Abu Ishaq 'Abbas al-Mu'tasim ibn Harun (arabisk: أبو إسحاق عباس بن هارون الرشيد, født 794 i Khuldpalasset i Bagdad, død 5. januar 842 i Samarra) var en abbasidisk kalif som regjerte i perioden 830-842.

Al-Mu’tasim
Den bysantinske apokrisiar det vil si ambassadør besøker i 838 al-Mutassim (sittende til høyre)
Født796[1]Rediger på Wikidata
Khuld Palace (Abbasidene)
Død5. jan. 842[2]Rediger på Wikidata
Samarra (Abbasidene)
BeskjeftigelseKalif Rediger på Wikidata
Embete
  • Abbasid caliph (833–842) Rediger på Wikidata
Partner(e)Qaratis
Shuja al-Khwarazmi
FarHarun al-Rashid
MorMaridah bint Shabib
SøskenAl-Amin
Al-Ma'mun
Al-Qasim ibn Harun al-Rashid
Ahmed Al-Sabti
Abu Issa bin Al-Rashid
BarnAl-Wathiq
Al-Mutawakkil
Al-Musta'in
NasjonalitetAbbasidene
GravlagtQ43033537

Al-Mu'tasims regjeringe kjennetegnes fremfor alt ved at han innskrenket den iranske innflytelse i forvaltning og hær. Det var han som introduserte tyrkiske leiesoldater i kalifatets tjeneste, og som flyttet sin residens fra Bagdad til den av ham selv grunnlagte nye residensby Samarra.

Liv og virke

rediger

Al-Mu'tasim var tredje sønn av Harun al-Rashid og Marida, en tyrkisk haremsslavinne. Han ble utsett som tronfølger av sin bror al-Ma'mun, og tok så del i bekjempelsen av opprør i Egypt og et felttog mot Det bysantinske rike (830–832).

Han etterfulgte Al-Ma'mum på tronen. Al-Mu'tasim begynte å benytte seg av tyrkiske slavesoldater i sine arméer, de såkalte mamelukker, og de skulle etterhvert få svært stor innflytelse. I religiøst henseende fortsatte han å fremme frisinnede lærer og forsøkte med vold å gi dem økt utbredelse.

Han var temmelig militant i sin regjeringsstil. Under ham fortsatte fitnaen, idet han mente at hans bror al-Ma'mun, som han satte meget høyt, hadde forstått på rett måte. Dermed lot kan piske Ahmad ibn Hanbal så hardt at han var nær ved å dø av sine sår. Da ble han rådet til å avbryte avstraffelsen, for man fryktet at Ahmads død kunne utløse en væpnet oppstand mot hans styre. På den annen side viste han også edelmot, som da han ilte med en hær avsted for å befri en muslimsk kvinne som var blitt bortført av bysantinerne. Denne hendelsen gikk inn i historien slik at det bøle vanlig for kvinner i nød å anrope om hjelp med ordene yā Muʿtaṣima («Å Mu'tasim!»). Ahmad ibn Hanbal gav ham stor ære og respekt for denne redningsaksjonen, som samtidig førte til erobringen av småbyen Umairiyya.

Han lot bygge byen Samarra i 834 og gjorde den til sin hovedstad. Ved å residere der kunne han løse problemet som var oppstått med stadig friksjon mellom Bagdads befolkning og de tyrkiske styrker. Men på sikt, særlig under senere kalifter, førte flyttingen av residensen til denne by at kalifen ble stadig mer henvist til og avhengig av tyrkernes støtte. Iranernes frakobling fra innflytelse ble forsterket i 837 - en iransk sammensvergelse under al-Abbas, en av al-Ma'muns sønner, ble da slått ned.

 
Den bysantinske keiser Teofilos' felttoge 837–838, med kalifens påfølgende invasjon i Lilleasia og erobring av Amorium.

De mamelukkiske styrker gjorde en vesentlig innsats for å skape ro i riket. De var en vesentlig grunn til at kalifen klarte å slå ned Babakoppstanden i Aserbajdsjan (837) og andre opprør i Tabaristan (840) og i Sør-Irak (834–835). Al-Mutasim går for å være den siste kalif som personlig kunne utøve sitt embede med absolutt makt.

Han ble syk i oktober 841 og døde etter flere måneders mislykket medisinsk behandling i januar 842, og ble begravet i Jawsaqpalasset i Samarra.

Han ble etterfulgt av sin sønn Al-Wathiq.

Referanser

rediger
  1. ^ History of the Prophets and Kings[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Encyclopædia Britannica Online, oppført som al-Mu'tasim, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/al-Mutasim, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]

Litteratur

rediger

Kilder

rediger