Evangeliet etter Matteus

Matteusevangeliet inneholder fem store taler holdt av Jesus:

1. Bergprekenen (kapittel 5-7)

2. Utsendelsestalen (kapittel 10)

3. Lignelsestalen (kapittel 13)

4. Disippeltalen (kapittel 18)

5. Talen med de skriftlærde om endetiden (kapittel 23-25)

Matteus synes å strukturere sitt evangelium rundt disse talene, hver tale avsluttes med en formel som angir at talen er over. Etter en innledning (prolog) i kapittel 1-2 følger fem blokker, som hver inneholder først fortellerstoff og så talestoff. Evangeliet slutter, i likhet med de andre evangeliene, med et klimaks i fortellingen om Jesu lidelse, død og oppstandelse.

Strukturen vil da muligens se slik ut (jf Raymond E. Brown).

0. Innledning: Messias Jesu opphav og barndom (1,1-2,23)

1. Jesu identitet: hvem og hvordan (1,1-25)

2. Jesu fødsel og skjebne: hvor og hvordan (2,1-2,23)

1. Blokk: Forkynnelse av Guds rike (3,1-7,29)

1. Fortelling: Johannes Døperens virke, Jesu dåp, fristelsen, begynnelsen av Jesu virke i Galilea (3,1-4,25)

2. Tale: Bergprekenen (5,1-7,29), med blant annet Saligprisningene og Fader Vår.

2. Blokk: Virke og misjon i Galilea (8,1-10,42)

1. Fortelling med kort dialog: Ni mirakler med helbredelser, naturunder og eksorsismer (8,1-9,38)

2. Tale: Utsendelsestalen (10,1-42)

3. Blokk: Tvil og motstand mot Jesus (11,1-13,52)

1. Fortellingssetting for undervisning og dialog: Jesus og Johannes døperen, verop over de vantroende, takksigelser for åpenbaringen, sabbatstridigheter og Jesu makt, Jesu familie (11,1-12,50)

2. Tale: Lignelsestalen (13,1-52)

4. Blokk: Kristologi og ekklesiologi (13,53-18,35)

1. Fortelling blandet med mye dialog: Avvisning i Nasaret mettelsen av 5 000 og Jesus går på vannet, stridigheter med fariseerne, helbredelser, mettelsen av 4 000, Peters bekjennelse, første forutsigelse av lidelseshistorien, transfigurasjonen, andre forutsigelse av lidelsen (13,53-17,27)

2. Tale: Disippel-/kirketalen (18,1-35)

5. Blokk: Reise og virke i Jerusalem (19,1-25,46)

1. Fortelling blandet med mye dialog: Undervisning, domslignelser, tredje forutsigelse av lidelsen, inntoget til Jerusalem, tempelrenselsen, stridigheter med myndighetene (19,1-23,39)

2. Tale: Endetidstalen (24,1-25,46)

6. Klimaks: Lidelse, død og oppstandelse (26,1-28,20)

1. Konspirasjonen mot Jesus, Det siste måltid (26,1-29)

2. Arrest, Jødisk og romersk rettergang, korsfestelses, død (26,30-27,56)

3. Begravelse, vakten ved graven, åpningen av kammeret bestikkelsen av vaktene, oppstandelsessyn (27,57-28,20)

Forfatterspørsmålet henger sammen med det synoptiske problem, men har tradisjonelt vært tilskrevet apostelen Matteus (Papias, ifølge Eusebius av Cæsarea). Et annet ytre kriterium for forfatteren er muligens overskriften (gresk kata maththaion = etter Matteus), som stammer tidligst fra ca. 110 e.Kr, og kanskje så sent som midten av 100-tallet. Papias hevdet til og med at Matteus skrev Jesu ord (gresk lógia) på arameisk, men det er vanskelig å opprettholde denne tesen, selv om forskere har rekonstruert den arameiske språkføringen bak evangeliene (Joachim Jeremias).

Evangeliet gir selv ikke noen eksplisitt forfatterangivelse, men apostelen Matteus nevnes (Matt 9,9; 10,3). I Markusevangeliet og Lukasevangeliet kalles han for Levi, og Markus tilføyer at han er sønn av Alfeus. Forfatteren behersker både gresk og hebraisk (og mest sannsynlig arameisk) (jf 1,22f; 2,23; 21,42), og kjenner godt til rabbinsk skrifttolkning. Han er dermed godt kjent med jødisk historie, skikker, idéer og folkegrupper. Matteus velger også ofte å sitere det hebraiske Gamle testamente og ikke det greske (LXX). Det er ikke unaturlig å konkludere med at forfatteren var en skriftlærd jøde. Dermed peker mye dit hen at apostelen Matteus er en mulig forfatter av Matteusevangeliet, men det synoptiske problem står igjen.

Det synoptiske problem setter hele problemstillingen på hodet. Ved å studere evangeliene komparativt, har man kunnet finne forskjeller og likheter. Ingen av løsningsforslagene for det synoptiske problem peker entydig på apostelen Matteus. I så fall må han ha forfattet evangeliet sent og ha brukt en rekke kilder, først og fremst Markusevangeliet (eller en protoutgave av Markus), men også en talekilde (Q-kilden). Særstoffet i Matteus kan være supplert av forfatteren/redaktøren selv.

Evangeliet kan senest være forfattet ca. 100 e Kr dersom apostelen Matteus er forfatteren (Ignatius av Antiokia synes å kjenne Matteus) og dermed kan det også være forfattet før år 70 e Kr (jf 5,23; 12,5-7; 23,16ff). Dette er vanskelig å opprettholde i lys av det synoptiske problem og enkelte teologiske tendenser i evangeliet (jf ekklæsía-ordene i Matt 16,18; 18,17f; fariseernes dominerende stilling 5,20; 15,12ff; 23,13ff og ordet om byen i brann 22,7). Dermed vil de fleste anta at evangeliet er skrevet mellom 80-100 e Kr.

Det er vanskelig å avgjøre hvor evangeliet er avfattet, men det er vanlig å plassere avfattelsen til Syria, og gjerne til Antiokia (dagens Antakya). Antiokia hadde en stor jødisk befolkning og menighet, og der vokste det relativt tidlig frem en stor kristen menighet (jf Apg 11). Ignatius er den første som bruker Matteusevangliet (like etter år 100 e Kr).

Den sterke avhengighet av Det gamle testamente og en rekke jødiske trekk ved evangeliet gjør det sannsynlig at Matteusevangeliets forfatter har hatt jødekristne som målgruppe. Det er ikke nødvendig å forestille seg en bestemt menighet som målgruppe.

Matteusevangeliet inneholder 61 gammeltestamentlige sitater (40 eksplisitte og 21 allusjoner) Karakteristisk for disse sitatene er at svært mange er oppfyllelsessitater (Alt dette skjedde for at det ordet skulle oppfylles som Herren har talt gjennom profeten 1,22 og andre steder). Matteus vil vise tydelig at det er en sammenheng mellom løftene i Det gamle testamente og oppfyllelsen med Jesus fra Nasaret. Jesus har videre oppfylt loven og ført den tilbake til dens opprinnelige hensikt, nemlig at lovoppfyllelsen skal komme fra hjertet (jf Bergprekenen, 5,21ff). Guds vilje er ikke gitt i menneskets påbud, men i hans opprinnelige skapervilje. Jesus tar på den måten avstand til fedrenes overlevering (halaka, jf 19,8).

Spesielt for Matteus er at det er det eneste evangeliet som bruker ordet menighet (ekklæsía) i Matt 16,18 og 18,17f. Det første stedet omhandler Peters bekjennelse til Jesus som Messias. Verset har vært omstridt; for hva er klippen som Jesus skal bygge sin menighet på? Er det Peter (Den katolske kirkes selvforståelse) eller er det Peters bekjennelse (Protestantiske kirkesamfunn)? Kirken skal ikke berøres av døden, og løse- og bindemakten tilhører kirken. Det andre stedet, 18,17f, omhandler den såkalte kirketukten og henger derfor sammen med løse- og bindemakten.

• Brown, Raymond E., An introduction to the New Testament, (The Anchor Bible reference library), New York : Doubleday, 1997. Gir en grundig innføring i Det nye testaments bakgrunn, kultur, bøker og teologi.
• Helge Fauskanger Det nye testamente - ny oversettelse tekstene slik de opprinnelig ble skrevet, 2015 [kritisk, kommentert utgave] Juritzen 2015 ISBN 97-882-8205-5949

• Bibelen