Elektronegativitet

Elektronegativitet er atomer og grunnstoffers egenskap til å trekke til seg felles elektroner – dvs. elektron som atomer deler seg imellom – i en binding.

Dersom differansen mellom elektronegativitetsverdien i de aktuelle atomene i bindingen er > 1,7 , regnes bindingen for å være en ionebinding. Dersom differansen er < 1,7 og > 0,5 sier vi at det vi har en polar kovalent binding. Er forskjellen under 0,5, får vi en upolar kovalent binding.

Av grunnstoffene i periodesystemet har Fluor den høyeste elektronegativitetsverdien på 3,98 – alle andre grunnstoffers elektronegativitet er satt i forhold til Fluor

Elektronpositivitet

Elektropositivitet er et mål på et grunnstoffs evne til å gi vekk elektroner, og derfor danne positive ioner. De er dermed en antipode til elektronegativitet.

Hovedsakelig er dette et attributt til metaller, noe som betyr at generelt sett, jo mer metallisk et element er, desto større er elektropositiviteten. Derfor er alkalimetallene de mest elektropositive av alle. Dette er fordi de har et enkelt elektron i sitt ytre skall, og siden dette er relativt langt fra atomkjernen, går det lett tapt; med andre ord, disse metallene har lav ioniseringsenergi.^[1]

Mens elektronegativitet øker langs periodene i periodesystemet og reduseres langs grupper nedover, reduseres elektropositivitet langs perioder (fra venstre til høyre) og økes grupper nedover. Dette betyr at grunnstoffene øverst til høyre i det periodiske systemet (oksygen, svovel, klor, etc.) vil ha størst elektronegativitet, og de nederst til venstre (rubidium, cesium og francium) har størst elektropositivitet.