Corfitz Ulfeldt

Ulfeldt var elev ved Herlufsholm skole i perioden 1613–17. I 1618 ble han bare tolv år gammel sendt på dannelsesreise, der han samme år ble immatrikulert ved universitetet i Geneve og Orleans; i 1621 i Bremen og London. I september 1625 var han pasje hos grev Anton Günther i Oldenburg. I 1628–29 studerte han ved universitetet i Padova^[3] under venetianeren Cesare Cremonini^[4] (1550-1631), kjent for sitt arbeid med en syntese av Aristoteles og kristendommen.^[5]

Tilbake i Danmark ble Ulfelt i desember 1629 utnevnt til hoffjunker og i 1630 til kammerjunker hos Christian 4. Som kammerjunker var det hans ansvar å tilrettelegge kongens hverdag. 23 år gammel ble han forlovet med den 9–årige Leonora Christina som var datter av Christian 4. og hans «ektefelle til venstre hånd» Kirsten Munk. Ekteskapet kom i stand på bakgrunn av kong Christians langsiktige strategi for å demme opp for riksrådets makt. Han sørget for å få sine døtre med Kirsten Munk gift med sønner fra høyadelen, for å danne en lojal adelsfraksjon. Ulfeldt og Leonora Christina giftet seg 9. oktober 1636.

Ulfeldt gjorde raskt karriere og var en av Christian 4.s nærmeste medarbeidere. I 1636 ble han utnevnt til medlem av riksrådet og året etter til stattholder i København. Han fikk med dette tilsyn med Københavns forvaltning og ansvaret for orlogsværftet på Bremerholm, for Tøjhuset og Provianthuset. 1. april 1643 ble Ulfeldt utnevnt til rikshoffmester; rikets førsteminister og forvalter av økonomien («finansminister»). Som rikshoffmester deltok han i fredsforhandlingene i 1645 mellom Danmark-Norge og Sverige som førte frem til freden i Brömsebro.

Han var på diplomatisk reise som såkalt «ambassade» til England i 1640 og 1642, og til keiseren i Regensburg i 1641. Sammen med Leonora Christina ble han sendt på diplomatisk reise til Nederland og Frankrike i 1646. Han knyttet flere kontakter på reisene sine, særlig til katolske miljøer. Det var i forbindelse med kontakten med den katolske kirken han fikk kodenavnet «Enhjørningen».^[6]

I 1644 anklaget Christian 4. ham for å la store summer gå utenom statskassen og i sin egen lomme. Etter anklagen meldte Ulfeldt seg syk og ba om avskjed, men krisen løste seg midlertidig, og Ulfeldt fortsatte i sin stilling. Etter flere gnisninger nektet kongen i 1647 å betale for Ulfeldt og Leonora Christinas lange diplomatiske reise til Nederland og Frankrike. Det fikk igjen Ulfeldt til å nekte å fungere i sine embeter. Tronfølgeren prins Christians død i 1647 ga Ulfeldt en mulighet for å komme tilbake. Han og riksrådet krevde en fullstendig oppreisning som betingelse for å utpeke hertug Frederik som tronfølger. Ifølge Ulfeldt utferdiget kongen et brev den 18. november som renvasket Ulfeldt, og han gjenopptok sine embeter.

Ulfeldt hadde ikke det beste forhold til kongens øvrige svigersønner i riksrådet, men nå slo de seg sammen for å få sine ektefeller brakt rangmessig på linje med kongens og dronning Anna Katrines barn for å styrke sin egen stilling. Etter flere innrømmelser fra Christian 4.s side innkalte riksrådet til stendermøte for å velge hertug Frederik som tronfølger og møtet ble berammet til april 1648.

Kongen døde imidlertid den 28. februar, og Ulfeldt styrte etterfølgende Danmark som rikshoffmester inntil hans svoger Frederik 3. ble innsatt som konge. Forholdet mellom de to var ikke godt. I forbindelse med kongevalget 1648 gjorde Ulfeldt og deler av adelen alt for å innskrenke kongens makt. Kongen på sin side innledet en undersøkelse mot Ulfeldt, hvor hans finansadministrasjon ble gransket. Kongen underskrev i 1651 et dokument hvor en hel rekke anklager ble rettet mot rikshoffmesteren, blant annet ble han mistenkt for å ha begått underslag på flere hundre tusen riksdaler fra Øresundstollen, som han personlig administrerte i egenskap av rikshoffmester.

I 1651 ble imidlertid Dina Vinhofvers halshogd for å ha fortalt Frederik 3. en helt usann historie om at hun stod i forhold til Corfitz, at han planla å ta livet av kongen med gift, og var far til barnet hun ventet.^[7]

Ulfeldt flyktet til utlandet og gikk i svensk tjeneste, der han ble godt mottatt ved dronning Christinas hoff og blant annet utnevnt til svensk generalmajor. Senere lånte han Christina store pengesummer, første gang i 1652 da hun mottok 60 000 riksdaler.^[8] Da hun abdiserte i 1654, lånte han henne 200 000 riksdaler mot hennes livgeding som pant.^[9] Dette var et enormt beløp selv for Ulfeldt, og det anslås å ha utgjort mellom 10 og 20 prosent av hans totale formue. I sin bok Enhjørningen Corfitz Ulfeldt begrunner Steffen Heiberg dette med at også Ulfeldt skulle ha latt Vatikanet vite at han i all hemmelighet var katolikk.^[10] Corfitz' sønn Christian Ulfeldt (1637-88) ble utnevnt til kammerjunker for dronning Christina da hun besøkte Norden i 1661, og samme året konverterte Christian til katolisismen.^[11]

Den nye svenske kongen Karl X Gustav hørte ikke til Ulfeldts beundrere, men det forhindret han ikke i å låne penger av ham. Da kong Karl i 1657 bestemte seg for å invadere Danmark, sluttet Corfitz Ulfeldt seg til den svenske hær, og lånte den svenske kongen 150 000 riksdaler i den forbindelse. Det lyktes Karl X Gustav å erobre nesten hele Danmark, og ved fredsforhandlingene sendte han den svenske riksråden Steen Bielke og Ulfeldt som svenske forhandlere til Danmark.

I 1658 ble Ulfeldt utnevnt til en av guvernørene over det erobrede Skåne. Han kom imidlertid snart på kant med Karl X Gustav og ble blant annet anklaget for å ha røpet planene for stormingen av København under den andre danske krig.

Etter fredsavtalen med Danmark falt Ulfeldt i unåde hos svenskekongen, og han og Leonora Christina ble satt i fangenskap i Malmø. Corfitz ble anklaget for forræderi, mens Leonora Christina stod for forsvaret av sin siktede mann. Til sist klarte paret å rømme over Øresund til Danmark, men i København ble de fanget av Frederik 3., som sperret dem inne på festningen Hammershus på Bornholm. De prøvde å flykte herfra en natt i mars 1661, ved hjelp av reip Leonora Christina hadde laget ved å sprette opp laknene deres og knytte remsene sammen. Hun firte seg ned fra det 13 meter høye tårnet som den første, og paret var flere km unna før de ble fanget igjen og satt under strengere bevoktning. Til slutt ble de løslatt fra Hammershus, men måtte til gjengjeld bøte med store deler av formuen sin og avlegge troskapsed til Frederik 3.^[12]

I 1662 drepte sønnen deres, Christian, generalmajor Adolph Fuchs på åpen gate i Brügge. Fuchs hadde vært foreldrenes fangevokter på Bornholm.^[13] Christian Ulfeldt flyktet fra Brügge, og dukket i 1663 opp ved dronning Christinas hoff i Roma, der han ble godt mottatt både av dronningen og kardinal Barberini.^[14]

I København prøvde Corfitz forgjeves å få sin svoger kong Frederik interessert i diverse urealistiske politiske og militære prosjekter. I juni 1663 dro han med tillatelse til Amsterdam for et kuropphold. Herfra kontaktet han kurfyrsten Wilhelm av Brandenburg om viktig informasjon, og da en utsending fra kurfyrsten oppsøkte ham i Brügge, tilbød Ulfeldt å skaffe kurfyrsten Danmarks krone. Fremgangsmåte og vilkår ville han komme tilbake til. Ettersom den danske regjeringen allerede var skremt av nyheten om Christian Ulfeldts drap på Adolph Fuchs bare et år tidligere, ble saken tatt på største alvor da kurfyrsten informerte kong Frederik om den våren 1663. Kongen ba den spanske regjeringen i Brüssel om å få Corfitz arrestert og utlevert. Han ble deretter siktet for majestetsforbrytelse.^[15]

Bygården hans i København skulle jevnes med jorden, og en skamstøtte settes på tomten. Selv skulle han henrettes om han ble pågrepet, hodet satt på stake og kroppen parteres. Om ikke dette ble av, skulle han henrettes på en billedstøtte. 13. november fant en symbolsk henrettelse sted in effigie på slottsplassen, der en figur av ham ble henrettet, stoppet med råtnende innvoller fra slaktedyr som veltet ut. Den levende Corfitz var på flukt ned gjennom Europa, og kom på slutten av 1663 til Basel der han og fire av sønnene bosatte seg hemmelig, etter hvert i småbyen Riehen. Verst var det for ham at konen var arrestert, for «uten henne ønsker jeg ikke å leve», skrev han til en venn. Et falskt rykte om at danske agenter var på sporet av ham, fikk ham til å sende bort sønnene og flykte i en liten båt ut på elven Aare mellm Basel og Neuenburg, der han døde uten å være gjenkjent. Han ble gravlagt i et fransiskanerkloster i Neuenburg under falskt navn, men barna fikk ham senere flyttet til et annet gravsted; ingen vet hvor.^[16]

Da disse opplysningene nådde den danske kongen, ble Ulfeldt dømt til døden in absentia. Da den dødsdømte ikke var innenfor umiddelbar rekkevidde, lot man i stedet Det ble også reist en skamstøtte over ham på det nåværende Gråbrødretorv med ordene: Corfitz WF (Ulfeldt) forræderen/ Till Æwig Spott/ Skam og Skiendsel. Støtten kan i dag ses på Nationalmuseet. Det er lagt en minnesten på stedet hvor skamstøtten sto på Gråbrødretorv.^{[17] [18]}

Corfitz Ulfeldt etterlot seg fire sønner og tre døtre:

• Christian Ulfeldt (1637-88), kammerherre 1669, katolsk prest i Roma i 1688.
• Anna Katrine Ulfeldt (1639-1707), gift med grev Castella, men skilt i 1680. Bodde på Maribo kloster sammen med sin mor, flyttet så til et kloster i Wien.
• Ellen Kirstine Ulfeldt (1643-77), ugift, ble boende hele livet i Brügge.
• Ludwig Ulfeldt (1644-68), sendt i eksil i Nord-Sverige for sin fars svik mot den svenske krone. Døde i eksil.
• Corfitz Ulfeldt II (1645-88), kammerjunker hos den polske kongen.
• Leonora Sophie Ulfeldt (1647-98), gift med grev Lave Beck i Skåne, og stammor for den skånske adelsfamilien Beck-Friis.^[19]
• Leo Ulfeldt (1651-1716), feltmarskalk i keisergarden, svensk geheimeråd og greve.^[20]

• Corfitz Ulfeldts skamstøtte

• Steffen Heiberg (1994). Enhjørningen Corfitz Ulfeldt (på dansk). København: Gyldendal. ISBN 87-01086-62-6. 

• (en) Corfitz Ulfeldt – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• Biografi – Danske konger.dk
• Corfitz Ulfeldt i Store norske leksikon