Wikipedia

Ernst von Weizsäcker

tysk diplomat og politiker

Ernst von Weizsäcker (født 25. mai 1882 i Stuttgart i Tyskland, død 4. august 1951 i Lindau) var en tysk nazistisk politiker, diplomat og brigadeführer i SS.

Ernst von Weizsäcker
FødtErnst Heinrich Weizsäcker
25. mai 1882[1][2]Rediger på Wikidata
Stuttgart[3]
Død4. aug. 1951[4][5][6][7]Rediger på Wikidata (69 år)
Lindau[8]
BeskjeftigelsePolitiker, diplomat, soldat Rediger på Wikidata
Embete
EktefelleMarianne von Weizsäcker (1911–)
FarKarl von Weizsäcker[9]
MorVictoria Wilhelmine Sophie Paula von Meibom[10]
SøskenViktor von Weizsäcker
BarnRichard von Weizsäcker[9]
Carl Friedrich von Weizsäcker
Adelheid Marianne Viktoria von Weizsaecker[11]
Heinrich von Weizsäcker[11]
PartiNationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei (1938–)[9]
NasjonalitetVest-Tyskland
Württemberg (årsak: fødsel)
Det tyske riket
GravlagtStuttgart
Medlem avSchutzstaffel (1938–)
Utmerkelser4. klasse av Den røde ørns orden
Fredriksorden
Jernkorset
Den tyske ørns fortjenesteorden
Ernst von Weizsäcker på Commons

Han var statssekretær (viseutenriksminister) i utenriksdepartementet og Joachim von Ribbentrops nestkommanderende 1938-1943. Etter andre verdenskrig ble Weizsäcker dømt til 7 års fengsel for krigsforbrytelser, senere redusert til 5 år.

Liv og virke

rediger

Bakgrunn

rediger

Baron Weizsäcker tilhørte en adelig familie. Hans foreldre var baron Karl Hugo von Weizsäcker, statsminister i Kongedømmet Württemberg, og Paula von Meibom. Hans farfar, den protestantiske teologen Karl Heinrich Weizsäcker, hadde blitt adlet, og faren ble senere opphøyet i friherrestanden.

Militær karriere

rediger

I 1900 ble han sjøkadett ved den keiserlige marine i Kiel, og studerte ved marineoffisersskolen. Han ble tilknyttet marinekabinettet i Berlin i 1912. Weizsäcker mottok Jernkorset første og annen klasse i 1917, og ble forfremmet til korvettkaptein.[trenger referanse] Frem til våren 1920 var han marineattaché i Haag.

Diplomatisk karriere

rediger

Han var tilknyttet utenriksdepartementet fra 1919 og gjorde karrière som diplomat under Weimarrepublikken.[12] Fra 1928 var han leder for spesialavdelingen for Folkeforbundet.

Sendemann i Oslo, så i Bern

rediger

Fra 1931 til 1933 var han gesandt i Oslo. Dette var hans post da man i Tyskland den 1. april 1933 boikottet jødiske forretninger for én dag. Da noterte von Weizsäcker i et privat brev: «Det faller særdeles tungt i utlandet å begripe seg på denne antijødiske aksjon, for man har der ikke opplevet på kroppen denne jødeoversvømmelse.»[13]

Fra mai 1933 ble han flere ganger kalt til Berlin, og han ledet stedfortredende i nesten to måneder utenriksdepartementets personalavdeling.

Fra 1933 til 1936 var han gesandt i Bern.

Statssekretær ved utenriksministeriet i Berlin

rediger

Den 30. april 1937 ble han utnevnt til ministerialdirektør og leder for politisk avdeling i utenriksdepartementet. I begynnelsen av april 1938 utnevnte utenriksminister Joachim von Ribbentrop ham til statssekretær i utenriksdepartementet til tross for at han ikke hadde bakgrunn fra nazipartiet. Det var et lite antall partimedlemmer blant ledende tjenestemenn i utenriksdepartementet og presset mot de øvrige ble tiltok da den radikale Ribbentrop tok over. Yrkesdiplomatene fikk ellers fortsette som før.[12]

Etter oppfordring fra sjefen for utenlandsorganisasjoner i utenriksdepartementet søkte han om medlemskap i NSDAP og senere i SS, hvor han ble utnevnt til brigadefører. Weizsäcker aksepterte ifølge Paul-Otto Schmidt statssekretærposten fordi han ønsket å bevare freden og unngå krig.[14]

 
Ernst von Weizsäcker medvirket under forhandlingene om Münchenavtalen.[15] Foran fra venstre: Chamberlain, Daladier, Hitler, Mussolini, Ciano. Bak fra venstre: nr 2: Henri Fromageot, Ribbentrop, Weizäcker og Saint-John Perse, nobelprisvinner i litteratur.
Foto: Bundesarchiv, Bild 183-R69173 / CC-BY-SA 3.0

Under Sudetenkrisens klimaks i september 1938 var Himmler og Ribbentrop innstilt på krig, mens blant andre Göring prøvde å få Hitler en ordning i minnelighet. Hitler skal 29. september for Mussolini ha lagt frem konkrete planer for et lynangrep på Tsjekkoslovakia. I møte med britiske og franske statsministre i München la Mussolini frem et notat som utgangspunkt for forhandlingene. Utkast til notat ble laget dagen før av Konstantin von Neurath, Göring og Weizsäcker som ville komme Ribbentrop (som de ikke stolte på) i forkjøpet, og notatet ble i hemmelighet overlevert Mussolini som fremla det som sitt eget. Dette «italienske» forslaget fortrengte Ribbentrops.[16]:363-368 Notatet fra Mussolini var eneste dagsorden for konferansen og dannet grunnlaget for Münchenavtalen. Weizäcker var mot angrep på Tsjekkoslovakia og mente det ville lede til en tapt krig.[17]:404, 437

Han var overbevist om at en krig ikke bare ville innebære slutten på regimet, men også Finis Germaniae (Tysklands endelikt).[18] Weizsäcker stod således for en alternativ stormaktspolitikk, i konkurranse til Ribbentrops krigskurs. For å utvikle og få gjennomslag for denne strategi «for Stortyskland og mot den store krig» utviklet han en slags mot-diplomati under Tsjekkoslovakia-krisen i 1938.[19]

Til tross for betydelige meningsforskjeller med utenriksministeren beholdt Weizsäcker statssekretærposten til 1943, da han ble etterfulgt av Gustav Adolf Steengracht von Moyland.[20] Ifølge samtidig beretninger nøt han høy anseelse i departementet og blant utenlandske diplomater for sin rettskaffenhet.[14]

Ambassadør ved Den hellige stol

rediger

Fra 24. juni 1943 var han etter eget ønske ambassadør til Den hellige Stol i Roma. Der ble han til krigens slutt. Hans tid der er blitt betegnet som merkelig, ved det at han helst ikke videreformidlet informasjon til Berlin om pavelige tiltak og ytringer som kunne opphisse nazistene i hjemlandet, og samtidig rådet paven til fremgangsmåter som reduserte risikoen for at kirken skulle bli rammet.[21][22]

Med pave Pius XII hadde han et vennskapelig forhold, og gjorde det han kunne for å hindre en tysk innmarsj i Vatikanet og bortføre paven til Tyskland. Weizsäcker hadde fått nyss om at det ble foretatt forberedelser til et slikt tiltak;[23] det var også kjent for Vatikanet.[24] Weizsäcker advarte paven gjentatte ganger om ikke å provosere Berlin.[25] Albrecht von Kessel, Weizsäckers medarbeider, forklarte at «alt vi kunne gjøre var å advare Vatikanet, kirken og paven selv mot brå overilte ord og handlinger».[26] Da paven ikke desto mindre den 16. oktober sendte sin statssekretær kardinal Luigi Maglione til Weizsäcker for å protestere mot arrestasjonene av jødene i Roma samme dag og kreve at de ble innstilt, viste Maglione til at ambassadøren hadde lovet dem å gjøre det han kunne for jødene.[27]

Etterkrigstiden

rediger
 
Ernst von Weizsäcker med sønnen Richard under ministerieprosessen

I 1947 ble han arrestert, og 15. november 1947 ble han tiltalt for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten av Det amerikanske militærtribunalet i Nürnberg. Han ble stilt for retten i ministerieprosessen i 1948 og ble i 1949 av amerikanerne dømt til syv års fengsel.[trenger referanse] En av de tre dommerne gikk inn for å frikjenne ham.[trenger referanse]

Ved rettssaken medvirket Richard von Weizsäcker i forsvaret. I 1985 fortalte Richard om farens tjeneste for Hitler: Faren forsto ikke Adolf Hitler da han kom til makten i 1933, og faren undervurderte de profesjonelle diplomaters evne til å styre Hitler unna krig. «Min far var ærlig, men ikke særlig sterk.»[trenger referanse] Han avviste at faren innerst inne var del av den motstanden mot Hitler, men var overbevist om at faren ikke var en krigsforbryter og ikke kjente til Holocaust. Ifølge Richard von Weizsäcker arbeidet faren for å hindre krig og holdt i stillhet kontakt med britiske diplomater, faren forsøkte også å få Mussolinis hjelp til å hindre Tysklands ferd mot krig.[trenger referanse] Ernst von Weizsäcker var glad for Münchenavtalen (der han selv var en sentral forhandler) fordi Sudetenland ble overført til Tyskland og fordi det opprettholdt fred for en tid. Faren var nedslått over angrepet på Polen 1. september 1939, han mente at alle hans anstrengelser var bortkastet. Richard von Weizsäcker var da 19 år gammel og deltok i invasjonen av Polen. Robert Kempner, aktor i saken mot Ernst von Weizsäcker, beskrev ham som en tragisk figur og understreket samtidig at hans medvirkning var dokumentert ved signerte brev til Adolf Eichmann (angående transport av jøder fra Frankrike til Auschwitz).[28]

Dommen ble omgjort til fem år i desember 1949, og det ble gitt et generelt amnesti i oktober 1950, hvorpå han kom fri etter atten måneders fangenskap og dommen som sådan ble opphevet. Prosessen mot Weizsäcker var kontroversiell.[trenger referanse] Ingen europeiske dommere var involvert og Winston Churchill kalte den «en dødelig feil».[29]

Weizsäcker offentliggjorde senere sine memoarer, hvor han forsvarte sine handlinger og fremstilte seg som en mann av den antinazistiske motstanden.

Ernst von Weizsäcker døde i Lindau 4. august 1951. Han var gift med Marianne von Graevenitz, av uradelig familie, og fikk fire barn: Baron Carl Friedrich von Weizsäcker, som ble filosof og fysiker, baron Richard von Weizsäcker, som var Tysklands president fra 1984 til 1994, baronesse Adelheid von Weizsäcker og baron Heinrich von Weizsäcker, som falt i krigen. Hans sønnesønn Ernst Ulrich von Weizsäcker er medlem av det tyske parlamentet, og sønnesønnen Robert Karl von Weizsäcker er sosialøkonom og professor ved universitetet i München. Ernst von Weizsäcker var bror av medisineren Viktor von Weizsäcker, som grunnla den psykosomatiske medisin og den medisinske antropologi.

Ernst von Weizsäcker, en av mange krigsforbrytere i utenriksdepartementet

rediger

I 2010 tok historikeren Eckart Conze i et intervju for seg troen på at det tyske føderale utenriksdepartementet ikke hadde noen tilknytning til krigsforbrytelser: «Troen kommer fra enkeltpersoner tilknyttet forsvaret av Weizsäcker. Forhenværende diplomater, som brødrene Erich og Theo Kordt, spilte en nøkkelrolle i anstrengelsene, så også andre medlemmer av den tradisjonelle overklassen, som Weizsäcker representerte. En av dem var hans forsvarsadvokat, Hellmut Becker, sønnen til den prøyssiske kulturministeren, Carl Heinrich Becker, og en annen var Marion Gräfin Dönhoff, en ung journalist som skarpt kritiserte rettssaken i den tyske avisen Die Zeit. De visste alle at om de klarte å frikjenne Weizsäcker, så ville de ha rehabilitert den nasjonale konservative, aristokratiske og borgerlige overklassen.»[30][note 1]

Publikasjoner

rediger
  • Ernst von Weizsäcker: Erinnerungen. Utgitt av Richard von Weizsäcker. List Verlag, München/Leipzig/Freiburg 1950.

Fotnoter

rediger
  1. ^ The legend stems from individuals associated with the Weizsäcker defense. Former diplomats, such as the brothers Erich and Theo Kordt, played a key role in the effort, as did other members of the traditional upper class, which Weizsäcker represented. One of them was his defense lawyer, Hellmut Becker, the son of the Prussian culture minister, Carl Heinrich Becker, and another was Marion Gräfin Dönhoff, a young journalist who sharply criticized the trial in Die Zeit. They all knew that if they succeeded in exonerating Weizsäcker, they would have rehabilitated the national conservative, aristocratic and bourgeois upper class."

Referanser

rediger
  1. ^ Brockhaus Enzyklopädie[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Autorités BnF, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Munzinger Personen, oppført som Ernst Freiherr von Weizsäcker, Munzinger IBA 00000000393, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Ernst Weizsäcker, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id weizsäcker-ernst[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Geneological database Merkel-Zeller, oppført som "Ernst" Heinrich Freiherr von Weizsäcker, Merkelstiftung person ID I19953, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ a b c Biographisches Handbuch des deutschen auswärtigen Dienstes (manifestation), side(r) 223-224, bind 5[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ Genealogics[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ a b Geni.com[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ a b 1940: fra nøytral til okkupert. Oslo: Universitetsforlaget. 1969. 
  13. ^ Eckart Conze, Norbert Frei, Peter Hayes und Moshe Zimmermann: Das Amt und die Vergangenheit. Deutsche Diplomaten im Dritten Reich und in der Bundesrepublik. München 2010, s. 30
  14. ^ a b Schmidt, Paul (1952). Jeg ble Hitlers tolk. [Bergen]: Grieg. 
  15. ^ Maguire, P. (2010). Law and War: International Law & American History. Columbia University Press.
  16. ^ Bullock, Alan (1957). Hitler: tyrannen og tyranniet. Oslo: Aschehoug. 
  17. ^ Shirer, William L. (1961). Det tredje rikes vekst og fall. Oslo: Cappelen. 
  18. ^ Jörg Später: Vansittart: britische Debatten über Deutsche und Nazis 1902-1945, Wallstein Verlag, Göttingen 2003, s 422.
  19. ^ Rainer A. Blasius: Für Großdeutschland – gegen den großen Krieg. Staatssekretär Ernst Frhr. von Weizsäcker in den Krisen um die Tschechoslowakei und Polen 1938/39. Böhlau, Köln/Wien 1981, ISBN 3-412-00781-1, s 97-101, 118
  20. ^ Biographisches Handbuch des deutschen Auswärtigen Dienstes 1871–1945. Band 4: S. Herausgegeben vom Auswärtigen Amt, Historischer Dienst, Bearbeiter: Bernd Isphording, Gerhard Keiper, Martin Kröger. Schöningh, Paderborn u. a. 2012, ISBN 978-3-506-71843-3
  21. ^ Robert A. Graham: «La strana condotta di E. von Weizsäcker ambasciatore del Reich in Vaticano», i Civiltá Cattolica 121 (1970, II) s.467-474
  22. ^ * Karl-Joseph Hummel: Widerstand im Wartestand 1943–1946? Ernst von Weizsäcker als Botschafter beim Heiligen Stuhl. In: Michael Matheus/Stefan Heid (Hrsg.): Orte der Zuflucht und personeller Netzwerke. Der Campo Santo Teutonico und der Vatikan 1933–1945 (= Römische Quartalschrift für Christliche Altertumskunde und Kirchengeschichte, Supplementband 63), Herder, Freiburg, Basel und Wien 2015, S. 138–268.
  23. ^ Ernst von Weizsäcker: Memoirs of Ernst von Weizsäcker, oversettelse fra tysk, H. Regnery Co.:Chicago, 1951, s.291
  24. ^ ADSS vol. 1 «La Saint Siège et les victimes de la guerre - Janvier-décembre 1943», Libreria Editrice Vaticana 1970, Dokumentene nr.355 av 1. oktober 1943, og nr.474 av 20. desember 1943, s 495 og 612.
  25. ^ Owen Chadwick: «Weizsäcker, the Vatican, and the Jews of Rome», 28, Journal of Ecclesiastical History, 129 (April 1977), s 187-188, 195.
  26. ^ Meil Michaelis: Mussolini and the Jews: German-Italian Relations and the Jewish Question i Italy 1922-25, s 377.
  27. ^ ADSS vol. 1 «La Saint Siège et les victimes de la guerre - Janvier-décembre 1943», Libreria Editrice Vaticana 1970, Dokument nr.368 av 16. oktober 1943, s 506.
  28. ^ bureau, James M. Markham; James M. Markham is chief of The New York Times Bonn (23. juni 1985). «Facing up to Germany's Past». The New York Times (på engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 2. mars 2018. 
  29. ^ Heisenberg, Martin; Bernstein, Jeremy (16. januar 1992). «The Heisenberg Case: An Exchange». New York Review of Books (på engelsk). ISSN 0028-7504. Besøkt 21. mars 2019. «The jury consisted of three US judges, no Europeans. One of them pleaded innocent. Weizsäcker was closely associated with the German resistance and Winston Churchill called his sentence a “deadly error.”» 
  30. ^ «Historian Calls Wartime Ministry A 'Criminal Organization'». Der Spiegel. 27. oktober 2010. Besøkt 15. desember 2020. «Conze: A traditional upperclass anti-Semitism was common in top diplomatic circles. Many believed that there was a Jewish problem. The then-ambassador Ernst von Weizsäcker (father of former German President Richard von Weizsäcker) spoke of a "flood of Jews." This isn't necessarily the populist-racist anti-Semitism of the Nazi Party. But it did make it easier to participate in the policies of the new Reich chancellor. One out of 10 civil servants in the higher grade of the civil service later joined the SS, and 573 of 706 members of that higher grade had joined the Nazi Party by 1943.» 

Litteratur

rediger
  • Hellmut Becker: Wortlaut des Plädoyers für Ernst von Weizsäcker beim Wilhelmstraßen-Prozess (1948). in: ders.: Quantität und Qualität, Grundfragen der Bildungspolitik. Freiburg im Breisgau 1968, S. 13–58.
  • Rainer A. Blasius: Für Großdeutschland – gegen den großen Krieg. Staatssekretär Ernst Frhr. von Weizsäcker in den Krisen um die Tschechoslowakei und Polen 1938/39. Böhlau, Köln/Wien 1981, ISBN 3-412-00781-1.
  • Margret Boveri: Der Diplomat vor Gericht. Minerva Verlag, Berlin/Hannover 1948.
  • Christopher R. Browning: The Final Solution and the German Foreign Office. A Study of Referat D III of Abteilung Deutschland 1940–1943. Holmes & Meier, New York/London 1978, ISBN 0-8419-0403-0.
  • Owen Chadwick: «Weizsäcker, the Vatican, and the Jews of Rome», 28, Journal of Ecclesiastical History, 129 (April 1977).
  • Eckart Conze, Norbert Frei, Peter Hayes, Moshe Zimmermann: Das Amt und die Vergangenheit. Deutsche Diplomaten im Dritten Reich und in der Bundesrepublik. Karl Blessing Verlag, München 2010, ISBN 978-3-89667-430-2.
  • Hans-Jürgen Döscher: Das Auswärtige Amt im Dritten Reich. Diplomatie im Schatten der „Endlösung“. Siedler Verlag, Berlin 1987, ISBN 3-88680-256-6; Ullstein, Frankfurt/Berlin 1991, ISBN 3-548-33149-1.
  • Robert A. Graham: «La strana condotta di E. von Weizsäcker ambasciatore del Reich in Vaticano», i Civiltá Cattolica 121 (1970, II)
  • Thorsten Hinz: Der Weizsäcker-Komplex: Eine politische Archäologie. Edition JF, Berlin 2012, ISBN 978-3-929886-40-5.
  • Ernst Klee: Das Personenlexikon zum Dritten Reich. Fischer, Frankfurt am Main 2007, ISBN 978-3-596-16048-8. (Aktualisierte 2. Auflage)
  • Jobst Knigge: Der Botschafter und der Papst. Weizsäcker und Pius XII. Die deutsche Vatikanbotschaft 1943–1945. Verlag Dr. Kovac, Hamburg 2008, ISBN 978-3-8300-3467-4.
  • Rolf Lindner: Freiherr Ernst Heinrich von Weizsäcker, Staatssekretär Ribbentrops von 1938 bis 1943. Robe-Verlag, Lippstadt 1997, ISBN 3-9800405-3-4.
  • Léon Poliakov, Joseph Wulf: Das Dritte Reich und seine Diener. Dokumente. arani-Verlag, Berlin 1956; Ullstein, Frankfurt/Berlin/Wien 1983, ISBN 3-548-33037-1.
  • Dirk Pöppmann: „Im Amt geblieben, um Schlimmeres zu verhüten“. Ernst von Weizsäckers Opposition aus Sicht der US-Anklage. In: Jan Erik Schulte, Michael Wala (Hrsg.): Widerstand und Auswärtiges Amt. Diplomaten gegen Hitler. Siedler Verlag, München 2013, S. 251–270.
  • Gerald Reitlinger: Die Endlösung. Hitlers Versuch der Ausrottung der Juden Europas 1939–1945. Colloquium Verlag, Berlin 1956; erneut 1992, ISBN 3-7678-0807-2.
  • Stephan Schwarz: Ernst Freiherr von Weizsäckers Beziehungen zur Schweiz (1933–1945). Ein Beitrag zur Geschichte der Diplomatie. Lang, Bern [u. a.] 2007, ISBN 978-3-03911-207-4 (Dissertation an der Universität Zürich)
  • Marion Thielenhaus: Zwischen Anpassung und Widerstand: Deutsche Diplomaten 1938–1941. Die politischen Aktivitäten der Beamtengruppe um Ernst von Weizsäcker im Auswärtigen Amt. 2., durchges. Auflage. Schöningh, Paderborn 1985, ISBN 3-506-77467-0.
  • Martin Wein: Die Weizsäckers. Geschichte einer deutschen Familie. Deutsche Verlags-Anstalt, Stuttgart 1988, ISBN 3-426-02417-9, S. 204–340.
  • Anselm Doering-Manteuffel: Flucht oder Dienst? Ernst von Weizsäcker 1943–1945, in: Michael Matheus/Stefan Heid (Hrsg.): Orte der Zuflucht und personeller Netzwerke. Der Campo Santo Teutonico und der Vatikan 1933–1945 (= Römische Quartalschrift für Christliche Altertumskunde und Kirchengeschichte, Supplementband 63), Herder, Freiburg, Basel und Wien 2015, S. 222–237.
  • Karl-Joseph Hummel: Widerstand im Wartestand 1943–1946? Ernst von Weizsäcker als Botschafter beim Heiligen Stuhl. In: Michael Matheus/Stefan Heid (Hrsg.): Orte der Zuflucht und personeller Netzwerke. Der Campo Santo Teutonico und der Vatikan 1933–1945 (= Römische Quartalschrift für Christliche Altertumskunde und Kirchengeschichte, Supplementband 63), Herder, Freiburg, Basel und Wien 2015, S. 138–268.

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Ernst_von_Weizsäcker&oldid=24696116»