Droge

Droger har ofte latinske navn. Navnet forteller hvilken planteart det er og hvilke deler av planten som er brukt. Navnet kan også gi opplysninger om drogens form og farge. Plantens latinske arts- eller slektsnavn skrives i genitiv, mens det latinske navnet for plantedelen skrives i nominativ.

De typiske drogene er deler av planter, organdroger:

Droger kan også være sekreter eller produkter utvunnet fra vekster. Slike stoffer kalles ofte naturprodukter. De er mye mer ensartede i sammensetning enn organdrogene. De har ikke ett innholdsstoff, men består gjerne av mange lignende stoffer, og sammensetningen varierer lite fra gang til gang.

Omtrent halvparten av de legemidlene som selges på apotek har stoffer som helt eller delvis kommer fra naturen. Grunnen til bruken av droger, er selvfølgelig at de inneholder stoffer som har fysiologiske virkninger både på mennesker og dyr. Enkelte stoffer kan være vanskelig å få ut av drogen, eller drogen inneholder en blanding av stoffer som en ønsker. Det kan være mange grunner til at en ønsker å bruke drogen eller lage uttrekk av den, i stedet for å bruke enkeltstoffer. Vi vet ganske mye om innholdstoffene i droger og hvilken virkning de har. Nye analysemetoder kan påvise flere stoffer i kjente droger og med det forklare gammel bruk, for eksempel i folkemedisinen. Men resultatet av en moderne analyse kan også være at tradisjonell bruk ikke kunne ha noe for seg. Det oppdages stadig nye stoffer, ikke minst fordi en også undersøker hittil ukjente planter.

En har lenge lurt på hvorfor plantene inneholder så utrolig mange forskjellige stoffer og hvilke funksjoner de skulle ha i plantene. Nå vet man at mange av disse stoffene er svært viktige for plantene. De er med på å regulere veksten, beskytte mot bakterier og insektangrep. Bitre og vonde stoffer kan hindre at plantene blir spist av dyr og liknende.

Karbohydrater er stoffer som er bygd opp av sukkermolekyler. De er viktige næringsmidler og byggestoffer både for planter, mennesker og dyr. Hit hører enkle sukker som glukose, fruktose og sukrose (farin) og sammensatte forbindelser som stivelse og cellulose. I planteriket finnes en gruppe vi kaller gummi og slim. Det er kompliserte karbohydrater med den egenskap at de sveller i vann og lager viskøse løsninger. Slike stoffer brukes som tykningsmidler (tragant, pektin og akasiagummi). som avførende midler (linfrø, loppefrø og fiber) og i hostesafter (altearot). I den senere tid har forskning vist at spesielle karbohydrater er viktige blant annet for sårheling og for immunforsvaret. Glykosid er et ord som henges på andre navn; det betyr at det er et stoff som inneholder en sukkerforbindelse. Eksempel er hjerteglykosid. Forbindelser med navn som ender på -oider, for eksempel flavonoider, viser også at det er en sukkerforbindelse. De aller fleste stoffer i planter er knyttet sammen med et eller flere ulike typer sukkermolekyler. Det øker stoffenes vannløselighet.

Fett og fete oljer er en stoffgruppe som er mye omtalt den senere tid. Slike stoffer finnes både hos planter og dyr. De er en form for opplagsnæring og forekommer derfor ofte i frø og frukt hos planter, i eget fettvev og lever hos dyr. Fettet utvinnes ved at plantematerialet først deles opp. Så presses fettet ut, med eller uten oppvarming. Den fineste oljen fås gjerne ved kaldpressing. Som eksempel fås den fineste olivenoljen kalt “jomfruolje”, i den første kalde pressingen. Dyrefett utvinnes gjerne ved smelting. Oftest må det utvunnede råfettet eller råoljen renses videre.

Fett deles i mettet og umettet fett. jo mer umettet fettet er, jo lavere er smeltepunktet og jo mer utsatt er det for harskning. Generelt er plantefett mer umettet enn dyrefett. Plantefett fra tropiske vekster er ganske mettet (kokossmør), mens dyrefett fra kalde strøk kan være ganske umettet (fiskefett og tran). Matvarer med fett, som frø, nøtter, kjøtt og fisk er viktige næringsmidler for mennesker. Fett i form av oljer (olivenolje, soyaolje) og margarin brukes i matlagningen.

Fett og oljer har sin aller viktigste anvendelse som næringsmiddel, men de brukes også som råstoff i såpe- og malingsindustrien.

På apoteket er slike stoffer viktigst som hjelpestoff i salver, kremer og stikkpiller (hardfett, jordnøttolje, mandelolje). Enkelte oljer brukes også som legemiddel, f or eksempel tran, hvetekimolje, ricinus- eller lakserolje.

Voks er et slags fettstoff i fast form som er særlig vannavstøtende. Voks dekker hår, ull og pels, fuglens fjærdrakt og plantenes bladoverflate. På apoteket brukes ullfett utvunnet av saueullen, gul og hvit voks fra bikubene og karnaubavoks fra en palme i Brasil. Voks anvendes i salveblandinger, men kan også ha teknisk bruk. Gul voks brukes til bartevoks, polering av treverk og til honninglys til jul.

Flavonoider er en stoffgruppe som finnes i alle planter og som gir fine farger hos noen dyr. En kjenner over 200 ulike typer som deles inn i mange kjemiske grupper. Det spesielle med disse stoffene er at de er ganske vannløselige og at mange av dem er fargestoffer. Flavonoider er de gule fargestoffene hos ringblomst, de røde og blå fargene hos blåbær, den gule fargen i te og den rosa fargen på flamingoer. Enkelte flavonoider har også interessante virkninger på kroppen vår, som å øke blodgjennomstrømmingen i hjerte og perifere blodkar, ha krampeløsende virkning og som antioksidanter.

Garvestoffer finnes det også mer eller mindre av i alle vekster. Slike stoffer kan brukes til garving av dyrehuder til lær. Garvestoffer danner vannuløselige forbindelser med proteiner i huden, og læret blir vanntett. I munnen gir garvestoffer en sammensnerpende, tørr følelse, en astringerende virkning. Dette skyldes at garvestoffene reagerer med proteinforbindelser i munnhulen, og det dannes en lite gjennomtrengelig hinne. Denne kan beskytte mot ytre påvirkning, for eksempel fra bakterier. Den samme reaksjonen kan en få på hud og i slimhinner i tarmen.

Terpener er stoffer som er bygd opp av enheter med fem karbonatomer, såkalte isoprenmolekyler. Etter hvor store molekyler som dannes, får de svært forskjellige fysikalske og medisinske egenskaper. Monoterpener består av 2 isoprenenheter (10C-atomer). De er forholdsvis små og lite vannløslige molekyler, og de er derfor lettflyktige stoffer. I tillegg påvirker mange av dem lukte- og smakssansen. Seskviterpener består av 3 isoprenenheter (15C.atomer), mens diterpener er dannet av 4 isoprenenheter (20C- atomer). Tripener er en gruppe fettaktige forbindelser. Eksempel på tetraterpener 40C-atomer) er karotener (bl.a i gulrøtter) som er guloransje fargestoffer og antioksidanter.

Eteriske oljer er flytende og for det meste fargeløse eller svakt gule stoffer. På engelsk heter de volatile (=flyktige) eller essential oils. Et gammelt navn på eterisk olje er eterolje, med eter menes her atmosfæren, lufta. De består av en av mange (opptil 100) mono- og seskviterpener. Disse stoffene er lettflyktige, det vil si de har lett for å fordampe ved vanlig temperatur. Ved tilgang på luft, vil de eteriske oljene oksideres og endre farge, bli mer viskøse og lukten vil forandres.

Plantene lagrer de eteriske oljene i spesielle oljerom, sekretganger eller i kjertelhår. De kan finnes i blomst (rosenolje), i ved (f.eks furuolje) og i fruktskall (sitronolje), men helst kjennes de fra alle krydderurtene. Det er de eteriske oljene som er de viktigste smaks- og luktstoffene i mat, medisiner og parfymer. Enkelte av innholdsstoffene i de eteriske oljene er rensfremstilt, f.eks. kamfer, mentol, tymol og eugnol.

De eteriske oljene er svært lite løselig i vann, men derimot lett løselig i alkohol, fett og oljer. Aromatiske vann lages ved å løse maksimalmengde eterisk olje i vann. Eksempel på slike er rosenvann og peppermyntevann. Eau de Cologne er eksempel på sprituttrekk. Et forholdsvis nytt bruksområde for eteriske oljer er aromaterapi. Da blandes oljene ut i en fet olje, ofte mandelolje, og masseres inn i huden. Eteriske oljer kan virke hundirriterende og bør ikke brukes ublandet rett på hud.

Steroider er avledet av trioterpener. Kjønnshormoner, kolesterol og D-vitaminer er steroidforbindelser.

Saponiner kan være et trioterpen eller et steroid bundet til sukker, altså glykosider. Det spesielle med slike stoffer er st de skummer i vann (sapo = såpe) og oftest har bitter smak. Uttrekk av saponindrogene lakris og senega brukes i hostesafter.

Alkaloider er stoffer som inneholder nitrogen og er mer eller mindre giftige. De virker spesielt på nervesystemet. I denne gruppen finnes mange viktige, sterktvirkende legemidler, som morfin, kodein, efedrin, kinin og koffein. Narkotika som kokain og heroin er også alkaloider. Legemidler som er alkaloider utvinnes oftest fra plantemateriale. Droger med innhold av alkaloider er reseptpliktige.

Dette er en stor gruppe droger. Blant disse er gamle medisinske droger, krydderurter fra Middelhavet, julekrydder og smakstoffer i legemidler.

Når krydder skal brukes i kake eller i mat, må det oftest være findelt for å få stoffene mest mulig ut av krydderet og tilført maten. Når krydder skal koke med mat, kan det mange ganger være helt. Men når det skal lages teuttrekk av drogen, må den knuses noe. Det kan brukeren godt gjøre selv, f.eks. i en morter eller med en kjevle. Slike uttrekk må ikke koke, og det er viktig å ha et tett lokk over, også under oppbevaring av uttrekket.

Krydder i maten kan ha flere oppgaver.

1. Det gir bedre smak.
2. Krydder kan hjelpe til å fordøye maten bedre, ved at enkelte stoffer påvirker utskillelsen av magesafter og galle.
3. Krydder kan gjøre maten mer holdbar. Eteriske oljer har antimikrobiell virkning.
4. Krydder påvirker utskillelsen av magesafter for å bedre fordøyelsen, f.eks. ved sykdom. Skillet mellom krydder som ren smaksforbedring og en bevisst medisinsk virkning, er ikke alltid klart.
5. Krydder brukes som smaksstoffer i legemidler, både drogeuttrekk og eterisk olje. Smak av lakris, peppermynte, anis og appelsin er mest brukt. Merk her at det også er fint å smaksette legemidler med fruktsiruper.

Typiske krydderurter som også lar seg dyrke mange steder i Norge er: Dill, basilikum, agurkurt, hagekjørvel, estragon, isop, løpstikke, merian, sitronmelisse, oregano, persille, rosmarin, salvie, sar og timian. Både tørkede og friske kjøkkenhageurter finnes i handelen.

Frøkrydder med innhold av eterisk olje: anis, stjerneanis, kardemomme, karve, fennikel, koriander, spisskummen, allehånde og muskatnøtt. Slikt krydder selges både helt og pulverisert.

Krydder kan komme fra ulike deler av en vekst: pomerangskall er det ytre skallet av pomerans (bitter appelsin), nellik er blomsterknopp, kanel er bark av kaneltreet, einebær er egentlig konglen på einerbusken, laurbær er blad på laurbærtreet, vaniljestang er hele frukten fra vaniljeplanten og ingefær er rotstokken på ingefærplanten.

Skarpe kryddere med lite eterisk olje er: pepper, hvit og svart sennep (den svarte er sterkest), paprika, kajennepepper og ingefær.

Oppbevaring av droger med eteriske stoffer må skje i lufttett embalasje og helst glass eller porselenskrukker.

Forkjølelse forårsakes oftest av virus og kan ikke behandles. Folk henvender seg likevel ofte til apoteket for å få noe som kan lindre symptomene.

Ved begynnende sår hals og forkjølelse er det lurt å suge på pastiller som løses langsomt i munnen. Det øker spyttsekresjonen, og spyttet vil lindre sårheten i halsen. Pastiller med innhold av de eteriske oljene av eukalyptus og anis kan også virke antiseptisk.

Apoteket selger hostesafter som enten er slimløsende eller hostestillende. I noen av disse er det drogeuttrekk. Slimdrogene inneholder stoffer som sveller i vann og gir viskøse vannuttrekk. Det virker lindrende på sår hals og vil dempe hosten uten å virke på hosterefleksen. En slik droge er altearot, som inngår i syrupus alteheae. Uttrekk av saponindrogene lakrisrot og senegarot har slimløsende egenskaper og inngår i mange hostesafter. I tillegg brukes ofte droger med eteriske oljer som anis, eukalyptus og timian på grunn av slimløsende virkning. I tillegg har særlig timian, men også eukalyptus, en antiseptisk virkning

Droger til hud- og munnpleie brukes ved behandling av forskjellige plager eller som kosmetiske midler. Vi kan nevne adstringerende hamamelisvann, duftende rosenvann og rosekoldkrem. Enkelte mennesker er plaget av betennelser i munnens slimhinner. Noen har nytte av å bruke kamilleuttrkk til munnskylling. Andre droger til slikt bruk er salvie, ryllik og peppermynte. Myrratinktur og ratanhiatinktur brukes også. Tinktur kan enten pensles på eller fortynnes i vann til gurgling og munnskylling.

Slike droger inneholder karbohydrater som binder til seg vann. Det fører til at de svaller, og dermed vil avføringen bli bløtere og få et større volum. Det er særlig linfrø, loppefrø og preparater av loppefrø og ispaghulafrø som virker slik.

Slike droger inneholder en stoffgruppe som kalles antranoider og har en kraftigere virkning enn de volumøkende midlene. De bør ikke brukes regelmessig fordi de skaper avhengighet. Det er særlig drogene sennesblad og sennesbelg som brukes. Av disse finnes også standardiserte ekstrakter i spesialpreparatene. Andre droger som har omtrent samme virkning, er frangulabark, rabarbrarot og aloe.

Slike droger inneholder enten garvestoffer eller karbohydratforbindelser. Viktige droger er her eikebark til dyr og blåbær til barn. Enkelte karbohydrater kan også ha den virkningen at de virker stoppende. Johannesbrødkjernemel kan brukes ved diaré, selv til spedbarn.

Noen droger fører til økt gjennomstrømming av væske i nyrene, slik at det dannes en større mengde urin. Virkningsmåten er noe usikker, men kan skyldes at drogen inneholder kaliumforbindelser, flavonoider og/eller at det tilførers ekstra væske med teuttrekket. Slike droger virker altså på en annen måte enn urindrivende medikamenter (diuretika). Drogene har ingen innvirkning på vannansamlinger (ødemer) i kroppen og bør ikke brukes av personer som har hjerte- eller nyresvikt. Derimot kan de brukes ved ulike former for urinveisbetennelser. en økt gjennomstrømming av væske i urinveiene kan minske konsentrasjonen av bakterier, noe som kan være nyttig for å forebygge kroniske infeksjoner. Typiske urinveisdroger er kjerringrokk, bjørkeblad og brennesle.

Droger med beroligende virkning har svake virkninger. De virksomme innholdsstoffene er bare delvis kjent, men forsøk har vist at det er sikre virkninger. Det er særlig valerianarot som er vist å ha svak muskelavslappende og beroligende virkning. Det gjør at den kan brukes ved urotilstander og som innsovningsmiddel. Særlig eldre mennesker med soveforstyrrelser har nytte av valeriana. Valerianatinktur er et uttrekk med etanol som er lett å dosere. Humle er en annen droge som kan brukes som et svakt sovemiddel. Teuttrekk gir lite virkning, ment bitter smak. Humlen legges heller under hodeputen, da en teori går ut på at de virksomme stoffene fordamper ut som gass. Melisse og perikum er også funnet å ha beroligende virkning. Kamille og peppermynte er ikke vist å ha beroligende virkning, men en varm kopp te vil alltid virke avslappende.

Blant insekter inntok spansk flue en fremtredende plass. Det er en art plasterbiller som er særlig alminnelig i Sør- Europa, men den kan også enkelte år finnes i store mengder på nordligere breddegrader. De blir samlet inn i Sør-Russland, Romania, Ungarn og på Sicilia, og det gjøres på den måten at man tidlig om morgenen ryster trærne der de overnatter. De morgensøvnige dyrene faller til jorden, samles opp og drepes i et glass med litt kloroform, eter eller svovelkarbonat. Deretter tørkes de hurtig i solen eller i tørkeovn. Drogen, spansk flue anvendes i pulverisert tlstand.

I oldtiden og i middelalderen ble spansk flue brukt som afrodisiakum, for det skarpe, men giftige stoffet cantaridin bevirker blodfylling av genitalia. Overdosering er imidlertid ytterst farlig fordi cantaridinet fremkaller betennelse i nyrer og urinveier, og forskjellen mellom den virksomme og den dødelige dose er svæet liten.

Det er klart at et middel som spansk flue måtte bli misbrukt. Særlig i renessansen ble det brukt av ansvarsløse og mystiske personer til fremstilling av «elskovsdrikker». Spansk flue var også velegnet til giftmord, da giftens latenstid er lang og giftmorderen derfor hadde god tid til å unnslippe før forbrytelsen ble oppdaget.

Om en særlig raffinert form for giftmord med spansk flue fortelles følgende: En giftmorder hadde invitert sitt offer på et stykke brød og en dram, og viste offeret den elskverdighet å smøre på hans brød. Kniven var imidlertid på den ene siden påsmurt spanskflurpulver, og denne siden brukte morderen til offerets brødstykke, mens han tok smør fra den andre siden på sitt eget stykke.

I nyere tid er spansk flue bare blitt brukt utvortes – i salver og smørelser i veterinærmedisinen, og i det tidligere så velkjente spanskflueplaster.

Mennesker har i flere tusen år brukt droger for å oppnå ruseffekt. Som offisinell droge med denne bivirkningen regnes f.eks. opiumsvalmue.

Teriak var opprinnelig navnet på et sterkt sammensatt legemiddel, senere brukt i forbindelse med den lege som hadde satt sammen oppskriften. Oppskriften ble senere tatt opp i den danske farmakopé fra 1772. Fremstillingen av teriak ble i middelalderen sett på som et farmasøytisk mesterverk, og foregikk offentlig med utstilling av de 66 komponentene som inngikk i blandingen. Lyon hadde en spesiell tradisjon i dette. Innholdstoffene var både animalske og vegitabilske. Teriak ble oppbevart i en rikt dekorert beholder som kunne være av både bronse eller steintøy.

Legeiglen hører til leddormens orden, og som hesteiglen er den en kjeveigle, det vil si at den er utstyrt med tre sterke hornkjever. De kan bite gjennom menneskets hud, og da iglen også er forsynt med 11 par mageblindsekker, er den i stand til å suge i seg betydelige mengder blod, et forhold som er blitt utnyttet medisinsk.

Til 1933 var legeiglen eller blodiglen beskrevet i den danske farmakopé, og skulle finnes på et hvert dansk apotek. I motsetning til hesteiglen er den forholdsvis sjelden i Danmark, og må innføres fra Mellom- og Sør- Europa. Man skiller mellom to arter, den tyske grå, som har gulgrønn, svartflekket buk og den grønne ungarske, med olivengrønn, ensfarget buk. Før den annen verdenskrig, altså før de tyske militæruniformer ble grønne, kunne man bruke som huskeregel for å skjelne mellom artene at den tyske iglen var “den feltgrå”.

På apoteket ble iglene oppbevart i en krukke med ferskvann, helst elve- eller myrvann. Vannet skulle skiftes ofte, fordi iglene lett angripes av sykdommer. For eksempel dannes det ofte en slimring rundt dyret. I naturen befrir den seg fra ringen ved å gni kroppen mot ujevnheter, men i fangenskap hjalp man på dette forhold ved å legge et stykke torv i oppbevaringskrukken. Forekom det likevel slimringer på iglene, måtte man plukke dem av – og så var det bare å handle raskt, før de små beistene suget seg fast ved hjelp av halens brede sugeskive og begynte å bite. Iglene ble brukt mot hevelse ved betennelser, byller og hemoroider, men faren for infeksjon ved bruk av igler kan ikke utelukkes, og iglen ble lenge ansett som et foreldet legemiddel.

Å sette avskårne fingre, hender, armer og føtter fast igjen ble i teorien mulig da Alexis Carrel i 1908 innførte en metode til å sy blodkar sammen, som han i 1912 ble belønnet med Nobelprisen for. Men man kunne først sy de mindre blodkarene samen omkring 1960, da det var utviklet effektive operasjonsmikroskoper og mer velegnede suturmateriale, for eksempel tråder tynnere enn menneskehår, som var fastgjort til en tre millimeter lang nål.

Da teknikken til gjendannelse av nerver ble innført i 1967, var veien åpen for en fullstendig påsying av avskårne legemsdeler. Et år senere påsatte kirurgene Komatsu og Tamai en avskåret tommelfinger.

En overraskende følge av disse mikrokirurgiske fremskritt har vært iglenes tilbakevending til medisinsk bruk i løpet av 1980-tallet. Av og til krever de sammensydde venene i en påsatt finger noen tid før de igjen fungerer tilfredsstillende og kan lede blodet vekk fra fingeren. Hvis blodet imidlertid ikke hele tiden fjernes fra fingeren, kan den ikke få tilført nytt oksygenrikt blod gjennom arterien, og det kan forsinke eller umuliggjøre helingen.

Ved å påsette en igle til fingeren i cirka 20 minutter kan det overskytende blodet dreneres vekk fra fingeren, og selv etter at iglen er fjernet, fortsetter blodet å flyte gjennom bittsåret i opp til 12 timer. Blødningen skyldes at iglens spytt inneholder stoffet hirudin, som hindrer blodet i å størkne. Et alternativ til iglebehandlingen er å gi pasienten størknehemmende medisin, som imidlertid påvirker hele kroppen og ikke bare den legemsdel som skal behandles.

• EXTRACTUM 400 år med apotek Utstillingskatalog Garnæs trykkeri A/S Bergen 1995
• Den Norske Farmakopø 1939, Oslo 1939
• Johannessen,Finn Erhard, og Skeie, Jon, Bitre piller og sterke dråper, Oslo 1995
• Kallinich, Günter, Schöne alte Apotheken, Heilkunst . Aberglaube. Pharmazeutische Technik, Nikol Verlagsgesellschaft mbH& Co. KG, Hamburg 1999
• Lindgren, John, Läkemedelsnamn Ordförklaring och historik, Berlingska Boktryckeriet Lund 1918,Faksimiupplaga AB Realtryck 1986
• Moxnes, Aud og Stiberg, Berit: Droger, Oslo 1979, ISBN 82-00-26-388-6
• Ziegler, Otto, Petzold, Artur, Drogenkunde original 1929 (reprint) ISBN 3-8262-2601-1

• Relis
• Legemiddellisten, Urtelisten
• Forskrift om legemidler (legemiddelforskriften).
• Waaseth, Marit: Naturlegemiddler, Omsetning og lovgiving Masteroppgave i farmasi Tromsø 2004 pdf