Edda

Det er flere teorier om opprinnelsen til ordet «edda». En teori hevder at det er identisk med det ord som synes å ha betydningen «oldemor» (se Rig), og denne teorien synes å ha størst anerkjennelse hos norske filologer. Tittelen kan således referere til at det ofte var gamle kvinner som overleverte tradisjonen fra fortiden. En annen teori hevder at edda er avledet fra norrønt óðr, «poesi». En tredje teori hevder at det betyr «Oddis bok». Oddi er det stedet hvor studenter, blant annet Snorre Sturlason, ble utdannet. Ytterligere en teori hevder at ordet var et diminutiv av latinske «edo», i betydningen «jeg framstiller», som en etterligning av det norrøne «kredda», overtro, som er avledet fra det latinske «credo», «jeg tror». Ordet kan også være en senere forvansking i urgermansk av sanskrit «Veda», «kunnskap».

• Se hovedartikkel, Den eldre Edda.

Den eldre Edda, også kjent som Den poetiske Edda og Sæmundar Edda, er en samling av norrøne dikt i det islandske middelaldermanuskriptet Codex Regius (Kongens manuskript). Sammen med Snorre Sturlasons Den yngre Edda (se nedenfor) er denne samlingen den viktigste kilden til norrøn mytologi og germanske heltelegender. Den første delen av Codex Regius inneholder diktene som forteller om skapelsen og ødeleggelsen av den norrøne mytologiske verden, men også individuelle myter om guder som Odin, Tor og Heimdall. Diktene i den andre delen forteller legender om helter av begge kjønn, som Sigurd Fåvnesbane og skjoldmøen Brynhild.

Codex Regius ble skrevet ned på 1200-tallet, men ingenting er kjent om verket før 1643, da Brynjólfur Sveinsson fikk tak i det. Han var da biskop på Skálholt. På den tiden var Snorre Sturlasons Edda godt kjent på Island, men forskerne spekulerte på om det fantes en Edda til – en eldre Edda – som inneholdt de hedenske dikt som Snorre siterte i sin bok. Da Codex Regius ble oppdaget syntes det som om disse spekulasjonene hadde blitt bevist. Brynjólfur tilskrev manuskriptet til Sæmund Frode, en meget kjent lærd prest på 1100-tallet. Selv om denne tilskrivelsen senere ble avvist av moderne forskere, blir navnet Sæmundar Edda av og til fortsatt benyttet.

Biskop Brynjólfur sendte Codex Regius som en presang til den danske kongen, derav navnet. I århundrer ble manuskriptet oppbevart i Det Kongelige Bibliotek i København, men ble i 1971 gitt tilbake til Island.

• Se hovedartikkel, Den yngre Edda

Den yngre Edda, også kjent som Snorre-Edda og Prosa-Edda, er en islandsk lærebok i diktekunsten, en poetikk, som også inneholder mange mytologiske fortellinger. Dens hensikt var å gi islandske diktere og lesere en forståelse av de ulike lag, betydninger, og spissfindigheter i diktning med stavrim, og å gripe og forstå de mytologiske hentydninger bak de mange kjenninger som ble brukt i skaldediktningen.

Verket ble skrevet av den islandske lærde og historikeren Snorre Sturlason en gang rundt 1220. Det er blitt bevart i syv hovedmanuskripter, nedskrevet fra rundt 1300 og fram til rundt 1600.

Den yngre Edda består av en innledning og tre adskilte bøker: Gylvaginning, om gudenes skapelse og ødeleggelse; Skaldskaparmål, en dialog mellom Æge, sjøens gud, og Brage, dikterkunstens gud; og Háttatal, som er en videreføring av kvad Snorre diktet til ære for kong Håkon Håkonsson og hertug Skule Bårdsson første gang han var i Norge. Háttatals hensikt var å demonstrere verseformer som tidligere ble benyttet for å besynge temaer fra norrøn mytologi. Som læredikt er dens dikteriske kvalitet ikke det ypperste, men det var heller ikke dikterens hensikt.

Mellom 2013 og 2016 ble gjendiktingen til Knut Ødegård utgitt; alle bindene er tospråklig - norsk og norrøn.^[1]

• Voluspå
• Den yngre Edda
• Den eldre Edda

• Snorres Edda på norrønt.
• The Poetic Edda, engelsk oversettelse Henry Adams Bellows, 1936
• The Prose Edda, engelsk oversettelse Arthur Gilchrist Brodeur, 1916
• The Elder Eddas and Younger Eddas, 1906 (en søkbar faksimile ved University of Georgia Libraries; DjVu & PDF format)