Émile Combes

Combes studerte først teologi. Han studerte for å bli katolsk prest, men oppgav tanken på det før han nådde frem til ordinasjon. Han hadde gått både på petit séminaire, så på en karmelittledet «école des hautes études ecclésiastiques» (for utdannelse av fremtredende prester som forberedte dem for videre studier ved Sorbonne) og til slutt ved presteseminaret (grand séminaire) i Albi, der han gikk i soutane og mottok tonsur).

Den antiklerikalisme som han tidlig utviklet, førte ham etterhvert inn i det franske, antikatolske frimureriet.^[6][7] Senere i livet var han også spiritist.^[8]

Han var lærer fra 1855 til 1862. Deretter begynte han å studere medisin. I 1868 ble han uteksaminert som medisiner, og var deretter praktiserende lege i en liten by i Charente-Inférieure.

Han begynte relativt sent i livet å beskjeftige seg med politikk. I 1881 stilte han som politisk kandidat for Saintes, men ble slått i valget. Fra 1885 til 1915 var han imidlertid medlem av senatet og knyttet seg der til det demokratiske venstreparti. Han var deputertkammerets visepresident fra 1893 til 1894. Fra 1895 til 1896 var han undervisnings- og kulturminister i Léon Bourgeois' regjering. Mens han satt som undervisningsminister ble han involvert i en konflikt med paven angående biskopsutnevnelsene.

Combes støttet regjeringen Pierre Waldeck-Rousseaus politikk, og da den gikk av ble Combes på den avgåtte regjeringssjefens forslag anmodet om å danne ny regjering.

Combes påtok seg oppgaven, og dannet Frankrikes første radikale regjering. Regjeringen hans var støttet av en «republikansk blokk» som omfattet samtlige venstrepartier. Ved siden av å være regjeringssjef tok Combes samtidig posten som undervisnings- og kulturminister.

I et sirkulær til prefektene meddelte han sentensen^[klargjør] om republikanernes rett til faveurs publiques. I sin regjeringserklæring sa han seg rede til å: «bekjempe den klerikale fare og å strikt etter dens ordlyd og ånd tillempe loven om foreninger» (med dette siktet han til loven som kaltes loi des associations og som ble innført i 1901 under Waldeck-Rousseaus regjeringstid, som begrenset de katolske ordenssamfunnenes virksomhet).^{[trenger referanse]} Combes tillempet loven betydelig mer fanatisk enn hva Waldeck-Rousseau hadde tilsiktet.^{[trenger referanse]} Alle ordensselskap som ikke hadde søkt om tillatelse til å bedrive virksomhet slik loven foreskrev, ble umiddelbart oppløst. Andre ordensselskap sendte inn søknader, men søknadene ble med ytterst få unntak forkastet, og dette førte blant annet til at 3000 kirkelige skoler ble stengt.^{[trenger referanse]} Dessuten ble 25 undervisende ordensselskap, 25 kvinnelige ordensselskap og 1900 ordensmedlemmer forvist fra Frankrike.^{[trenger referanse]}

I samband med president Émile Loubets besøk ved det italienske hoff utferdiget paven en protest mot den franske politikken, noe regjeringen Combes i 1904 brukte som grunnlag for å hjemkalle sin ambassadør til Vatikanet. Først etter første verdenskrig ble de diplomatiske forbindelsene gjenopptatt.

Combes regjering hadde imidlertid begynte å vakle, ettersom visse liberalere motsatte seg den harde politikken mot kirken. Og etter at sosialistene Jules Guesde og Jean Jaurès hadde nektet å fortsette å støtte en borgerlig regjering, ble Combes nødt å gå av i januar 1905. Combes var på den tid opptatt med å forberede et lovforslag om skille mellom stat og kirke.

Combes fortsatte å utøve en stor innflytelse innen det radikale parti,^{[trenger referanse]} men etter 1905 tok han lite del i det politiske liv.

I 1915 tiltrådte han som minister uten portefølje i Aristide Briands krigsregjering.

• 1869: De l'état actuel de la médecine et des médecins en France
• 1904: Une campagne laïque
• 1905: Une deuxième campagne laïque

• Gabriel Merle: Emile Combes, 1995, 662s; standardbiografien, på fransk
• Malcolm Partin: Waldeck-Rousseau, Combes, and the Church: the Politics of Anticlericalism, 1899-1905 (1969)

• Svensk uppslagsbok. Malmö 1931.