Det nasjonale overgangsrådet

Det nasjonale overgangsrådet (arabisk: المجلس الوطني الإنتقالي; al-Mağlis al-Waṭanī al-‘Intiqālī) er en Benghazi-basert regjering dannet 26. februar 2011, under opprøret i Libya i 2011, som startet 17. februar samme år, i opposisjon til oberst Muammar al-Gaddafis libyske regime.

Rådet bruker navnet Den libyske republikk på staten det hevder å representere, med kortformen Libya. Formann for regjeringa er Mustafa Abd al-Jalil. For tiden er det ingen viseformann (dette var tidligere ʿAbd al-Ḥāfiz Ġūqa). Formannen for rådets utøvende gren var Mahmud Jibril fra mars til oktober. Siden november har rådets midlertidige statsminister vært ʾAbd ar-Rahim al-Kib‎. Nasjonalrådets midlertidige regjering består av en lovgivende forsamling som nå har 51 medlemmer fra ulike libyske byer (tidligere var de 33, og det har blitt foreslått å øke antallet), en utøvende regjering (tidligere en utøvende komité) opprettet av al-Kīb 22. november med tjueni medlemmer, lokale komiteer, en sentralbank og et oljeselskap. Rådets væpnede styrker kalles Den nasjonale frigjøringsarmé.

Fram til 27. februar hadde anti-al-Gaddafi-opposisjonen skaffet seg kontroll over det østlige Libya, hvor Benghazi er den lokale provinshovedstaden, og en rekke mindre byer i vest, mens al-Gaddafis styrker fremdeles kontrollerer hovedstaden Tripoli. Senere hadde denne stillingen mer eller mindre låst seg, men etter ny framgang ved borgerkrigens slutt kontrollerte rådet hele Libya. 5. mars erklærte rådet at det regnet seg for å være den eneste regjeringen som representerte det libyske folk og den libyske stat, selv om al-Gaddafis regime da fremdeles hadde kontrollen over store deler av Libya.

Rådet har blitt anerkjent som det libyske folks rettmessige regjering av 104 FN-medlemmer og fire andre land og av De forente nasjoner, Den afrikanske union og Den europeiske union, mens flere andre har uformelle relasjoner med rådet.

Det nasjonale overgangsrådet overlot 9. august 2012 makten til presidenten for den nyvalgte nasjonalforsamlingen og oppløste så seg selv.^[1]