Additiv fargesyntese

Additiv fargesyntese (eller additiv fargeblanding) oppstår ved at lys med ulik bølgelengde sendes ut fra en lyskilde. Øyet oppfatter det utsendte lyset som ulike farger, avhenging av blandingsforholdet mellom primærfargene. Farger på en TV- eller dataskjerm og farger projisert via en projektor oppstår som et resultat av additiv fargeblanding.

Som primærfarger brukes rødt, grønt og blått (RGB). Like deler av primærfargene rødt og grønt gir sekundærfargen gult, like deler blått og grønt gir cyan, mens blått og rødt gir sekundærfargen magenta. Når alle tre primærfargene blandes i like deler, oppfatter øyet det som hvitt. Ved å variere lysstyrken for primærfargene i ulike blandingsforhold, vil en få fram alle farger i spekteret.

Den additive fargesyntesen bryter med intuitiv forståelse av hvordan farger oppstår som et resultat av blanding av farger, som når en f.eks. blander blå og gul farge fra et maleskrin og får grønt. Forskjellen skyldes at farger som blir reflektert fra en overflate – og ikke som direkte utsendt lys – består av cyan, magenta og gult som primærfarger, mens rødt, grønt og blått blir sekundære farger. En slik fargesyntese kalles subtraktiv fargeblanding.

Både additiv og subtraktiv fargeblanding er et resultat av hvordan øyet oppfatter farger, og ikke iboende egenskaper ved lyset. Det er stor forskjell på gult lys (med en bølgelengde på 580 nm) og en blanding av rødt og grønt lys. For øyet gjør det imidlertid ingen forskjell.

Oppfinnelsen av additiv fargeblanding, såkalt trefargefotografi, tillegges James Clerk Maxwell, som i 1861 fikk fotografen Thomas Sutton til å ta tre bilder av et rutete skjerf med rødt, grønt og blått filter foran linsa. De tre bildene ble framkalt og deretter projisert på en skjerm via tre projektorer utstyrt med de samme tre filtrene. Resultatet ble et komplett fargebilde.