De tretti tyranner (Norge)

Se også: De tretti tyranner

De tretti tyranner var en diskusjonsklubb av stortingsrepresentanter omkring Peder Rinde og Søren Jaabæk, som kom sammen fra 1879 til 1882.

Historie

På Stortinget i 1879 hadde en liten krets av bonderepresentanter begynt å holde egne møter for å diskutere sakene som var oppe. I 1880 ble denne kretsen omdannet til en diskusjonsklubb med faste møter hver uke. Den viktigste saken som ble tatt opp i møtene, var promulgasjonssaken, det vil si om Stortinget skulle erklære grunnlovsvedtaket i statsrådssaken for gjeldende lov til tross for kong Oscar IIs veto. Etter diskusjon meldte «de 30 tyrannene» fra til Venstres ledere Johan Sverdrup og Johannes Steen at de enstemmig var blitt enige om å støtte promulgasjonen av grunnlovsvedtaket.

I 1879, da det var bare 20 medlemmer, fikk kretsen navnet «tyvebanden» av Peter Rasmus Krag. I 1880 kalte ham dem «de 30 tyranner», etter de tretti tyranner i det gamle Athen. En annen gruppering av Venstre ble kalt «royalistene» fordi de holdt møter på Hotel Royal. De 30 tyrannene holdt derimot lukkede møter og ønsket at foreningens arbeid skulle være hemmelig. Jens Arup Seip mener at gruppen oppnådde en betydelig politisk slagkraft, fordi ingen sak kunne bli vedtatt som ikke de 30 tyrannene var enige i.^[1] De 30 tyrannene og «royalistene» ble dermed forløpere for dannelsen av partiet Venstre i den neste stortingsperioden.

Søren Jaabæk var lederen i foreningen, mens Peder Rinde var forretningsfører. Møtene ble som regel holdt hos Ole Evensen Hjelmstad. Jens Arup Seip mener at Rinde var den egentlige organisatoren av gruppen, mens Jaabæk var «alderspresident».^[2]

Medlemmer

Referanser

^ Seip, Jens Arup (1997). Utsikt over Norges historie. Gyldendal. s. 106. ISBN 8205253005.
^ Koht, Halvdan (1922). Johan Sverdrup. Bind 2 : 1870-1880. Aschehoug. s. 281–282.

Autoritetsdata

[1] Seip, Jens Arup (1997). Utsikt over Norges historie. Gyldendal. s. 106. ISBN 8205253005.

[2] Koht, Halvdan (1922). Johan Sverdrup. Bind 2 : 1870-1880. Aschehoug. s. 281–282.

[1]