Bratsbergbanen

Hvor Bratsbergbanen faktisk går, har ofte vært uklart. Dette ble ikke mindre uklart etter at Jernbaneverket i 2008 endret innholdet i en del banenavn. Uklarhetene har sin grunn i at banen er bygget som en sammenbinding mellom to baner og at den samtidig hadde driftsmessig fellesstrekning med Sørlandsbanen mellom Hjuksebø og Nordagutu.

I nord ble de normalsporede privatbanen Rjukanbanerne ferdig i 1909 som Norsk Hydros jernbaneforbindelse mellom Rjukan og Notodden. Selskapet fikk navnet Norsk Transportaktieselskab. Rjukanbanerne bestod av strekningene Rjukan – Mæl og Tinnoset – Notodden, med jernbaneferge på Tinnsjøen som forbindelse mellom de to enkeltstående banene. Banene fikk elektrisk drift fra 1911.^[1] Man brukte Norsjø–Skienkanalen for transport mellom Notodden og Skien.

9. juli 1908 gjorde Stortinget vedtak om å bygge en parsell av Sørlandsbanen fra Kongsberg til Neslandsvatn, og en linje mellom Hjuksebø og Notodden som dermed koblet Rjukanbanerne til det nasjonale jernbanenettet. Tre år senere, (25. juli 1913), vedtok man å bygge en bane fra Nordagutu til Eikonrød i Skien, for dermed å oppnå en sammenhengende og direkte jernbaneforbindelse mellom Rjukanbanerne og Skien-Porsgrunnsområdet. Norsk Hydro ønsket en slik forbindelse helt fram til kysten. Strekningen mellom Notodden og Eikonrød ble åpnet i 1917, tre år før Sørlandsbanen ble åpnet mellom Kongsberg og Hjuksebø.^[2] Hele strekningen Notodden – Hjuksebø – Nordagutu – Skien N – Eidanger ble kalt Bratsbergbanen. Etter en overenskomst 25. juli 1913 ble Tinnosbanen av Rjukanbanerne overtatt av statsbaneselskapet Tinnoset-Porsgrunnbanen (banemerke T.P.B.) og administrert av Norges Statsbaner fra 1920.^[3] Rjukanbanerne (flertall) ble dermed forkortet til Rjukan – Mæl og kalt Rjukanbanen, mens Bratsbergbanen fikk tillagt strekningen Notodden – Tinnoset. Allerede fra åpningen av strekningen Notodden – Eikonrød 17. desember 1917 gikk Bratsbergbanen offisielt fra Tinnoset til Eikonrød.

I syd var Vestfoldbanen blitt bygget som smalsporet jernbane fram til Skien allerede i 1882. Jernbanestasjonen i Skien lå nede i sentrum og fikk etter at Bratsbergbanen ble bygget med ny stasjon på Nylende betegnelsen "Skien G" (Skien gamle stasjon). Bratsbergbanens stasjon ble kalt "Skien N" (Nylende^[4]). Bratsbergbanen normalsporede bane møtte Vestfoldbanens smalsporte i Eikonrød beliggende 1,9 km syd for Skien G. Norsk Hydro hadde transportbehov helt til Borgestad, så det ble etablert en 3-skinnestrekning mellom Eikonrød og Borgestad allerede fra 4. desember 1916. Slik sett kan man si at Bratsbergbanen i praksis gikk helt til Borgestad fra starten. Norsk Hydro fikk kjøre massetransport på banen allerede fra 1916, mens anlegget ennå ikke var ferdigstilt som fullverdig jernbane. Fra 1. juli 1923 ble strekningen mellom Porsgrunn og Skien tillagt Bratsbergbanen^[1], slik at navnet «Tinnoset-Porsgrunnbanen» ble fra den dato en korrekt beskrivelse på «Bratsbergbanen». Fra 16. juni 1921 ble hele strekningen fra Skien G til Eidanger normalsporet og tredjeskinnen fjernet. Slik sett kom Bratsbergbanen i praksis til å strekke seg helt ned til Eidanger, som dermed ble sporbruddstasjon mot Vestfoldbanen.

Sørlandsbanen ble åpnet mellom Nordagutu og Gvarv i 1922, og nådde etterhvert Kristiansand i 1938. Driftsmessig ble Bratsbergbanens strekning mellom Hjuksebø og Nordagutu mer og mer trafikkert av Sørlandsbanen tog og ble derfor gjerne oppfattet også som en del av Sørlandsbanen og ikke Bratsbergbanen. Ut på 1990-tallet opphørte også Norsk Hydros transporter mellom Rjukan, Notodden og Borgestad, og trafikken på Bratsbergbanens strekninger, bortsett fra mellom Hjuksebø og Nordagutu, ble derfor svært redusert i forhold til tidligere.

I 2008 foretok Jernbaneverket flere endringer av sine banebetegnelser. Ut fra Jernbaneverkets egne nettsider er det noe uklart hva som regnes som Bratsbergbanen, se for eksempel Banestrekninger - Bratsbergbanen Arkivert 27. september 2018 hos Wayback Machine. Men legger man Network Statement 2012 til grunn, kan det virke som Bratsbergbanen i dag regnes som strekningen Skien N - Nordagutu. Nordagutu-Hjuksebø er blitt en del av Sørlandsbanen, mens Hjuksebø - Notodden - Tinnoset er benevnt «Tinnosbanen».

Banenor skrev i 2020: «Navnet Bratsbergbanen ble opprinnelig brukt om hele strekningen fra Skien til Notodden. I dag brukes det om den 44 kilometer lange banen fra Porsgrunn til Nordagutu.» ^[5]

Da Bratsbergbanen ble tatt i bruk for massetransport 4. desember 1916 besto den av den nye strekningen mellom Notodden og Eikonrød i Skien, og strekningen mellom Eikonrød og Eidanger som den delte med Grevskapsbanen. Grevskapsbanen var smalsporet, derfor hadde den felles strekningen tre skinner, slik at den kunne betjene begge systemene. Vanlig drift ble igangsatt 17. desember 1917, og høytidelig åpning skjedde 9. februar 1920. Fra 1. juli 1920 ble Tinnosbanen offisielt en del av Bratsbergbanen. Før vanlig trafikk ble igangsatt i 1917 ble det kun kjørt godstog for Norsk Hydros behov mellom Rjukan og havnen på Menstad.^[6] Den 11. februar 1920 ble forbindelsen Hjuksebø – Kongsberg åpnet, strekningen Kongsberg – Hjuksebø – Nordagutu er i dag del av Sørlandsbanen. Strekningen mellom Notodden og Borgestad ble elektrifisert 7. mai 1936.^[1] Brua over Sagtjernelva, i noen kilder kalt Svartufsbrua, ble sprengt 14. mars 1945, som en del av Operasjon Betongblanding. 27. august 2005 ble det satt opp ei minnetavle om aksjonen, denne befinner seg noen få minutters gange fra Valebøveien.^[7][8]

I 2000 ble persontrafikken Porsgrunn-Notodden forsøkt drevet av Timetoget Bratsbergbanen AS som kjøpte inn tre svenske 20 år gamle dieselmotorvogner litra Y1. Selskapet ble nedlagt i november samme år, og NSB overtok vognene og driften ^[9].

I 2004 ble det åpnet et nytt sidespor fra Notodden stasjon ned til Notodden kollektivterminal. Sporet har ikke elektrifisering. Dermed kunne man ikke bruke elektriske motorvogner i togene som betjener denne terminalen, men fordi togene ble kjørt med dieselmotorvogner var det i og for seg unødvendig.

Per 2004 ble stasjonene Porsgrunn, Skien, Nisterud, Nordagutu og Notodden kollektivterminal betjent av Telemark fylkeskommune i samarbeid med NSB. I 2004 ble stasjonene Hoppestad, Valebø, Dalsvatn, Holtsås, Hjuksebø, Trykkerud, Tveitan, Tinnegrend og Notodden stasjon nedlagt. Borgestad forsvant fra ruteplanen i 2006, Trykkerud ble gjenåpnet i 2008.

Våren 2010 var persontrafikken igjen nedleggingstruet^[10], men staten bestemte seg senere for å videreføre den, i første omgang frem til 2014.^[11]

Sommeren 2011 var det en stor flom som førte til jordras under skinnene på Notodden stasjon som førte til at strekningen mellom Nordagutu og Notodden ble stengt en lengre periode.

I august 2015 ble de to siste svenske Y1-vognene utrangert. Etter en kort periode med vekselvis kjøring av tovogns NSB type 69 og type 70 er ordinær materiellbruk fra våren 2016 to tovogns 69B-sett.

Før 14.desember 2020, - ankom togene til Notodden, - den opprinnelige Notodden stasjon, - 700 meter fra skysstasjonen.

Den 14. desember 2020 ble det igjen mulig, - å gå over fra buss til tog, - eller motsatt på Notodden skysstasjon, - ettersom den ønskede strekningen som tidligere ikke var elektrifisert, - fikk elektrifisering som gjorde det mulig for elektriske tog, - å ankomme Notodden skysstasjon..^[12]

I 2019 kom det frem at persontrafikken på Bratsbergbanen er Norges mest subsidierte jernbanestrekning ut ifra antall passasjerer.^[13]

Bratsbergbanen er Norges mest subsidierte strekning per reisende, og staten støttet per 2019 hver reisende med over 700 kroner.^[13]

• Bjerke, Thor & Holom, Finn (2004). Banedata 2004. Hamar/Oslo: Norsk Jernbanemuseum & Norsk Jernbaneklubb. s. 210–224. ISBN 82-90286-28-7. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Helge Songe (2020). Bratsbergbanen. SingSong. ISBN 9788299986946. 
• Bratsbergbanen 1987. Asplan. 1987. 
• Dahl, Aasmund, red. (1988). NSBs bygningsregistrering: Drammen distrikt: Bratsbergbanen, Sørlandsbanen. NSB Arkitektkontoret. 

• «Network Statement Bane NOR, vedlegg 3.6.2.3 Havneterminaler». Bane NOR. 20. juni 2017. Besøkt 26. juni 2017.