Eidsvoll Verk
Eidsvoll Verk er en herregård og et delområde på Eidsvoll i Akershus. Navnet stammer fra Eidsvoll Jernverk som ble opprettet av kong Christian 4 i 1624 som smelteverk for jern, drevet av vannkraft fra ett av vannfallene i Andelva.[1] I 1688 var verket eid av direktøren ved Kongsberg Sølvverk, Heinrich von Schlanbusch, og var i hans families eie fram til 1781.[1] I 1794 tok Carsten Tank Anker over og flyttet inn i verkseierboligen i 1811.[1] Seinere etablerte Eidsvoll Verk både teglverk og tresliperi i tilknytning til elva. Verkseierboligen, Eidsvollsbygningen, var møtested for Riksforsamlingen som vedtok den norske grunnloven i 1814.[1] Godset omfatter også skogeiendommer.[1] Det eneste som står igjen etter selve jernverket er Krutthuset.[1]
Eidsvoll Jernverk
rediger
Eidsvold Jernværk / Eidsvoll Jernverk 1624–1822 er navnet til et tidligere jernverk og til en nåværende godseiendom. Da norsk jernverksdrift startet opp, var staten pådriver, men etterhvert tok private aktører over, og de første eierne av Eidsvoll verk var Jernkompaniet, med Johan Post og Herman Krefting d.e. i spissen. Jernkompaniet hadde skaffet seg tilnærmet monopol på jernverksdrift i Norge, og Eidsvoll verk var blant de første stedene i Norge hvor det ble bygd masovner. Etter 1634 var det skiftende eiere: Hannibal Sehested, kong Frederik III, Gabriel Marselis og hertugene av Kurland (våre dagers Latvia). Kurland rådet dengang over en betydelig flåte og flere oversjøiske kolonier, og investeringen i norsk jernverksdrift kan ses i denne sammenheng. Hertug Jacob av Kurland brakte en del latvisk personal til Eidsvoll, og noen ble værende i Norge.
Sin beste epoke opplevde jernverket under overberghauptmann Heinrich von Schlanbusch (1688–1705) som fikk Eidsvold Jernværk i gave av kong Christian V, og sønnen Theodor Georg (1705–1750). Denne etterlot verket til sin brorsønn Frederik Legaard von Schlanbusch, som ble den siste av slekten som drev det.[2] Han var høyt aktet av de ansatte, og i sitt testamente overførte han bruk og plasser til deres beboere. Da verkets nye eier Carsten Anker skulle overta, ble han dermed møtt med rettssaker fra verkets ansatte, som gjorde krav på de testamentariske gavene. Til Carsten Ankers overraskelse gav retten de ansatte medhold. Sogneprest Legangers sympati er på Ankers side, og han skildrer hvordan drukkenskap og krangel florerte. Ifølge presten fikk Schlanbuschs behandling av sine ansatte dem til å føle seg hevet over sin stand. Moralen hadde riktignok vært god mens Schlanbusch levde, men etter hans død «udbrød Lasterne strømmevis». At de også vant rettssaken, «ophævede al den Harmonie og Kjærlighed, der bør være mellem Herre og Tjenere».[3]
Napoleonskrigene og politiske uroligheter i Europa førte til nedgang i eksporten av jern over flere tiår og i 1822 gikk til slutt Carsten Anker konkurs og Eidsvoll Verk falt i hendene på britiske kreditorer. Eidsvollsbygningen symbolske verdi som «det moderne Norges vugge» la grunnlaget for en privat pengeinnsamling der bl.a. Henrik Wergeland var en av pådriverne. I 1837 ble Eidsvoldsminnet etablert og Eidsvollsbygningen med tilhørende sidebygninger og ca 25 mål av hagen ble kjøpt for å bevares som nasjonalmonument. I 1851 ble dette gitt videre til den norske stat som folkets eiendom.
Resten av eiendommen som var Eidsvoll Jernverk er i dag godseiendommen Eidsvoll Verk med en nyere hovedbygning like øst for Eidsvollsbygningen. Denne delen av eiendommen og store skogeiendommer har i flere generasjoner vært eid av Mathiesen-slekten som også eide Linderud gård i Oslo, og andre eiendommer. Disse eiendommene blir drevet gjennom selskapet Mathiesen Eidsvold Værk.
Se også
redigerReferanser
rediger- ^ a b c d e f Store norske leksikon om Eidsvoll verk i (fri gjenbruk av tekst)
- ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 23. mars 2012. Besøkt 23. april 2011.
- ^ Anne Eriksen: Topografenes verden (s. 228-9), forlaget Pax, Oslo 2007, ISBN 978-82-530-2982-5