Frille

På Island hadde de fleste høvdinger fra slutten av 1100-tallet og frem til 1260-årene forhold til flere friller samtidig. Slik inngikk de i forpliktende relasjoner til de mest innflytelsesrike familiene i lokalbefolkningen. Forholdene ble inngått med samtykke fra jentenes familier, som dermed sikret seg ekstra beskyttelse. Jentene selv hadde sikret sin stilling i samfunnet. Fikk frillen en sønn som siden ble høvding, kastet det glans over familien hennes, og uansett var det for mange bedre å være høvdingfrille enn gift med en fattig bonde. Giftet høvdingen seg, kunne han sende frillen hjem uten å bli uvenner med familien hennes, og hun selv kunne fortsatt giftes bort.^[5]

Det fantes et ord for en frille som var tatt opp i husholdningen som medhustru: årenelja.^[6]

Ifølge Saxos Gesta Danorum holdt danske høvdinger seg med friller på 900- og 1000-tallet. Men frillelevnet skyldtes også fattigdom. Det islandske lovverket Grågås satte som betingelse for ekteskapsinngåelse at paret disponerte over det som tilsvarte verdien av seks kuer. Mange hadde ikke det. I Sturlungasagaen fortelles om alliansene en stormann skunne skaffe seg ved hjelp av frilledøtre. Av de barna Snorre fikk med de tre frillene sine, ble to døtre gift med Islands mektigste høvdinger - den ene av disse stod senere for henrettelsen av sin svigerfar Snorre.^[7]

Et frillebarn ble tatt opp i farens ætt hvis han vedkjente seg farskapet.^[8] Frillebarn vokste ofte opp hos moren eller fosterforeldre. Njål Torgeirsson i Njåls saga og Rodny Hoskuldsdatter fikk sammen en utenomekteskapelig sønn, Hoskuld, oppkalt etter sin morfar.^[9] Gutten nevnes som en av «Njålssønnene», og da han ble drept, ble han hevnet av sine halvbrødre^[10] som Njål fikk i sitt ekteskap.

Foreldrenes ekteskapelige status spilte i norrøn tid ingen rolle for barna, så lenge begge foreldrene var fribårne. En kongesønn hadde arverett til tronen enten faren hadde vært gift med guttens mor eller ei. Men ved kristendommens gjennombrudd fastslo kirkeretten at «horebarn» var uten rett til farsarv. Eldre nordiske lover inngår kompromiss mellom kanonisk rett og førkristne lover. Et frillebarn kunne derfor arve sin mor på lik linje med halvsøsken født i ekteskap, mens arveretten overfor faren var begrenset. Dette ble likevel motvirket av at faren før sin død sikret frillebarnet med ulike gaver; men gradvis svekket kirkens voksende makt frillebarns rettsvern.^[11]

Mot slutten av 1100-tallet bestemte biskop Øystein Erlendsson at friller ikke fikk motta sakramenter hvis de ikke lovet å gifte seg, men i 1280 kom det motsvar fra Eirik Magnussons formynderstyre der det het: «Det er forbudt at en mann blir tvunget til den ed at han skal gifte seg med den kvinnen som han hadde til frille, når han ligger med henne etter at han gikk til skrifte og bot.» Ugifte stormenn holdt seg fortsatt med friller, men ønsket ikke å etterkomme kirkens påbud om å gifte seg med dem.^[12] Utover 1300-tallet kom biskopene med flere påbud om at folk som levde i frilleforhold, skulle gifte seg, men den eneste norske kvinnen man kjenner til som har bøtet for å ha levd i frilleforhold, er Groa Munansdatter som i 1317 tilbød seg å bøte for 23 års ulovlig samliv med Simon på Tangen.

Selv om kristenretten fordømte ekteskapsbrudd, var frillehold vanlig og akseptert. Først i 1237 ble ekteskap for prester forbudt i en pavebulle. Fra Laurentius' saga (rundt 1300) vet vi at den islandske biskop Laurentius Kalvsson (1267-1331, biskop av Hólar fra 1322) var blitt undervist i kirkerett av den lærde Jon Flamlending som hadde en frille som var rent utrolig stygg. Da Laurentius spurte hvorfor han holdt seg med en så stygg kvinne, svarte Jon: «Jeg er hissig og ville ikke tolerert at noen lokket min tjenestekvinne fra meg.» Den fromme Laurentius hadde selv en frille han fikk en sønn med som siden ble prest. Ordningen må ha vært utbredt, ut fra mengden av dispensasjonsbrev fra paven til uektefødte som ble presteviet likevel.^[13]

Huseiere hadde enerett på å brygge og tappe øl, men kunne leie ut retten til en ølkone. Det ble likevel presisert at det måte være en «dannekone» (en kvinne med godt omdømme), for «ingen friller eller løse kvinner får tappe øl». En retterbot^[14] innskjerpet at friller ikke fikk selge annet gods enn sitt eget. Dette var med tanke på hanseatene på Bryggen i Bergen som ikke hadde lov til å drive detaljhandel, men kunne tenkes å bruke sine friller som mellomledd.^[15]

En statutt fra det norske bispekollegiet i 1340-årene slo fast at «frilleliv og all slags legemslyst som gjøres ved menneskers avleorganer utenfor ekteskapet, er bannet og forbannet av Gud selv og den hellige kirke». Kirken hadde alltid forlangt at munker og nonner skulle leve i sølibat, og fra 1237 gjaldt kravet også sokneprester i Norge.^[16]

I en forordning fra 1305 innskjerpet Håkon V at ekteskap var den eneste lovlige samlivsformen, og markerte forskjellen mellom lovlige hustruer og friller ved at hustruer fikk bære «slikt kledebon som Gud unner dem». Til sammenligning fikk friller og løse kvinner ikke ha dyrere klær enn at de kostet 2 1/2 engelske skilling pr alen, og silke, gull og sølv fikk de ikke gå med. Men siden 2 1/2 engelske skilling tilsvarte to tredjedeler av prisen for en ku, har de likevel kunnet kle seg pent, selv etter middelalderens målestokk, da folk kunne investere formuer i et presentabelt antrekk.^[17]

• Dyveke Sigbrittsdatter, frille til Christian II av Danmark-Norge
• Tora Guttormsdotter, frille til Harald Gille, mor til Sigurd Munn
• Tora Jonsdatter, frille til Olav Kyrre, mor til Magnus Berrføtt
• Tora Mosterstong, frille til Harald Hårfagre, mor til Håkon den gode
• Inga fra Varteig, frille til Håkon Sverresson, mor til Håkon Håkonsson

• Konkubine
• Geisha
• Kurtisane
• Elskerinne
• Leiermål