Francesco Petrarca

Petrarca ble født i Arezzo. Familien hadde bodd i Firenze, men i 1302 ble hans far Ser Petracco (et navn Petrarca latiniserte^[7]) i likhet med Dante forvist fra byen som tilhenger av paven, og familien reiste til Arezzo. Petrarcas første år ble tilbragt i Valdarno, hvor familien hadde sitt opphav. I 1310 flyttet de til Pisa, og deretter til Avignon, hvor paven hadde tilhold i denne perioden.^[8]

Petrarca begynte som åtteåring på skolen i Carpentras i nærheten av Avignon, og etter sin fars ønske studerte han jus ved universitetene i Montpellier og Bologna, men mislikte faget, og etter farens død i 1323 vendte han tilbake til Avignon og deltok i selskapslivet rundt pavehoffet. Farens død fikk ham i økonomisk knipe, men han mottok nå de lavere vielser, kirkelige ordinasjoner som åpnet veien til prestevielsen, og gjorde at han kunne inneha kirkelige embeter uten å bindes av for mange plikter.

Petrarca valgte seg kirkefaderen Augustin som forbilde og forsøkte å etterfølge hans eksempel i sin egen livsførsel. En lærd augustinermunk ga ham Augustins Bekjennelser, og han satte slik pris på boken at han alltid tok den med seg på de mange reisene sine.^[9]

En stor omveltning i livet hans inntraff da han gikk til midnattsmesse langfredag 6. april 1327 i kirken Sainte-Claire d'Avignon og fikk øye på «Laura». Hans senere diktsamling Il Canzoniere dreier seg hovedsakelig om henne. Lauras virkelige navn var Laure de Noves, hun var 17 år og gift med Hugues de Sade (muligvis blant forfedrene til den beryktede marki de Sade).^[10]

Inspirert av Dantes Nytt liv skildrer Petrarca Laura fra han så henne første gang ved midnattsmessen, og frem til hennes dødsdag - også 6. april - i peståret 1348. Grepet av kjærlighet til henne hevder han seg gjenskapt, slik mennesket ble skapt av Gud på den sjette dag. Som en typisk trubadur unnlater han å nevne navnet hennes; dette skjer bare én enkelt gang, da han ser for seg «at Laura de tilbake dro fra døden, som Orfeus Eurydike uten sanger.» Ellers opptrer navnet hennes i ordspill av typen lauro (= laurbær), l'aura (= vindpust) og l'oro (= gullet).^[11] I første del av sine canziones, skrevet mens Laura var i live, skildrer han sin betatthet av henne. I andre del minnes han henne i håp om at hun kan gå i forbønn for ham når det er hans tur å dø. Diktene blir hans terapi. Til sist transformeres kjærligheten han følte for henne til en åndelig kjærlighet til Gud.^[12]

Omkring 1330 begynte Petrarca å reise, og i 1333 dro han gjennom Nord-Frankrike og Tyskland. I januar 1337 kom han, etter et kort opphold i Avignon, til Roma for første gang. Sammen med sin venn, dominikanermunken Giovanni Colonna, vandret han utrettelig rundt på jakt etter spor av Romas fortid, verdensbyen med veddeløpene, Romulus og Remus, sabinerinnenes rov. Ved å sammenligne terrenget med antikke tekster, gjenskapte Petrarca Romas fortid som så lenge hadde vært overlatt til glemselen.^[13]

Påskesøndag 1341 ble han hyllet som poet og historiker i Roma, og kronet med en laurbærkrans som Magnus et Historicus Poeti i en offentlig seremoni på Kapitol for sitt dikt Africa. Dette forherliger Scipio Africanus' seier over Hannibal og fremholder Scipio som representant for gammelromersk pliktmoral, kombinert med kristne dyder som en slags kristnet Æneas.^[14] Også Paris hadde invitert ham for en tilsvarende æresseremoni, men Petrarca dro til Roma. Han arbeidet for å få paven tilbake til verdensbyen.^[15] Han møtte på denne tiden Cola di Rienzo, og de to ble nære venner. I 1347 skrev Petrarca et dikt som hyllet di Rienzos forsøk på å gjenopprette den romerske republikk.

I dag er Petrarca mest kjent for sine sonetter, som ble etterlignet over hele Europa frem til opplysningstiden. Franz Liszt har satt musikk til flere av dem.^[16] Det var Petrarca som reddet de eneste manuskriptene etter Catullus og Propertius, og Ciceros taler og brev, slik at de ble bevart for ettertiden. Han ble også et forbilde ved å skape en trend med å samle inn og kopiere gamle skrifter.^[17]

Petrarca hadde i 1354 skaffet seg et Homer-manuskript, men uten å ha lært gresk kunne han ikke lese det. Han kjente til de gamle romernes begreistring for Akhilles' og Odyssevs' bragder, men den latinske oversettelsen av Odysseen var for lengst tapt. Noen oversettelse av Iliaden hadde aldri eksistert. Til slutt lyktes Petrarca i å etablere kontakt med Bernardo Massari (Barlaam av Calabria) og senere dennes elev, Leonzio Pilato,^[18] som han mislikte, men stod i kontakt med 1360-63.^[19] Petrarca studerte en tid sammen med Boccaccio under Pilato i Venezia, med fokus på antikkens greske litteratur og kultur. De to ble venner og delte et sterkt ønske om å spre humanismens idéer. Petrarca har vært kalt «den første humanist».^[20]

Petrarca samlet manuskripter fra antikken, som la grunnlaget for kunnskap om datidens tanker og levevis. Han sørget for avskrifter av manuskriptene, blant annet Ciceros taler og brev.^[22] Petrarca etterlot seg også en mengde brev han selv hadde skrevet.^[23] Han er opphav til utrykket «den mørke middelalder», opprinnelig et uttrykk for hans skepsis til bruk av vulgærlatin i litteraturen.^[24]

Han samlet mynter og studerte bakgrunnshistorien deres. Han regnes derfor som Europas første numismatiker.^[25]

De fremste verkene hans er:

• Africa (1338 og 1342) – pseudo-episk dikt i heksameter om andre punerkrig og Scipio Africanus' bedrifter. Petrarcas favorittverk, der han hyller antikkens Roma.
• Carmen bucolicum (1346–1357) – tolv ekloger inspirert av Vergil, om kjærlighet, politikk og moral.
• Epistolae metricae (1333–1361) – tre bøker med 66 dikt i heksameter, med en rekke selvbiografiske innslag. Noen dikt om pavens tilbakevenden til Roma.

• De viris illustribus (1337) – biografier over kjente menn fra Adam, så fra Romulus til Titus.
• Invectiva in Gallum eller Invectiva contra eum qui maledixit Italiam – angrep på en fransk cistercienser, og argumenter for en retur av pavestolen til Roma.
• De contemptu mundi (også kalt Secretum') (1342–1343) – tre dialoger mellom forfatteren og St. Augustin.
• De vita solitaria (ca. 1346–1356) – om den ugifte stands fordeler.
• De otio religiosiorum (1346 – 1356) – hyllest til klosterlivet.
• Psalmo poenitentiales – botshymner og bønner.
• Rerum memorandum libri quattuor (1350).
• Invectivae in medicum quemquam (1355) – mot en lege og mot tidens medisin; forsvar av poesien mot de mekaniske vitenskaper og kunster.
• De remediis utriusque fortunae (1360–1366). To bøker, dialoger av moralsk karakter.
• De sui ipsius et multorum ignorantia (1368) – forsvar mot anklager fra fire venetianske averroanere.
• Itinerarium Syriacum – «beskrivelse» av de steder en reisende kommer innom på vei fra Genova til Jerusalem.
• Epistolae ad posteros – en rekke brev av biografisk interesse. Gjennom dem kan man få oversikt over mesteparten av hans liv og levnet mellom 1325 og hans død.

Han skrev også en latinsk komedie, Philologia, som har gått tapt.

• Canzoniere (originaltittel: Rerum vulgarium fragmenta), Petrarcas mest kjente verk.
• I Trionfi (antagelig påbegynt 1352, aldri fullført) – allegorisk dikt.

I tillegg er det svært mange andre brev og småskrifter.

• (en) Francesco Petrarca – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• (en) Francesco Petrarca – galleri av bilder, video eller lyd på Commons  
• De remediis utriusque fortunae, Cremonae, B. de Misintis ac Caesaris Parmensis, 1492. (Vicifons)