Baku

Baku er første gang nevnt i historiske kilder i 885 e.kr, men arkeologiske funn tyder på at det har vært bosetting der i flere århundre før Kristi fødsel. På 1000-tallet kom Baku i besittelsen til Shirvanshah-kongedømmet, som på 1100-tallet gjorde byen til sin hovedstad. Bymurene ble styrket og det ble bygd borger inne i og rundt byen. På 1200-tallet og 1300-tallet var Baku tidvis under mongolsk herredømme. På 1500-tallet tok safavidene over byen. Etter deres fall ble byen i 1723 erobret av Peter den store, men ble returnert til Persia i 1735 før Russland vant den tilbake i 1806.

Da det russiske keiserdømmet brøt sammen mot slutten av den første verdenskrig fikk bolsjevikene kontroll over Baku. De besto i stor grad av russere og armenere. I Mars-massakrene som startet den 30. mars ble opptil 12 000 muslimske azerier drept og tusener drevet på flukt i det som også betegnes som det armenske folkemordet på aseriene^[5][6]. Byen ble derfor ikke del av den den demokratiske republikken Aserbajdsjan som ble etablert i mai 1918.^[7], og senere forsøk på å gjenerobre Baku med osmansk støtte i september 1918 ble mislykket. På slutten av oktober 1918 gikk kontrollen av Baku til britene.^[8] 28. april 1920 angrep sovjetiske styrker Baku og resten av Aserbajdsjan og Baku ble hovedstad i sovjetrepublikken Aserbajdsjan. Baku forble hovedstaden da Aserbajdsjan ble selvstendig i 1991.

Økonomien i Baku er basert på petroleum. Eksistensen av petroleum har vært kjent siden det 8. århundre. Fra det 15. århundre ble lampeolje utvunnet fra brønner. Kommersiell utnyttelse av oljen begynte i 1872 og i begynnelsen av det 20. århundre var Bakus oljefelter de største i verden. Slaget om Stalingrad i andre verdenskrig ble utkjempet om kontrollen over oljen ved Baku. 50 år tidligere produserte Baku halvparten av verdens oljeforsyning. Mot slutten av det 20. århundre var store deler av landets petroleum blitt utnyttet og virksomheten foregår nå offshore.

Venetianeren Marco Polo dro i 1272 ut på sin første reise til Kina. Reiseruten ble lagt om Baku og Georgia (Zorzonia), og ifølge Marcos reiseskildringer fikk han for første gang i sitt liv se en varm oljekilde.

Allerede i 1820-årene etablerte den første, kjente «oljeindustrien» seg i Baku. Virksomheten ble kontrollert og nasjonalisert av den russiske tsaren.

Aserbajdsjans første virkelig store oljefelt, Bibi-Eybat, begynte å produsere olje i 1847, hele 12 år før den første oljebrønnen ble boret i Titusville i Pennsylvania, USA.

Oljejegere fra Europa slapp til i regionen i 1870-årene, de moderniserte lete- og utvinningsmetodene. I 1873 var 20 raffinerier i full virksomhet. Parafinen fra Baku oversvømmet raskt det europeiske markedet, og utkonkurrerte i perioder helt importert amerikansk lampeolje.

Det var på grunnlag av den tidlige petroleumsvirksomheten i Baku at de svenske Nobel-brøderne etablerte sin videre industriekspansjon og den franske Rothschild-familien bygget opp sitt finansimperium i 1880–1900-årene. I 1900 kom halvparten av verdens oljeproduksjon fra Baku.

Store deler av oljeproduksjons- og raffinerings-industrien ble lagt i ruiner av revolusjonære styrker anført av georgieren Josef Stalin mellom 1905 og 1920. I 1920 ble den utenlandske delen av industrien i Baku nasjonalisert og utlendingene kastet ut.

Etter krigen ble oljeindustrien i Aserbajdsjan bygget opp igjen, og i 1965 sto SU-staten for åtte prosent av Sovjetunionens totale oljeproduksjon. Men produksjonen avtok gradvis utover på 70- og 80-tallet og var i 1988 helt nede i 0,6 prosent av totalproduksjonen.

Flere lokale oljeselskaper slo seg i løpet av 1992 sammen og etablerte det aserbajdsjanske statsoljeselskapet som fikk navnet Socar.

Ramme- og samarbeidsavtalene det internasjonale Azerbaijan International Operating Company, også kalt AIOC-konsortiet, inngikk med russiske Lukoil og aserbajdsjanske Socar høsten 1994, ga AIOC utvinningsrettigheter til henholdsvis 80 prosent av Chiraq- og Azeri-feltene og rundt 50 prosent av Gunashli-feltet.

Det aserbajdsjanske parlamentet Milli Majlis godkjente i 1996 en tilsvarende produksjonsdelingsavtale for Shah Deniz-feltet, der BP og Statoil samlet fikk 51 prosent av petroleumsreservene.

Socars egenproduksjon var i 1997 kommet opp i 200 000 fat i døgnet. Enda en produksjonsfordelingsavtale for Bahar-feltet ble klar i løpet av året. En første tidligproduksjon av olje fra Azeri/Chirac-feltene gjennom The Northern Route Export Pipeline fra Baku til Novorossijsk ved Svartehavet i Russland, kom i gang.

I 1999 var Statoil i gang med ordinær oljeproduksjon, og la samtidig frem planer om å bygge en oljerørledning til Middelhavet via Tyrkia. Den 1768 kilometer lange Baku-Tbilisi-Ceyhan-rørledningen ble satt i drift i 2005.

Baku har tunnelbane (Baku Metro) for lokal transport i byen. Banen ble åpnet i 1967.

Fra Baku går det ferger over Det kaspiske hav til Turkmenbashi i Turkmenistan og til Bandar Anzali og Bandar Nowshar i Iran.

Heydar Aliyev International Airport er den eneste kommersielle flyplassen i Baku. Det finnes flere mindre militære flyplasser nær byen, blant andre Baku Kala Air Base. Disse benyttes av private fly, helikoptertrafikk og charterflyginger.

• (az) Offisielt nettsted  
• (en) Baku – kategori av bilder, video eller lyd på Commons