Benedetto Cairoli
Benedetto Cairoli (født 28. januar 1825 i Pavia, død 8. august 1889 i Napoli) var en italiensk politiker (historiske venstre), som i to perioder var sitt lands statsminister. Han var dessuten president i deputertkammeret og utenriksminister. Cairoli var aktiv i den militære kamp for Italias samling, og tjente fra 1859 flere ganger under Garibaldi.[7] Han var blitt oberst da han assisterte Garibaldi under felttoget Tirol i 1866, og han deltok også i kampene i Mentana i 1867. Cairoli forhandlet med Bismarck i 1870, og det antas at han da ble lovet Italias herredømme over Roma. Betingelsen var at det ikke skulle bli noen allianse mellom Victor Emmanuel og Napoleon.
| Benedetto Cairoli | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Benedetto Cairoli 28. jan. 1825[1][2][3][4]  Pavia | ||
| Død | 8. aug. 1889[1][2][3][4] (64 år) Napoli[5] | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, diplomat | ||
| Akademisk grad | Laurea[6] | ||
| Utdannet ved | Universitetet i Pavia | ||
| Parti | Historiske venstre | ||
| Nasjonalitet | Kongedømmet Italia (1861–1889) Kongeriket Sardinia (–1861) | ||
| Gravlagt | Cimitero di Poggioreale | ||
| Utmerkelser | Storkorsridder av Sankt Mauritius' og Sankt Lasarus' orden Medaglia d'oro al valor militare Offiser av Italias militærorden | ||
| Italias statsminister | |||
| 1878–1878 | |||
| Forgjenger | Agostino Depretis | ||
| Etterfølger | Agostino Depretis | ||
| Italias statsminister | |||
| 1879–1881 | |||
| Forgjenger | Agostino Depretis | ||
| Etterfølger | Agostino Depretis | ||
Fire av Cairolis brødre mistet livet under frigjøringskampene og han avslo selv enhver orden for sin innsats under kampene.[7] Cairolis holdning gjorde ham meget populær i det italienske folket.
Da det politiske venstre i 1876 fikk flertall i parlamentet, ble Cairoli etter 16 år som deputert, leder av fraksjonen.[7] To år senere dannet Cairoli sin første regjering, med en frankofil og irredentistisk (italiensknasjonalistisk) politikk. Det ble imidlertid møtt med irritasjon i befolkningen at Italia ikke oppnådde noe under Berlin-kongressen, mens Østerrike-Ungarn sikret seg muligheten av å okkupere Bosnia og Hercegovina.
Noen måneder senere ble Cairoli såret da han 12. desember 1878, beskyttet Umberto I av Italia mot Passanantes attentatforsøk.[7] Hendelsen førte likevel til Cairolis fall, og at Depretis tok igjen over regjeringsmakten.
I 1887 mottok Cairoli Annunziataordenen, Italias høyeste utmerkelse.[7] Han døde i 1889 mens han var gjest hos kong Umberto i det kongelige slott i Capodimonte ved Napoli.
Referanser
rediger- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Benedetto-Cairoli, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id cairoli-benedetto, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w66x18cm, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, BNF-ID 12001729b, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Dizionario Biografico degli Italiani, besøkt 2. februar 2022[Hentet fra Wikidata]
- ^ storia.camera.it, Chamber of Deputies of Italy storia ID benedetto-cairoli-18250128, besøkt 30. april 2019[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d e «1911 Encyclopædia Britannica/Cairoli, Benedetto». Wikikilden.