Dalriada

Dalriada eller Dál Riata var et gælisk kongerike som omfattet deler av vestlige Skottland og nordøstlige Ulster i Irland over North Channel. På slutten av 500- og tidlig på 600-tallet utgjorde det omtrentlig dagens Argyll og Lochaber i Skottland og grevskapet Antrim i Ulster.^[1]

Satellittfoto av Skottland og Irland som viser det omtrentlige området til Dál Riata (markert). Fjellryggen som skiller øst og vestkysten av Skottland kan bli sett.

Dalriada (grønt) i kongerikets storhetstid, ca. 590. Gule felt er piktiske områder.

Den første kjente konge av Dalriada er Fergus I, som hersket ca. 500–501. Under de første kongene av Dalriada var de fortsatt i et avhengighetsforhold til sine irske frender, men under Aedan mac Gabráin (ca. 574–ca. 608) ble det skotske riket dominerende. Han bygde opp en sterk flåte, førte krig mot naborikene, og utførte plyndringstokter så langt unna som Man og Orknøyene. På land gjorde han det ikke like bra, og i 603 ble han beseiret av Æthelfrith av Northumbria i slaget ved Daegsastane. Kongedømmets innflytelse i Ulster dalte kraftig i 637, da de irske dalriadaene ble beseiret av O'Neill-klanen i slaget ved Mag Rath. Fra da av fokuserte de på sine områder i Skottland. Hovedrivalene var pikterne i nord og angelsakserne i Bernicia mot øst.

Navnet

Navnet Dál Riata er avledet fra gammelirsk. Dál, beslektet med engelske dole og deal, tyske teil / theil, og latinske tāliō, og beslektet med franske taille og italienske taglia, betyr «porsjon» eller «andel» (som i «en andel land»); Riata eller Riada er antatt å ha vært et personnavn.^[2] Således har navnet betydningen «Riadas andel» med land i området.

Latinskspråklige kilder refererte ofte til innbyggerne av Dál Riata som «skotter» (latin: Scoti), en betegnelse benyttet av romersk og greske skribenter for de irlendere som angrep og herjet romersk Britannia. Den eldste bruken av dette ordet er funnet i Nomina Provinciarum Omnium («Navnene på alle provinsene») som er datert til rundt 312 e.Kr.^[3] Senere kom det til å referere til gæliskspråklige folk, enten de var fra Irland eller andre steder.^[4] De er referert her som gælere, et entydig betegnelse, eller som dalriadaene.^[5]

Inndeling

I Argyll besto det opprinnelig av tre slekter (klaner):

Cenél Loairn (slekten Loarn) i nord og midtre Argyll
Cenél nÓengusa (slekten Óengus) basert på Islay
Cenél nGabráin (slekten Gabrán) basert på Kintyre

En fjerde slekt, Cenél Chonchride i Islay, var tilsynelatende var liten til å bli betraktet som en vesentlig deling. Ved slutten av 600-tallet hadde enda en slekt, Cenél Comgaill (slekten Comgall), dannet seg, basert i østlige Argyll. Distriktene Lorn og Cowal i Argyll har tatt sine navn fra henholdsvis Cenél Loairn og Cenél Comgaill,^[1] mens distriktet Morvern var tidligere kjent som Kinelvadon, fra Cenél Báetáin, en underinndeling av Cenél Loairn.^[6]

Historie

Kongedømmet var på sitt fremste under Áedán mac Gabráin (styrte 574–608), men kong Æthelfrith av Bernicia begrenset dets vekst i slaget ved Daegsastane i 603. Kongedømmets innflytelse i Ulster dalte kraftig i 637, da de irske dalriadaene ble beseiret av O'Neill-klanen i slaget ved Mag Rath. Fra da av fokuserte de på sine områder i Skottland. Disse alvorlige nederlag i Irland og Skottland i tiden under Domnall Brecc (død 642) avsluttet Dál Riatas «gullalder», og kongedømmet ble underlagt Northumbria, og deretter pikterne. Det er uenighet om skjebnen til kongedømmet fra slutten av 700-tallet og framover.

Dunadd i Argyll ser ut til å ha vært kongenes sete. Utgravninger der har vist at det er flere befestninger på stedet, og man har også funnet mange former til produksjon av smykker. En bolig- og folketelling, Senchus fer n'Alba som muligens er fra 600-tallet er bevart i en kopi fra 900-tallet.

En del historikere har ikke sett noen ny framgang for Dál Riata etter lang periode av utenlandsk dominans (etter 637 og til rundt 750 eller 760), mens andre historikere mener å se en fornyelse under Áed Find (736–778), og senere under Cináed mac Ailpín (Kenneth MacAlpin), som en del kilder hevder to kongedømmet der en gang rundt 840 som følge av et katastrofalt nederlag av den piktiske hæren i kamp med nordmenn (eller nordboere generelt), og deretter grunnla kongeriket Alba, hva som i dage er Skottland. En annen teori er at Dál Riata overtok kongedømmet Fortriu, det vil si pikternes rike, flere generasjoner før MacAlpin (800–858).^[7] Kongedømmet Dál Riatas uavhengighet ble avsluttet i vikingtiden på 900-tallet da en felles ytre fiende, norrøne vikinger, fikk riket til å slå seg sammen med pikterne for å opprette det felles kongeriket Alba. Helt mot slutten ble Stone of Scone, steinen som de skotske konger ble kronet på, brakt over til Skottland.

Referanser

^ ^a ^b Lynch, Michael (2011): Oxford Companion to Scottish History, Oxford University Press. ISBN 978-0-19-923482-0, s. 161-162
^ Beda: Historia ecclesiastica gentis Anglorum, bok I, kapittel 1.
^ Freeman, Philip (2001): Ireland and the Classical World, University of Texas Press, s. 91-92
^ Charles-Edwards, T. M. (2007): Early Christian Ireland, Cambridge University Press, s. 159–160. Forfatteren betrakter de latinske betegnelsene Scotti og Atacotti som referanser til forbundene i henholdsvis Ulster og Leinster. Etymologien av Scotti, og dets gælisk røtter, om siste i det hele tatt finnes, er usikker. Begrepet i senantikke kilder er enten særskilt knyttet til pirater fra Irland, eller er geografisk tvetydig. Det har ikke blitt funnet en åpenbar referanse til Scotti i Skottland i den romerske perioden. Til tross for flere referanser som lister ulike kombinasjoner av Picti, Scotti, Hiberni, Attecotti og Saxons sammen, som arketypiske fiender av romersk Britannia, er det verd å merke seg at «Scotti» og «Hiberni» er aldri listet sammen, noe som bekrefter at de var den gang, slik de var senere, alternative navn for irlendere eller forbund av irlendere. Uansett den opprinnelige betydningen, eller dens moderne popularitet, å benytte begrepet «skotte» i denne konteksten inviterer til forvirring.
^ Se Sellar, W. C.; Yeatman, R. J. (1998): 1066 And All That, Methuen, s. 5, for en parodi på forvirringen av ordet «skotte» som oppstår i denne konteksten.
^ Watson, William J. (2004): Celtic Place-names of Scotland, Birlinn Ltd., s. 122.
^ Smyth, Alfred P. (1984): Warlords and Holy Men, og Bannerman, John (1999): «The Scottish Takeover of Pictland», presenterer denne saken ved å argumentere at de piktiske kongene fra Ciniod, sønn av Uuredech og Causantín mac Fergusa og framover var etterkommere av Fergus mac Echdach og Selbach mac Ferchair. Broun, Dauvit (1998): «Pictish Kings 761–839», gir derimot en alternativ rekonstruksjon, og som har skaffet seg betydelig støtte, se Clancy, Thomas Owen (2004 «Iona in the kingdom of the Picts: a note»; Woolf, Alex (2007): From Pictland to Alba, 789–1070, s. 57–67.

Litteratur

Beda: Historia ecclesiastica gentis Anglorum (se eksterne lenker)
Broun, Dauvit (1998): «Pictish Kings 761–839: Integration with Dál Riata or Separate Development» i: Foster, Sally M., red.: The St Andrews Sarcophagus: A Pictish masterpiece and its international connections. Four Courts, Dublin, ISBN 1-85182-414-6
Charles-Edwards, T. M. (2007): Early Christian Ireland, Cambridge University Press
Clancy, Thomas Owen (2004 «Iona in the kingdom of the Picts: a note» i: The Innes Review, 55 (1), s. 73–76. ISSN 0020-157X
Freeman, Philip (2001): Ireland and the Classical World, University of Texas Press
Lynch, Michael (2011): Oxford Companion to Scottish History, Oxford University Press. ISBN 978-0-19-923482-0
Smyth, Alfred P. (1984): Warlords and Holy Men, Edinburgh UP, Edinburgh, ISBN 0-7486-0100-7
Watson, William J. (2004): Celtic Place-names of Scotland, Birlinn Ltd.
Woolf, Alex (2007): From Pictland to Alba, 789–1070, The New Edinburgh History of Scotland, Edinburgh: Edinburgh University Press, ISBN 978-0-7486-1234-5

Se også

Liste over Dalriadas konger

Eksterne lenker

Beda: Ecclesiastical History and its Continuation (PDF), hos CCEL, oversatt av A.M. Sellar.
Digitalt arkiv av utgravninger knyttet til Lane & Campbell: Dunadd: An early Dalriadic capital hos Glasgow University Dept. of Archaeology
Proceedings Arkivert 2. juni 2008 hos Wayback Machine. hos Society of Antiquaries of Scotland (PSAS) til1999 (PDF).
A history of Kintyre

[OxfordCompanion1-1] Lynch, Michael (2011): Oxford Companion to Scottish History, Oxford University Press. ISBN 978-0-19-923482-0, s. 161-162

[beda-2] Beda: Historia ecclesiastica gentis Anglorum, bok I, kapittel 1.

[3] Freeman, Philip (2001): Ireland and the Classical World, University of Texas Press, s. 91-92

[4] Charles-Edwards, T. M. (2007): Early Christian Ireland, Cambridge University Press, s. 159–160. Forfatteren betrakter de latinske betegnelsene Scotti og Atacotti som referanser til forbundene i henholdsvis Ulster og Leinster. Etymologien av Scotti, og dets gælisk røtter, om siste i det hele tatt finnes, er usikker. Begrepet i senantikke kilder er enten særskilt knyttet til pirater fra Irland, eller er geografisk tvetydig. Det har ikke blitt funnet en åpenbar referanse til Scotti i Skottland i den romerske perioden. Til tross for flere referanser som lister ulike kombinasjoner av Picti, Scotti, Hiberni, Attecotti og Saxons sammen, som arketypiske fiender av romersk Britannia, er det verd å merke seg at «Scotti» og «Hiberni» er aldri listet sammen, noe som bekrefter at de var den gang, slik de var senere, alternative navn for irlendere eller forbund av irlendere. Uansett den opprinnelige betydningen, eller dens moderne popularitet, å benytte begrepet «skotte» i denne konteksten inviterer til forvirring.

[5] Se Sellar, W. C.; Yeatman, R. J. (1998): 1066 And All That, Methuen, s. 5, for en parodi på forvirringen av ordet «skotte» som oppstår i denne konteksten.

[6] Watson, William J. (2004): Celtic Place-names of Scotland, Birlinn Ltd., s. 122.

[7] Smyth, Alfred P. (1984): Warlords and Holy Men, og Bannerman, John (1999): «The Scottish Takeover of Pictland», presenterer denne saken ved å argumentere at de piktiske kongene fra Ciniod, sønn av Uuredech og Causantín mac Fergusa og framover var etterkommere av Fergus mac Echdach og Selbach mac Ferchair. Broun, Dauvit (1998): «Pictish Kings 761–839», gir derimot en alternativ rekonstruksjon, og som har skaffet seg betydelig støtte, se Clancy, Thomas Owen (2004 «Iona in the kingdom of the Picts: a note»; Woolf, Alex (2007): From Pictland to Alba, 789–1070, s. 57–67.

[1]