Fosna-Hensbacka-kulturen

Sporene etter Fosna-Hensbacka-kulturen finnes langs hele norskekysten. De siste 20 år har gitt oss stadig flere funn, og de kan nå dateres bedre. En konsentrasjon av funn fra fosnakulturen finnes på kysten av Møre og Romsdal og Sør-Trøndelag. Tilsvarende boplasser finnes på svensk side, sørover Västkusten ned mot Göteborg. De sammenfattes der under navnet hensbackakulturen. I Nord-Norge kaltes lignende og samtidig steinalderkultur for Komsakulturen, men dette er nå de fleste forskere på vei bort fra.

Tidligere kjente man bare til Fosna-lokaliteter langs kysten, men de siste tiårenes undersøkelser {Linn Johannessen, "Ahrensburgkulturens Lokalitetsplassering" 2009} har vist at Fosna-folket tidlig beveget seg i innlandet og på høyfjellet (langs strendene til fjellvann). Neddemte fjellvann som vasker fram de tidligere boplassene og arkeologiske undersøkelser har avdekket flere tidlige boplasser fra perioden i fjellet. Noen med dateringer vel så tidlige som de ved kysten.^[1] Det finnes også noen få funn fra indre fjordstrøk, det kan tyde på en sesongbasert bruk av landskapet.

Et svært karakteristisk trekk for Fosna-boplassene langs kysten er at de er knyttet til strandlinjene. Arkeologene antar at steinalderjegeren anla boplassen ved eller i nærheten av strandlinjen, og hele levemåten var knyttet til havets ressurser. Funnplassene kan langt på vei dateres etter strandlinjene: Jo høyere over dagens havnivå, desto eldre er boplassen. I istiden var landet presset ned av isen, og etter at isen trakk seg tilbake har landet hevet seg - først raskt, senere saktere. De eldste Fosna-boplassene (10 000-8000 f.Kr.) finner man derfor høyere i terrenget enn de yngre boplassene fra f.eks. Nøstvet-tid.

Kartlegging av strandlinjene i ulike deler av landet er derfor viktig.

De typiske funnene på en Fosna-Hensbacka-plass er grovt tilhogde flintredskaper og store mengder avfallsflint etter redskapstilvirking. Eneggede pilespisser, mikrolitter og skive- og kjerneøkser er karakteristiske redskapstyper. Det mest anvendte råstoffet er flint, særlig i Sør-Norge. Flekketeknikken er dominerende.

I et barskt miljø må steder som ga god ly mot været og fine havneforhold ha spilt inn for valg av sted å slå seg ned. Av funnene ser vi at noen har sittet ved et ildsted (bål) og arbeidet med stein, tre, bein eller skinn. Alt som er av skinn, tre og bein er som regel råtnet og borte. Likevel kan vi si at vi har funnet spor etter mulige telt og/eller levegger, basert på steiner i halvsirkelform på boplassflaten. Funn av skrapere, bor og andre redskaper av flint vitner om bearbeiding av skinn, bein og tre, men alt organisk materiale er nå som regel borte. Flinten var spesielt godt egnet som materiale i våpen og redskaper, på grunn av hardheten og den skarpe kanten man får når steinen deles (den kan bli ufattelig skarp). Det finnes imidlertid gode alternativer til flinten i den norske naturen, som f.eks. bergkrystall, chert og finkornet kvartsitt, som også er funnet på lokaliteter fra eldre steinalder. Fosna-folket var et nomadisk folk som flyttet rundt i tråd med sesongens variasjoner i ressurstilgang. I takt med at isen trakk seg tilbake, fulgte reinsdyra og mennesket etter, og i løpet av bare 1000 til 2000 år var hele Norges kyst befolket.

De første funnene fra Fosnakulturen ble gjort av Anders Nummedal i 1909, ved Voldvatnet på Nordlandet i Kristiansund. Nummedal var geolog av utdannelse, og det var under studiet av strandlinjene fra tiden etter istiden at han oppdaget flint som måtte være bearbeidet av mennesker. I de påfølgende år gjorde han et stort registreringsarbeid, og påviste tilsvarende boplasser på Nordvestlandet, videre sørover langs vestlandskysten og i Oslofjord-området. Da det ble klart at disse boplassene var deler av et større funnkompleks, ble de oppkalt etter de første funnene ved Kristiansund. Her ble det brukt byens alternative navn Fosna, etter ladestedet Lille-Fosen. Flintplass-kulturen er også et navn som er brukt om Fosnakulturen.^[2]

Fra første stund har debatten gått om fosnakulturens opphav og datering. I Karl Ryghs første publikasjon i 1911 knytter han funnene til den sørskandinaviske ertebøllekulturen. Nummedal argumenterte for at de måtte være eldre enn som så. Han kunne imidlertid ikke påpeke noen direkte parallell til funn på kontinentet, så han postulerte at fosnafolket hadde sitt opphav på nordsjøfastlandet Doggerland.

I dag har vi et mye større materiale å bygge på, og helt andre dateringsverktøy enn datidens forskere. Dette er grunnen til at vi i dag kan trekke paralleller til grupper på kontinentet. I den første pionerfasen har særlig ahrensburgkulturen vært trukket fram som en klar parallell. Men man skal huske på at alle disse tidligmesolittiske «kulturene» (ahrensburg-, fosna-, hensbacka- og maglemosekulturen) er nasjonale konstruksjoner fra vår egen tid, og har svært lite å gjøre med hvordan datidens mennesker oppfattet seg selv.

Etter Nummedals arbeid er det gjort svært mye på dette feltet. På 1960-tallet undersøkte Erling Johansen tre boplasser på Høgnipen i Rakkestad i Østfold, som lenge ble stående som Norges eldste boplasser fra ca. 9600 BP (boplassene på Høgnipen kan dateres kalibrert til ca. 9000 BP)^[3]. Men i 1992 ble det gravet ut en boplass ved Galta på Rennesøy i Ryfylke som dateres til mellom 10500 og 9300 BP (kalibrert ca. 9400 BP). Men her skal man legge merke til at det er betydelig slingringsmonn i dateringen.

I Møre og Romsdal er det fra 1990 og fram til 2007 gjort store nye funn fra fosnakulturen på Tjeldbergodden i Aure kommune, ved Nyhavna på Gossen i Aukra, ved Hestvikholmane i Averøy og ved Kvernberget og Orvikan på Nordlandet i Kristiansund. Alle funnene skyldes arkeologiske utgravinger i forbindelse med utbygginger for olje- og gassvirksomheten på sokkelen utenfor Midt-Norge, samt utbygging i forbindelse med transport, næring og industri. Undersøkelser ved Reinsvatnet i Sunndal kommune i 2006/2009 avdekket flere boplasser, en av dem (R1) med c14 datering på 10900-10430 BP^[1].

I Vestfold er det i 2007 gjort funn fra fosnakulturen langs traséen for den nye E18 på strekningen fra Farriseidet ved Larvik til Langangen i Porsgrunn. Disse funnstedene er utgravd i 2007 og 2008. En av disse boplassene, Pauler 1, er datert til temmelig nøyaktig 10200 BP (kalibrert ca. 9800 BP)^[4] og regnes pr. dato som den eldste som er funnet i Norge.

I 1994 kom det fram et nærmest unikt funn av deler av tre menneskeskjeletter ved Hummervikholmen utenfor Søgne i Vest-Agder (jfr. Søgnekvinnen). Det eldste er datert til 9910-9600 BP og hører til fosnakulturen.

I Agder er det i 2014 og 2015 gjort utgravinger langs ny E18-trasé på strekningen Arendal-Tvedestrand, bl.a. på Sagene i Austre Moland og ved Kvarstad i Tvedestrand.

• Pionerbosetningen
• Ahrensburgkulturen

• "Østfolds historie", bind 1 Øst for Folden, Ellen Anne Pedersen, Frans-Arne Stylegar og Per G. Norseng. Østfold fylkeskommune, 2003.
• "E18 Brunlanesprosjektet" (pdf), Kulturhistorisk Museum, Universitetet i Oslo, 2008.
• Rygh, Karl: Stenaldersfund i Ytre Nordmøre. De Kongelige Norske Videnskabers Selskabs Skrifter no. 10, Trondhjem 1911
• Mehlum, Marit Holme: Historien om oppdagelsen av de første Fosnaboplassene i Kristiansund. Årbok for Nordmøre Museum 1995.
• Bjerck, Hein B.: Artikkel Fosnakulturen i Hedeager & Østmo: Norsk arkeologisk leksikon, Pax 2005 ISBN 82-530-2611-0
• Fuglestvedt, Ingrid: Phenomenology and the Pioneer Settlement on the Western Scandinavian Peninsula. Bricoleur forlag, Göteborg 2009
• Johannessen, Linn: Ahrensburgkulturens lokalitetsplassering. 2009

• Fosnakulturen på Normøre – utgitt av Nordmøre Museum
• Petter Dyrkorn – samlinga
• Sol fra Søgne
• Om utgravingene ved Kvernberget 2007 Arkivert 11. desember 2009 hos Wayback Machine.
• Om utgravingene i Brunlanes 2007 og 2008
• Fosnakulturen på Nordmøre^{[død lenke]}