipolitikken var splittende og la veien åpen for revolusjonære sosialister.[3][8][10][11]

Ved regjeringskrisen i 1919 prøvde Otto B. Halvorsen og senere Christian Michelsen å danne en samlingsregjering av alle partier, eventuelt en flertallsregjering med Høyre, Venstre og Frisinnede Venstre. Michelsen-alternativet var uttrykk for et ønske om en handlekraftig regjering hevet over partiene. Forsøket mislyktes, og makten fortsatte å veksle mellom mindretallsregjeringer.[8][26]

Våren 1923 døde statsminister Otto B. Halvorsen. Høyre klarte ikke å samle seg om en av sine egne, men Abraham Berge ble godtatt av de som ønsket en stram finanspolitikk.[25][27] Berge så for seg avgiftsinntekter fra brennevinssalget, som da foregikk illegalt, ved å oppheve forbudet straks. Regjeringen fikk stortingsflertallet imot seg og gikk av få måneder før stortingsvalget i 1924.[7][25][28]

  •  
    Landsmøte i Frisinnede Venstre i Nobelinstituttets festsal i 1920-årene.
    Foto: Narve Skarpmoen / Nasjonalbiblioteket
  •  
    Listebærer for Høyre og Frisinnede Venstre på valgdagen i 1921.
    Foto: Narve Skarpmoen / Nasjonalbiblioteket

Fedrelandslaget og Nansen-forsøket

rediger
 
Krefter i Frisinnede Venstre lanserte nasjonalhelten Fridtjof Nansen som statsminister i 1926. «Nansen-forsøket» fikk ikke den støtten det behøvde i de borgerlige partiene.

Frisinnede Venstre så radikaliseringen av arbeiderbevegelsen som en alvorlig trussel. Partiet målbar mellomkrigstidens borgerlige nasjonalisme, som hadde brodd mot den internasjonale sosialismen. Samtidig vokste frustrasjonen over svake regjeringer og økonomiske nedgangstider. Med dette bakteppet ble Fedrelandslaget dannet i 1925.[13][14][29]

Frisinnede Venstre var det partiet som gikk mest helhjertet inn for Fedrelandslaget. Laget fikk stor tilslutning på grunnplanet i Høyre og Bondepartiet, men ikke i Høyres ledelse.[29][30]

I 1926 ble Johan Ludwig Mowinckels venstreregjering felt på sin finanspolitikk. Bondepartiet ønsket ikke å gå i regjering med Høyre og Frisinnede Venstre uten at Venstre var med. Frisinnede Venstre vegret seg for å gå alene i regjering med Høyre. En krets rundt Tidens Tegn tok til orde for en samlingsregjering ledet av Nansen, som skulle få orden på statsfinansene. Fedrelandslaget og ledelsen i Norges Bondelag støttet initiativet, men utenom Frisinnede Venstre fikk fremstøtet en lunken mottagelse blant de borgerlige partiene. Da Nansen-forsøket mislyktes, ble de frisinnede med i Ivar Lykkes regjering.[31][32][33]

Forsøk på løsrivelse fra Høyre

rediger

Partiet hadde dårlig økonomi frem til finansieringsgruppen Vort Land begynte å kanalisere midler til de som ønsket at Frisinnede Venstre skulle opptre mer selvstendig. Hoveddelen av stortingsgruppen strittet imot, men mistet noe av initiativet i partiet. Den fremste talsmannen for en selvstendig retning var redaktøren i Tidens Tegn, Rolf Thommessen.[15][34] Det samme var en av partiets viktigste ideologer, sosialøkonomen Oskar Jæger. Han så på Høyre som et klasseparti og ønsket å utvikle Frisinnede Venstre til et sosialt reformparti, fritt for særinteresser.[15][35][36]

Etter landsmøtet i 1926 var det klart at partiet vendte seg bort fra Høyre.[37] Frisinnede Venstre hadde i praksis få egne organisasjoner utenfor de største byene. Mange aviser som støttet de frisinnede, var avhengige av Høyres økonomiske støtte. Oppløsningen av organisasjonsfellesskapet mellom partiene var konfliktfylt. Den politiske avstanden mellom Høyres formann Ivar Lykke og de frisinnedes stortingsgruppe var kort, og stortingsgruppe og parti gled fra hverandre.[15][34]

Da Frisinnede Venstre gikk sterkt tilbake ved valget i 1927, begynte mange av de som hadde ønsket et mer selvstendig parti i stedet å se mot Fedrelandslaget.[29] Historiker Rolf Danielsen skriver:

«Det kan se ut som et paradoks at et miljø som identifiserte seg med kravet om den politiske samling bak den nasjonale leder, samtidig var bærer av en selvstendighetslinje, som måtte føre til ytterligere partisplittelse […]. [P]aradokset oppløses ved at Frisinnede Venstre ikke så sin bestemmelse i å fungere som et parti på linje med de eksisterende, men snarere som et medium, hvorigjennom folkets lengsel mot den bevegende fører kunne materialisere seg, eller som fødselshjelper for […] ‘et stort nasjonalt parti, som kan erobre ungdommen og de partiløse’.»[15]

I 1931 vedtok Frisinnede Venstres landsmøte, etter lengre debatt, å endre partinavn til Frisinnede Folkeparti.[38] Partiet nølte, av valgtaktiske grunner, med å gjennomføre byttet på stemmesedlene. Navneendringen ble offisielt meldt til departementet i 1933.[39]

  •  
    Landsmøte på Britannia Hotel i Trondheim i 1926.
    Foto: Fr. Hilfling-Rasmussen / NTNU Universitetsbiblioteket
  •  
    Hovedstyret samlet i Trondheim i 1930.
    Foto: Fr. Hilfling-Rasmussen / NTNU Universitetsbiblioteket

Radikalisering og marginalisering

rediger

Frisinnede Venstre åpnet i 1920-årene, mer enn Høyre, for en mer aktiv stat i økonomien, blant annet for å gripe inn i arbeidskonflikter.[15][40] Utover 1930-årene gikk partiet inn på mer korporative idéer og sterk statsstyring. Deler av partiet uttrykte beundring for den dikatoriske statsmakten som kom til syne under fascismen i Tyskland og Italia.[3][10][35][41]

Rolf Thommessens stortingsplass fra 1928 til 1930 ble en belastning for ham og partiet. I sin iver etter å redusere de offentlige utgiftene, foreslo han å redusere forsvaret til et minimum. Dermed kom han på kant med sine forsvarsvennlige velgere. At Thommessen brukte så mye av sine krefter på partipolitikk og dreide Tidens Tegn i en retning som støtte mange fra seg, svekket avisens økonomi. Nye aksjonærer fikk kontroll over avisen, og partiet mistet sitt viktigste presseorgan.[42][43]

 
Quisling og Nasjonal Samling fikk de første årene stort spillerom i Tidens Tegn.
Foto: Tidens Tegn (16. mai 1933)

Tidlig i 1930-årene så Thommessen på Vidkun Quisling som en mulig redningsmann for sitt politiske prosjekt. Da Quisling etablerte Nasjonal Samling i 1933, forverret det utsiktene til borgerlig samarbeid. Kritikk av partipolitikk og parlamentarisme var utbredt, men Nasjonal Samling var åpent antidemokratisk. Frisinnede Folkeparti inngikk ved stortingsvalget 1933 et listeforbund med Nasjonal Samling i Oslo, Akershus og Bergen. Avgjørelsen førte til flere utmeldinger og ingen mandatuttelling.[44][45] En av motstanderne av samarbeidet, Rudolf Falck Ræder fra Trondheim, ble partiets siste stortingsrepresentant (1933–1936).[46]

Mellom 1933 og 1936 pågikk samtaler mellom Bondepartiet, Fedrelandslaget, Frisinnede Folkeparti og i en kort periode også Nasjonal Samling om en «nasjonal blokk». Bondepartiet ble ikke overbevist om småpartienes velgerpotensial i byene og stilte seg heller fritt og søkte gjennomslag for sine krav hos Høyre, Venstre og Arbeiderpartiet.[47][48][49]

Partilaget i Trondheim beholdt navnet Frisinnede Venstre og holdt stand usedvanlig lenge. Det hadde markante kommunepolitikere som ordfører Johan Cappelen og John Lyng. Partiets talerør Dagsposten ved redaktør Johannes Knudsen var byens største avis. I navnestriden der byen ble påtvunget navnet Nidaros, stod Frisinnede Venstre kompromissløst på Trondhjem-navnet.[15][50][51] Selv om partiet gjorde sitt beste valg så sent som i 1934, var det ikke forskånet for fraksjonskamp. Redaktør Knudsen og andre i den høyreradikale fløyen nærmet seg Nasjonal Samling, mens Cappelen og Lyng så mot Høyre.[46][51]

Alle partier utenom Nasjonal Samling var forbudt under okkupasjonen. Etter frigjøringen vedtok landsstyret i Frisinnede Folkeparti at partiet ikke skulle stille egne lister ved stortingsvalget i 1945.[52] Betegnelser som «frisinnede» og «samlingsparti» hang ved på en del Høyre-lister ved kommunevalgene i etterkrigsårene, men partiet ble ikke gjenreist. Bruken av avvikende partinavn ble strammet inn, og foran kommunevalgene i 1951 ble navnet «Frisinnede Folkeparti» erklært som ledig av departementet.[39]

Ledere

rediger
Formenn i hovedstyret
Formenn i stortingsgruppen
Generalsekretærer
  • Harald Hauge 1909–1911
  • Anders Hauge 1911–1918
  • Rolf Thommessen 1918–1924
  • Bernhard Kjelstrup 1924–1936

Valghistorikk

rediger
Stortingsvalg
Valg Andel av stemmene Mandater
1909 41,4 %1
23 / 123
1912 33,0 %1
4 / 123
1915 28,7 %1
1 / 123
1918 30,4 %1
10 / 126
1921 33,4 %1
15 / 150
1924 32,5 %1
11 / 150
1927 1,4 %2
2 / 150
1930 2,6 %2
4 / 150
1933 1,6 %2
1 / 150
1936 1,3 %3
0 / 150

Merknader

  1. Fullt valgsamarbeid med Høyre. Oppslutningen er samlet.
  2. Oppslutning for særlister. Det fantes også felleslister med Høyre.
  3. Oppslutning for felleslister med Fedrelandslaget. Det fantes også felleslister med Høyre.

Referanser

rediger
  1. ^ Haugesunds Dagblad, «Paa skilleveien», side(r) 5, utgitt 20. juni 1925[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Wyller, Thomas Chr. (1975). Christian Michelsen: politikeren. Oslo: Dreyer. s. 40–52. ISBN 82-09-01248-7. 
  3. ^ a b c d Sørensen, Øystein (1988). «Colbjørnsen-tradisjonen i norsk politikk 1770–1940». Historisk tidsskrift. 67 (3): 303–311. ISSN 0018-263X. 
  4. ^ Wyller, Thomas Chr. (1975). Christian Michelsen: politikeren. Oslo: Dreyer. s. 154–166. ISBN 82-09-01248-7. 
  5. ^ a b c d e f Greve, Tim (1964). «1908–1912: Kampen om regjeringsmakten». I Hambro, C.J. m.fl. (red.). Det Norske Storting gjennom 150 år. III. Utgitt av Stortinget. Oslo: I kommisjon hos Gyldendal. s. 175–188. 
  6. ^ a b Fuglum, Per (1989). Én skute – én skipper: Gunnar Knudsen som statsminister 1908–10 og 1913–20. Trondheim: Tapir. s. 20–29 og 100–101. ISBN 82-519-0910-4. 
  7. ^ a b c Carstens, Svein. «Abraham Berge». Norsk biografisk leksikon (digital utg.). snl.no. Besøkt 2. mars 2024. 
  8. ^ a b c d e f Wyller, Thomas Chr. (1975). Christian Michelsen: politikeren. Oslo: Dreyer. s. 174–202. ISBN 82-09-01248-7. 
  9. ^ a b c d Kaartvedt, Alf (1984). Høyres historie. 1. Oslo: Cappelen. s. 299–325. ISBN 82-02-04990-3. 
  10. ^ a b c d e f g Torgersen, Ulf (1966). «Våre helter og høvdinger». Kontrast: tidsskrift for politikk, kultur, kritikk. Oslo: Pax (3): 58–70. ISSN 0085-2597. 
  11. ^ a b c Stenseth, Bodil (1993). En norsk elite: nasjonsbyggerne på Lysaker 1890–1940. Oslo: Aschehoug. s. 121–128. ISBN 82-03-16857-4. 
  12. ^ Stenseth, Bodil (1993). En norsk elite: nasjonsbyggerne på Lysaker 1890–1940. Oslo: Aschehoug. s. 128–142. ISBN 82-03-16857-4. 
  13. ^ a b Sørensen, Øystein (1993). Fridtjof Nansen: mannen og myten. Oslo: Universitetsforlaget. s. 139–147. ISBN 82-00-21735-3. 
  14. ^ a b Østerud, Øyvind (2015). «Kampen om selvstendigheten og språket: Nasjon, nasjonsbygging, nasjonalisme». I Seland, Bjørg. Selvstendighet og nasjonsbygging 1814–2014. Oslo: Cappelen Damm Akademisk. ISBN 978-82-02-49927-3. doi:10.23865/noasp.78. 
  15. ^ a b c d e f g h Danielsen, Rolf (1984). Høyres historie. 2. Oslo: Cappelen. s. 180–190. ISBN 82-02-04991-1. 
  16. ^ Kaartvedt, Alf (1984). Høyres historie. 1. Oslo: Cappelen. s. 247–254. ISBN 82-02-04990-3. 
  17. ^ Kaartvedt, Alf (1984). Høyres historie. 1. Oslo: Cappelen. s. 244. ISBN 82-02-04990-3. 
  18. ^ Lønnå, Elisabeth (1996). Stolthet og kvinnekamp: Norsk Kvinnesaksforenings historie fra 1913. Oslo: Gyldendal. s. 58. ISBN 82-05-24495-2. 
  19. ^ a b c d Agerholt, Anna Caspari (1973). Den norske kvinnebevegelses historie. Med innledning av Kari Skjønsberg (ny utg.). Oslo: Gyldendal. s. 222–244. ISBN 82-05-05877-6. 
  20. ^ Larsen, Eirinn og Øksendal, Lars Fredrik (2013). «De glemte kvinnevalgene». Historisk tidsskrift. 92 (4): 563–590. ISSN 0018-263X. doi:10.18261/ISSN1504-2944-2013-04-06. 
  21. ^ Wyller, Thomas Chr. (1975). Christian Michelsen: politikeren. Oslo: Dreyer. s. 168–169. ISBN 82-09-01248-7. 
  22. ^ a b Ellingsen, Terje (1973). Fri folkekirke: Den norske kirkes forfatning under debatt 1906–1916. Oslo, Bergen og Tromsø: Universitetsforlaget. s. 74–75 og 156–159. ISBN 82-00-07027-1. 
  23. ^ Kaartvedt, Alf (1984). Høyres historie. 1. Oslo: Cappelen. s. 295. ISBN 82-02-04990-3. 
  24. ^ Kaartvedt, Alf (1984). Høyres historie. 1. Oslo: Cappelen. s. 338. ISBN 82-02-04990-3. 
  25. ^ a b c Greve, Tim (1964). «1920–1928: Skiftende mindretallsregjeringer». I Hambro, C.J. m.fl. (red.). Det Norske Storting gjennom 150 år. III. Utgitt av Stortinget. Oslo: I kommisjon hos Gyldendal. s. 175–188. 
  26. ^ Danielsen, Rolf (1984). Høyres historie. 2. Oslo: Cappelen. s. 10–14. ISBN 82-02-04991-1. 
  27. ^ Danielsen, Rolf (1984). Høyres historie. 2. Oslo: Cappelen. s. 110–114. ISBN 82-02-04991-1. 
  28. ^ Danielsen, Rolf (1984). Høyres historie. 2. Oslo: Cappelen. s. 125–127 og 134–135. ISBN 82-02-04991-1. 
  29. ^ a b c Danielsen, Rolf (1984). Høyres historie. 2. Oslo: Cappelen. s. 190–202. ISBN 82-02-04991-1. 
  30. ^ Norland, Andreas (1973). Hårde tider: Fedrelandslaget i norsk politikk. Oslo: Dreyer. s. 27–33 og 66–67. ISBN 82-09-01105-7. 
  31. ^ Norland, Andreas (1973). Hårde tider: Fedrelandslaget i norsk politikk. Oslo: Dreyer. s. 51–62. ISBN 82-09-01105-7. 
  32. ^ Carstens, Svein (1992). Fra kjøpmannsdisk til kongens bord: Statsminister Ivar Lykke 1872–1949. Trondheim. s. 83–96. ISBN 82-7164-030-5. 
  33. ^ Nielsen, May-Brith Ohman (2001). Bondekamp om markedsmakt: Senterpartiets historie 1920–1959. Oslo: Samlaget. s. 93–103. ISBN 82-521-5434-4. 
  34. ^ a b Carstens, Svein (1992). Fra kjøpmannsdisk til kongens bord: Statsminister Ivar Lykke 1872–1949. Trondheim. s. 67–83. ISBN 82-7164-030-5. 
  35. ^ a b Hveding, Øistein (1994). «Det Frisinnede Venstre i norsk politikk». I Andersen, Håkon With, Dahl, Svein, Haarstad, Kjell og Simensen, Jarle. Clios tro tjener: festskrift til Per Fuglum. Universitetet i Trondheim. s. 101–110. ISBN 82-7765-000-0. 
  36. ^ Carstens, Svein. «Oskar Jæger». Norsk biografisk leksikon (digital utg.). snl.no. Besøkt 9. mars 2024. 
  37. ^ Norland, Andreas (1973). Hårde tider: Fedrelandslaget i norsk politikk. Oslo: Dreyer. s. 88–93. ISBN 82-09-01105-7. 
  38. ^ «Frisindede venstre skifter navn». Adresseavisen. Trondheim: 5. 1. september 1931. 
  39. ^ a b Harm, Henry (19. mai 1959). «Partinavn i Norge». Arbeiderbladet. Oslo: 4. 
  40. ^ Bjørgum, Jorunn (1987). «“Da Høire parerte ordre”: Høyre og voldgiftsloven av 1927». Historisk tidsskrift. 66 (1): 3–27. ISSN 0018-263X. 
  41. ^ Høidal, Oddvar (1988). Quisling: En studie i landssvik. Oversatt av Henning Kolstad. Oslo: Universitetsforlaget. s. 41–43. ISBN 82-00-18401-3. 
  42. ^ Norland, Andreas (1973). Hårde tider: Fedrelandslaget i norsk politikk. Oslo: Dreyer. s. 134–136 og 286–288. ISBN 82-09-01105-7. 
  43. ^ Thommessen, Henrik P. (2009). Fra triumf til tragedie: Avisbedriften Tidens Tegn 1910–1941 (doktorgradsavhandling i medievitenskap). Det humanistiske fakultet ved Universitetet i Oslo. s. 360–365. ISSN 0806-3222. 
  44. ^ Norland, Andreas (1973). Hårde tider: Fedrelandslaget i norsk politikk. Oslo: Dreyer. s. 197–215 og 224–225. ISBN 82-09-01105-7. 
  45. ^ Høidal, Oddvar (1988). Quisling: En studie i landssvik. Oversatt av Henning Kolstad. Oslo: Universitetsforlaget. s. 112–130. ISBN 82-00-18401-3. 
  46. ^ a b Langslet, Lars Roar (1989). John Lyng: Samarbeidets arkitekt. Oslo: Cappelen. s. 36–38. ISBN 82-02-11184-6. 
  47. ^ Norland, Andreas (1973). Hårde tider: Fedrelandslaget i norsk politikk. Oslo: Dreyer. s. 238–259. ISBN 82-09-01105-7. 
  48. ^ Høidal, Oddvar (1988). Quisling: En studie i landssvik. Oversatt av Henning Kolstad. Oslo: Universitetsforlaget. s. 135–140. ISBN 82-00-18401-3. 
  49. ^ Nielsen, May-Brith Ohman (2001). Bondekamp om markedsmakt: Senterpartiets historie 1920–1959. Oslo: Samlaget. s. 200 og 214–216. ISBN 82-521-5434-4. 
  50. ^ Kirkhusmo, Anders (1997). «Det konservative regimet: administrasjonen». Trondheims historie 997–1997. 5. Hovedredaktør Jørn Sandnes. Oslo: Universitetsforlaget. s. 161–163 og 191. ISBN 82-00-22860-6. 
  51. ^ a b Rygg, Per (1984). «Nasjonal Samling i Trondheim og Strinda 1940–1945». Trondhjemske samlinger. Trondhjems historiske forening: 101–117. ISSN 0800-4722. 
  52. ^ «Det frisinnede folkeparti stiller ikke egne lister ved stortingsvalget». Nordlandsposten. Bodø: 3. 30. august 1945. 

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Frisinnede_Venstre&oldid=24623817»